Det er 7. november 1823 i Paris og tre fanger skal henrettes på torget – en kunstner, en kokk og en ingeniør. Publikum holder pusten idet den første fangen føres frem til giljotinen.
Kunstneren går opp til giljotinen, bøyer seg og ber til Gud. Bøddelen slipper bladet – men det stopper ti centimeter over hodet hans. De prøver igjen og igjen, men bladet vil ikke falle helt ned.
Kunstneren ser opp og sier:
– “Hvis giljotinen ikke virker, er det Guds vilje at jeg skal fortsette å male.”
Bøddelen har ingen annen mulighet enn å slippe ham fri.
Neste er kokken. Han bøyer seg, ber til Gud, og igjen stopper bladet før det treffer. Etter flere forsøk sier han:
– “Hvis giljotinen ikke virker, er det Guds vilje at jeg skal fortsette å lage mat.”
Bøddelen slipper også ham fri.
Til slutt kommer ingeniøren. Han bøyer seg, sier sine siste ord, og bøddelen slipper bladet. Også denne gangen stopper det halvveis.
Ingeniøren kikker opp og sier:
– “Hei, jeg kan fikse det!”
Moralen:
Noen ganger er det smartest å holde kjeft, selv når du vet hvordan du kan løse problemet. Vi ser det overalt:
- på jobben, når noen bare måtte legge til én ting til etter at møtet egentlig var ferdig,
- i parforholdet, når du vet du har rett – men det koster mer å bevise det enn å la det ligge,
- eller på sosiale medier, når du prøver å «rette opp» noen, men ender opp i en diskusjon som ingen egentlig vinner.
I en verden full av forbedringsprosjekter, optimalisering og meninger på autopilot, er det lett å glemme at stillhet også er en form for klokskap. For det handler ikke alltid om å vite mest, men om å vite når det faktisk lønner seg å si det.
