Da jeg begynte å undersøke aldersgrensene i norske ungdomspartier, oppdaget jeg at flere åpner for medlemmer langt opp i voksen alder. Når FN regner 15–24-åringer som ungdom, og staten bruker under 26 år som grense for tellende medlemmer i den generelle støtteordningen for barne- og ungdomsorganisasjoner, mener jeg det er på tide å diskutere en tydeligere aldersgrense også for ungdomspartiene.
Hvor gammel kan man være i et ungdomsparti?
Jeg hørte tilfeldigvis at lederen i FpU var 24 år, og tenkte at han da ikke kunne ha så mange år igjen før han nådde aldersgrensen og måtte overlate plassen til noen yngre. Det førte til et nærliggende spørsmål: Hvor gammel kan man egentlig være og fortsatt regnes som ungdomspolitiker?
Da jeg undersøkte dette, oppdaget jeg at aldersgrensene i flere ungdomspartier ligger langt høyere enn jeg hadde forestilt meg. I noen tilfeller har det vært mulig å være medlem til man er rundt 35 år. Jeg vet ikke hvor vanlig det er at personer over 30 faktisk sitter med sentrale verv eller stor innflytelse, men vedtektene flere steder åpner for et aldersspenn som etter mitt syn er vanskelig å forene med det vi vanligvis legger i begrepet ungdom.
Hva er egentlig aldersgrensen for ungdom?
Det finnes ingen allmenngyldig definisjon som fastslår nøyaktig når et menneske slutter å være ungdom. Selv er jeg 51 og gruer meg fortsatt litt til den dagen jeg blir voksen. Men skal vi ha aldersgrenser, må vi trekke streken et sted.
FN bruker 15–24 år som sin statistiske definisjon av «youth», samtidig som organisasjonen presiserer at land og institusjoner kan bruke andre grenser. I Norge finner vi et annet holdepunkt i den statlige tilskuddsordningen for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, der et tellende medlem er en person under 26 år.
De partipolitiske ungdomsorganisasjonene omfattes ikke av den nasjonale grunnstøtten på samme måte som andre barne- og ungdomsorganisasjoner, så 26-årsgrensen er ikke en regel ungdomspartiene må følge. Den viser likevel hvor staten har valgt å trekke grensen for tellende medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjoner. Sammen med FNs definisjon mener jeg det gir god grunn til å spørre hvorfor politiske ungdomsorganisasjoner skal kunne strekke ungdomsbegrepet langt opp i 30-årene.
Aldersforskjellen kan bli svært stor
Forskjellen mellom en 16-åring og en person på 30 eller 35 år er betydelig. En 16-åring går gjerne på videregående og har kanskje nettopp meldt seg inn i sitt første politiske parti. En person i begynnelsen av 30-årene kan ha fullført høyere utdanning, vært i arbeidslivet i flere år og ha ti eller femten års erfaring fra politikk og organisasjonsarbeid.
Erfaring er selvfølgelig verdifull. Problemet oppstår dersom aldersspennet blir så stort at de yngste må konkurrere om verv og innflytelse med mennesker som har et helt annet utgangspunkt og langt mer politisk erfaring. Noe av hensikten med et ungdomsparti må være å gi unge en arena der de kan lære, få ansvar og etter hvert selv overta ledelsen.
Ungdomspartiene bør ha en aldersgrense på 25 år
Et naturlig norsk utgangspunkt vil etter min mening være grensen på under 26 år som staten allerede bruker for tellende medlemmer i den generelle ordningen for barne- og ungdomsorganisasjoner. Det vil innebære at man til og med 25 år kan ha stemmerett og politiske verv i ungdomspartiet, mens man fra fylte 26 år fortsetter sitt politiske engasjement i moderpartiet.
Det betyr ikke at ungdomspartiene må miste erfaringen til dem som blir for gamle. Tidligere tillitsvalgte kan fortsatt bidra med opplæring, rådgivning, organisasjonsarbeid eller som mentorer. Voksne kan også fylle administrative funksjoner. Skillet bør gå mellom det å støtte ungdomspartiet og det å ha politisk makt i det. Stemmeretten og de politiske vervene bør være forbeholdt dem organisasjonen er ment å representere.
Nye generasjoner må få slippe til
Det kan innvendes at ungdomspartiene da mister dyktige og erfarne tillitsvalgte tidligere enn i dag, særlig i små lokallag. Likevel må en ungdomsorganisasjon være bygget for utskifting. Dersom den er avhengig av mennesker i 30-årene fordi yngre medlemmer ikke er klare til å overta, bør man heller spørre hvorfor man ikke har lykkes bedre med å lære opp dem som kommer etter.
Det bør være naturlig å begynne sitt politiske engasjement i ungdomspartiet, skaffe seg erfaring der og senere ta denne med seg inn i moderpartiet. Erfaringen forsvinner ikke av den grunn; den flyttes videre, samtidig som en ny generasjon får muligheten til å overta.
Når er man for gammel til å være ungdomspolitiker?
Ingen aldersgrense vil være perfekt, men skal begrepet ungdomsparti ha et reelt innhold, må det finnes et punkt der man ikke lenger regnes som ungdomspolitiker. Med FNs definisjon på 15–24 år og den norske grensen på under 26 år for tellende medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjoner, mener jeg 25 år er en romslig øvre grense for fulle politiske rettigheter i et ungdomsparti.
For meg handler dette også om mangfold, fornyelse og fordeling av politisk makt. Norsk politikk har mange som går fra ungdomsparti til moderparti og videre fra verv til verv. Erfaring er viktig, men dersom de samme menneskene og miljøene blir sittende med innflytelsen svært lenge, blir det vanskeligere å slippe til nye perspektiver og erfaringer.
Ungdomspartiene bør være et naturlig sted for utskifting. Når man har fått sin tid til å lære, påvirke og lede, bør man gå videre og overlate plassen til dem som kommer etter. Skal vi ha et levende demokrati med reelt mangfold, holder det ikke å snakke om å slippe nye mennesker til. Noen må også være villige til å gi fra seg stolen.
