Vi ser hva andre gjør, men ikke alltid hva det koster dem. Det vi observerer, er bare en del av historien. Forståelse krever at vi spør og lytter før vi dømmer. Åpen kommunikasjon på jobb må også gi oss grunnlag for å gjøre noe med det som er vanskelig.
Kvinnen på forsidebildet tenker: «Jeg klarer snart ikke å holde meg fast! Slangen biter, og jeg kommer meg ikke opp. Hvorfor kan han ikke ta i litt mer?»
Mannen tenker: «Jeg har så vondt. Jeg trekker så hardt jeg kan. Hvorfor hjelper hun ikke mer til selv?»
Begge kjemper, begge har det vondt, og begge undrer seg over hvorfor den andre ikke gjør mer. Det er lett å forstå situasjonen når vi ser hele bildet.
På jobb ser vi at en kollega ikke leverer til avtalt tid. Vi ser lederen som gir et kort svar, medarbeideren som blir stille i et møte, eller personen som stadig ber om hjelp. Det vi ikke nødvendigvis ser, er arbeidsmengden, usikkerheten, de motstridende beskjedene eller det som skjer hjemme etter arbeidstid.
Når vi mangler informasjon, lager vi ofte våre egne forklaringer. «Hun bryr seg ikke.» «Han vil ikke samarbeide.» «De må bare ta mer ansvar.» Noen ganger treffer vi. Andre ganger dømmer vi uten å forstå situasjonen.
Hva er det vi ikke ser?
Å forstå hverandre bedre betyr ikke at vi skal slutte å stille krav. Arbeidsoppgaver skal løses, avtaler skal holdes, og belastningen skal fordeles rettferdig. Men før vi ber noen om å ta i mer, trenger vi å undersøke hva som faktisk hindrer dem.
- «Hva gjør det vanskelig å komme videre?»
- «Har du det du trenger for å løse oppgaven?»
- «Når begge disse oppgavene haster, hvilken skal vi prioritere?»
Vi har også selv et ansvar for å gjøre situasjonen vår forståelig. Det kan være å si: «Jeg rekker ikke begge deler innen fredag», eller: «Jeg trenger en tydeligere avklaring før jeg kan gå videre.»
Men det må være trygt å si fra, også når ordene kommer klønete eller forklaringen er uklar. Den som står i noe vanskelig, klarer ikke alltid å forklare det godt. Da trenger vi å spørre og forsøke å forstå før vi dømmer ut fra ordvalget. Hvis forsøk på å si fra blir møtt med irritasjon, mistillit eller merkelappen «vanskelig», lærer folk å tie. Da kan stillheten bli tolket som at alt går bra, helt til noe stopper opp.
Noen ganger må steinen flyttes
Forsidebildet handler også om hvordan arbeidet er organisert. Hvis en kollega stadig trenger hjelp fra en annen som allerede er overbelastet, må vi se på mer enn innsatsen til de to.
Er det for mange oppgaver? Er ansvaret uklart? Har noen fått ansvar uten myndighet til å ta nødvendige beslutninger? Er det blitt vanlig at de mest samvittighetsfulle kompenserer for det som ikke fungerer?
En god samtale kan gjøre belastningen synlig. Deretter må noe skje. En frist må kanskje flyttes, en oppgave tas bort, eller en leder må bestemme hva som kan vente. Forståelse får praktisk betydning når den påvirker hvordan vi fordeler og utfører arbeidet.
Vi vil ikke alltid klare å se hele bildet. Derfor bør vi være litt tregere med å dømme og litt raskere med å spørre.
