Vi sier vi vil ha ytringsfrihet, men straffer de som ytrer seg feil. Vi sier vi vil ha mangfold, men tåler ikke uenighet. Og mens vi raser over gamle statuer og feil ordvalg, mister vi kanskje det viktigste: Evnen til å lytte, lære og forstå.
Det virker som vi tåler stadig mindre, at vi blir mer følsomme, og at vi har sluttet å skille mellom empati og overreaksjon. Dette er en slags oppfølger til artikkelen «Gi litt mer faen – på den sunne måten». Den gangen handlet det mest om relasjoner, grenser og prestasjonspress. Nå handler det om samfunnet. Om språket. Og om det tause flertallet som ikke lenger tør å si det de tenker.
Når ble det en konkurranse i å bli fornærmet?
Og kanskje startet det med kommentarfeltene på Facebook. Plutselig kunne du få tommel opp for indignasjon. Jo hardere du tok avstand, jo mer støtte fikk du. Folk som tidligere aldri ble hørt, oppdaget at sterke følelser og moralsk retorikk ga respons. Belønning. Bekreftelse. Og da ble det fristende for flere å hive seg på. Det handlet ikke lenger om selve saken, men om hvem som klarte å eie den.
Jeg vet ikke nøyaktig når det begynte, og kanskje tar jeg feil. Men fenomenet er reelt. Og det er farlig. For vi har begynt å måle rett og galt i likes og reaksjoner, i stedet for å lytte etter hensikt, forståelse og sammenheng. Vi har glemt forskjellen på hva som sies – og hvorfor det sies.
Vi må ikke pakke alt inn i bomull. Vi må kunne snakke om ting og høre poengene, ikke bare henge oss opp i ordene som ble valgt feil. Litt som i jussen: Det er ikke nok å tolke lovteksten ord for ord, vi må forstå intensjonen bak.
Eksempel – statuer og historiefjerning
Ta statuer, for eksempel. Ja, kanskje hadde mannen på sokkelen slaver for flere hundre år siden. Det er ikke greit. Det skal ikke unnskyldes. Men hva lærer vi egentlig av å rive statuen eller gjemme den bort? Hadde det ikke vært bedre å la den stå og heller utvide fortellingen?
Historien blir ikke borte fordi vi fjerner sporene. Vi mister bare muligheten til å lære av den.
Hva om vi heller la til en plakat, en QR-kode eller en digital forklaring som sier: Denne statuen ble i sin tid reist som en hyllest fordi… men senere forsto vi at personen også sto bak handlinger som i dag anses som uakseptable. Den gangen var det lov, i dag er det utenkelig.
På den måten får vi både bevart historien og satt den i kontekst, i stedet for å viske den ut.
Moral handler ikke om ord – men om respekt
Og så har du dem som blir støtt av ord. Jeg har venner i alle farger. Også noen svarte, og én som er hakket mørkere enn de andre, som han selv pleier å si med glimt i øyet. Jeg husker ikke helt hva vi snakket om, men én gang spurte jeg ham:
«Du, blir du egentlig støtt hvis jeg kaller deg svart?»
Han lo og svarte:
«Hva ellers skulle du kalle meg?»
Og så, med det lure glimtet han alltid har:
«Hvilken farge har du da?»
«Hvit,» svarte jeg.
«Ja, ikke sant.»
Vi lo. For det handlet ikke om ordet, men om respekten bak det. Det kom fra et sted med trygghet og relasjon, ikke fordommer.
Men i dag virker det nesten som om det er selve ordet som er blitt fienden. Pippi Langstrømpes pappa ble endret fra «negerkonge» til «sydhavskonge», og det gir mening. Det er en god endring. Men så har du motsatt ende av skalaen: som da noen i Sverige ville fjerne pepperkakemenn fordi det kunne oppfattes som rasistisk. Da har vi gått for langt.
Det samme ser vi i likestillingsdebatten, der det nærmest er blitt påbudt å bytte ut alle ord som ender med -mann, fordi de ikke er kjønnsnøytrale. Brannmann blir til brannkonstabel, formann til møteleder, og lensmann til politistasjonssjef. Greit nok.
Men noen ord får likevel stå. Vi sier fortsatt «førstemann til mål», ikke førsteperson. Og når et idrettslag møter opp med fullt lag, sier vi at de stiller mannsterke – ikke personsterke. Hva med avholdsmann? Skulle det blitt avholdsperson?
Vi kan le litt av det, men det sier også noe viktig. Når språket blir en kampplass for millimeterjusteringer, risikerer vi å miste oversikten over hva som faktisk betyr noe. Det handler ikke om ordet i seg selv, men om hvordan det blir brukt – og hva som ligger bak.
Og for å være rettferdig: Det samme gjelder ord som inneholder kvinne. Vi sier kvinnehelse, kvinnedag, kvinnekamp, kvinnelandslaget. Ingen foreslår å bytte ut disse begrepene med personhelse, menneskedag eller mangfoldslandslag. Og det skal vi heller ikke gjøre. For vi vet at disse begrepene har historisk og kulturell betydning som handler om noe mer enn grammatikk.
Så hvorfor tåler vi det ene, men ikke det andre?
Kanskje handler det om at vi har begynt å kjempe symbolske kamper i stedet for reelle. Vi finjusterer språkdrakten, mens vi glemmer at det fortsatt er mye å gjøre med selve innholdet. Språket skal inkludere, ja – men det må også få være presist, nyansert og levende. Ellers ender vi med å gjøre det så kjønnsnøytralt at vi mister både kjønn, karakter og kontekst.
Sosiale medier og overreaksjonens storhetstid
Vi må tørre å stille oss selv spørsmålet: Blir jeg faktisk støtt? Eller har jeg bare lært at jeg bør bli det?
Altfor ofte er det ikke de som faktisk blir berørt som reagerer, men noen på sidelinja som føler de må. Og så kommer de digitale fakkeltogene. En vits, et blikk, en farge på en bolle – og plutselig er det en landsdekkende debatt om moral.
Sosiale medier har blåst opp det som egentlig bare er ikke-ting. En kommentar blir til en storm. En uheldig formulering blir til en folkebevegelse. Ikke fordi det faktisk var støtende, men fordi noen følte det kunne tolkes sånn.
Da vi tålte mer – og lærte av det
Jeg fyller 50 i år, og jeg er oppriktig glad for at jeg vokste opp da jeg gjorde. Hadde jeg vært barn i dag, ville jeg sikkert hatt fire diagnoser og blitt uføretrygdet før fylte 25, hvis man skulle fulgt dagens standard for hva som er «skadelig».
Men vi vokste. Vi lærte. Vi ble folk. Vi reiste oss når frøken kom inn i klasserommet. Når vi var umulige, ble vi satt i skammekroken. Vi ble blikka – og vi skjønte det. Et strengt blikk var nok. Det gjorde oss ikke til ofre. Det lærte oss forskjellen på rett og galt.
I dag? Nå heter det å bli blikket, som om det å bli sett på er en krenkelse. Lærere tør knapt si noe. Foreldre rykker ut på vegne av barn som knapt vet at noe har skjedd. Vi tåler så lite – og når vi først ikke tåler, så tåler vi det med høylytt indignasjon og lange kommentarfelt. (Eller ved blogging.)
Hva med Gen Z?
Det har vært mye snakk om Gen Z og arbeidslivet. Noen ledere mener de er for skjøre. Andre mener det er lederne som er for gammeldagse.
Men kanskje handler det ikke om alder i det hele tatt. Kanskje har lederne bare vokst opp med et helt annet kompass. Et kompass der man ikke ble støtt av alt, der man lærte at livet kan være urettferdig, at folk sier feil ting – og at det er intensjonen som teller, ikke nødvendigvis formuleringen.
Sannheten ligger nok, som vanlig, et sted midt imellom.
For det er ikke Gen Z sin feil. De har vokst opp med andre rammer, et annet språk og en helt annen verden. De har ikke nødvendigvis fått med seg de samme verdiene – fordi mange av oss voksne har vært mer opptatt av å beskytte dem enn å forberede dem.
Og det er kanskje ikke feil i det hele tatt. Det er bare forskjellig. Det er det som kalles kommunikasjon. Og behovet for forståelse. Hvis noen sier noe på en litt klønete måte, så driter jeg i hvordan det ble sagt. Jeg lytter etter hva de egentlig prøver å si. For det er hensikten som betyr noe.
Litt som med lovverket: Noen prøver alltid å tolke hver eneste formulering til sin fordel, mens de fleste andre skjønner poenget og retter seg etter det.
Kanskje er det nettopp her vi må tørre å stille det viktigste spørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor reagerer noen som de gjør? Hvorfor tolker de ting annerledes? Og hvorfor sa noen det de sa, før vi hiver oss over ordvalget?
Det samme gjelder statuen. Vi kan rive den. Eller vi kan spørre hvorfor den står der. Hva var tanken bak? Hva representerte den den gangen – og hva kan vi lære av det i dag?
Hvis vi aldri spør hvorfor, blir alt bare feil. Og da må alt vekk.
Men hvis vi tør å spørre, lære og forstå, kan også det som en gang var galt, bli en viktig påminnelse om hva vi ikke skal gjenta.
Vi trenger ikke å ta fra dem tryggheten. Men vi må lære dem motstand. Vi må vise forskjellen på ubehag og urett. Og vi må slutte å sy puter under armene deres hver gang livet krever noe.
For dette gjelder ikke bare Gen Z. Det gjelder oss alle.
Vi må tåle at livet ikke alltid er komfortabelt. At vi samarbeider med folk vi ikke nødvendigvis liker. Men vi smiler, viser respekt og gjør jobben vår. Profesjonelt.
Kanskje tenker vi: «Ja, han er en drittsekk, men han er sinnssykt dyktig på det han gjør. Derfor jobber han her. Og derfor må jeg lære meg å samarbeide, og se forbi feilene hans.»
Det handler om å fokusere på det som fungerer. Å se det gode i andre, i stedet for å bruke all energien vår på å dvele ved det som ikke er det. Bare gi litt mer faen.
Avslutning
Språk er viktig. Ord er viktige. Men intensjonen er viktigst.
Og kommunikasjon er ikke enveiskjørt. Det handler ikke bare om hva som sies, men også om hvordan det blir tatt imot. Det finnes alltid en avsender, og det finnes alltid en mottaker. Begge har et ansvar. Og begge er mennesker.
Det samme gjelder omgivelsene våre. Hvis noe støter deg, må du nødvendigvis oppsøke det? Hvis en butikk selger noe du misliker, trenger du handle der? Hvis et kunstverk provoserer deg, trenger du stå og stirre på det? Hvis en komiker vitser om noe du ikke liker, trenger du se hele showet – eller sende klagemail til hele kultursektoren?
Nei. For du har et valg. Akkurat som andre har et valg i hvordan de uttrykker seg, har du et valg i hvordan du tar det imot – og hvor mye plass du gir det i livet ditt.
Hvis vi alltid skal ha en regel, et forbud eller en retningslinje for alt vi skal mene, føle eller si, mister vi noe langt viktigere enn ordene: Evnen til å tenke selv. Til å vurdere. Til å forstå.
Og da trenger vi jo ikke mennesker. Da holder det med roboter. Eller kunstig intelligens.
Men vi er ikke maskiner. Vi er mennesker. Med nyanser, verdier, følelser, erfaringer – og feil. Og det er nettopp det som gjør oss verdifulle.
Så neste gang det koker litt. Når du kjenner at du er på vei til å bli fornærmet på vegne av hele menneskeheten, ta et lite skritt tilbake og spør deg selv: Trenger jeg virkelig å bli støtt nå? Eller trenger jeg bare å gi litt mer faen – på den sunne måten?
