Blogg

Hull i CV-en er noe mange av oss kan relatere til, men at er et tema som ofte føles skambelagt eller skulle være så problematisk skjønte jeg ikke før jeg selv fikk et hull i CV-en. Uansett om det er perioder med arbeidsledighet, avbrutte studier, eller tid brukt på familie eller helse, er disse hullene en del av livets realiteter som man bare må forholde seg til.

I dagens arbeidsmarked, der fleksibilitet og livserfaring verdsettes, er det viktig å huske at hull i CV-en ikke nødvendigvis reflekterer manglende kvaliteter, ferdigheter eller motivasjon. I denne artikkelen ønsker jeg å dele min personlige erfaring med et hull i CV-en — hva som forårsaket det og hvordan det påvirker meg i dag.

NB! Innlegget bearbeides og oppdateres fortsatt. Beregnet lesetid for dette innlegget er cirka 30 minutter om du vil lese hele. Alternativt kan du lese bare første og siste avsnitt for å få med deg essensen, uten mine personlige detaljer om mitt hull i CV-en.

Innhold:

• Hvorfor oppstår hull i CV-en?
• Et tilbud jeg ikke kunne si nei til
• Flytter fra Tromsø til Oslo
• Verdens beste jobb
• Pandemien kom
• StarLeaf legger ned
• Raymond-året 2022
• Katastrofeåret 2023
• Hvor ble det av 2024?
• Oppsummering

Hvorfor oppstår hull i CV-en?

Et hull i CV-en refererer til perioder hvor en person ikke har hatt fast ansettelse eller arbeidserfaring. Dette kan skyldes ulike årsaker som utdanning, permisjon, arbeidsledighet, reise eller frivillig arbeid. Huller kan vekke bekymring hos arbeidsgivere, så det er viktig å kunne forklare dem positivt og vise hvordan man har utviklet seg i løpet av disse periodene.

Det finnes utallige grunner til at hull kan oppstå i CV-en. Noen av de vanligste inkluderer:

1. Reise eller personlig utforskning: Mange tar seg tid til å reise og utforske nye kulturer, noe som gir rom for selvutvikling og refleksjon.
2. Karriereskifte eller omstilling: Det kan ta tid å finne en ny jobb etter endt ansettelse, spesielt i et konkurransepreget arbeidsmarked. Noen velger å ta en pause for å nullstille seg og finne den rette rollen.
3. Utbrenthet eller behov for en pause: Enkelte trenger tid til å lade opp etter utbrenthet, eller for å unngå det, slik at de kan komme tilbake med fornyet energi og motivasjon.
4. Personlig vekst eller frivillig arbeid: Noen tar en pause for å fokusere på personlig vekst, frivillig arbeid, eller å bidra til samfunnet på andre måter som kanskje ikke fremkommer på en tradisjonell CV.
5. Familieforpliktelser: Mange tar pauser for å ta vare på barn, eldre foreldre eller andre familiemedlemmer som trenger omsorg.
6. Sykdom eller helseproblemer: Egen helse kan gjøre det nødvendig å ta en pause fra arbeidslivet, enten for behandling eller restitusjon.
7. Videreutdanning eller kurs: Noen velger å ta en pause fra arbeid for å studere, ta videreutdanning eller delta i kurs for å utvikle ferdigheter eller skifte karrierevei.
8. Arbeidsledighet på grunn av markedet: Nedskjæringer, økonomiske nedgangstider eller andre markedsrelaterte forhold kan føre til uventet arbeidsledighet.
9. Oppstart av egen virksomhet: Å starte et eget selskap eller jobbe med en selvstendig prosjektsatsning kan resultere i et CV-hull, spesielt hvis prosjektet ikke går som planlagt.
10. Endring i livssituasjon: Livshendelser som skilsmisse, flytting, eller tap av en nærstående kan føre til behov for tid til tilpasning og refleksjon.
11. Politisk eller sosialt engasjement: Noen velger å ta en pause for å jobbe med sosiale, politiske eller miljømessige saker som de brenner for.
12. Kreative prosjekter: Tid brukt på å forfølge kreative interesser eller prosjekter, som kunst, musikk eller skriving, kan også føre til hull i CV-en.

Uansett hva årsaken er, kan hull i CV-en være frustrerende å håndtere, spesielt siden de ofte ikke lar seg forklare gjennom et enkelt punkt på CV-en. Selv om erfaringene man gjør seg i disse periodene kan være verdifulle, både når det gjelder livslærdom og ferdigheter, får man sjelden muligheten til å presentere dem ved første øyekast. Dette problemet har blitt enda større nå som automatiserte systemer sorterer ut mange kandidater før de i det hele tatt blir vurdert av mennesker.

Grunnen til at jeg er arbeidsledig og har hull i CV-en, skyldes en kombinasjon av flere uheldige faktorer utenfor min kontroll. Det handler ikke bare om én ting, men om både en usikkerhet rundt hva jeg virkelig vil gjøre og et ønske om kun å søke jobber der jeg vet at jeg kan prestere og trives. I tillegg har stress og de mentale påkjenningene i kjølvannet av min mors plutselige bortgang våren 2023 gjort livet vanskelig for meg.

Det handler ikke om at jeg tviler på min egen evne til å gjøre en god jobb, men om at jeg befinner meg i en slags catch-22: På den ene siden føler jeg meg ikke helt klar, mens jeg på den andre siden trenger jeg en jobb for å bli klar. Nå føler jeg at det jeg trenger er et tilbud jeg ikke kan si nei til, et spark i baken som kan få meg i gang igjen.

Da jeg fikk tilbud om jobb i StarLeaf Ltd.

Jeg hadde allerede verdens beste jobb i Easymeeting.net som Product Manager, og jobbet tett sammen med gründer/CEO på alt fra visjoner og strategier til daglig ledelse, utvikling, og investorpresentasjoner. Jobben var svært selvstendig, inkluderte en akkurat passe mengde reising, og kunne gjøres via video fra hvor som helst i verden, noe som ga meg en frihet og fleksibilitet jeg virkelig satte pris på.

En lang historie som kunne fylt flere kapitler i en bok, ledet meg til et ønske om forandring – enten det innebar å flytte til en ny by, et annet land eller bytte jobb. I Easymeeting hadde jeg muligheten til å jobbe fra hvor som helst i verden, og jeg hadde bestemt meg for å ta steget. Jeg vurderte å tilbringe en periode i Hellas for å resette før jeg flyttet til Østlandet for å komme nærmere min mor, som bodde i Trollhättan i Sverige. Men før jeg rakk å tenke nærmere over dette, fikk jeg plutselig en telefon som førte til et jobbtilbud fra StarLeaf. Jobben i StarLeaf krevde at jeg flyttet fra Tromsø til Oslo, og jeg så dette tilbudet både som et tegn fra universet og som en mulighet til å forbedre situasjonen min.

Etter en kort stund i tankeboksen bestemte jeg meg for å beholde jobben i Easymeeting, forutsatt at jeg fikk en arbeidsavtale som bedre matchet dagens situasjon enn det som var på plass da den forrige kontrakten ble signert for nesten ti år siden. Kontrakten ble forbedret, og lønnen var ikke noe jeg bekymret meg for, ettersom Easymeeting var villige til å matche hva enn StarLeaf tilbød. Derimot var jeg bekymret for selve avtalen – eller rettere sagt, fraværet av en klar rollefordeling. Jeg visste at dette kunne bli et problem igjen, ettersom det hadde vært roten til at jeg flere ganger hadde opplevd utbrenthet og krasjet inn i veggen. Da det nye avtaleutkastet ble presentert, kunne jeg i løpet av de første linjene se at jeg skulle ha ansvaret for suksessen til alle produkter og tjenester, men uten myndighet til å bestemme hvordan det skulle gjøres. Skuffelsen raste gjennom meg, og med tungt hjerte valgte jeg å si opp jobben min i Easymeeting og flytte til Oslo.

Men at dette var universet som jobbet for meg var jeg ikke lengre i tvil om, da jeg etter kontraktsignering med StarLeaf opplevde at naboen i overetasjen fikk en vannskade som rammet leiligheten min som var under han. Forsikringen hans dekket oppussingen av både kjøkken og stue, noe som passet perfekt før jeg skulle selge og flytte. På en uke hadde et selskap innleid av forsikringsselskapet pakket ned nesten hele leiligheten som følge av forsikringssaken, noe som dessuten var perfekt for meg som skulle flytte – og en uke eller to senere satt jeg i bilen på vei sørover.

Samtidig sa jeg til meg selv at livet er for kort til bare å holde ut. Hvis det skulle gå galt i StarLeaf, ville jeg ta meg ett år fri for å ta vare på meg selv og virkelig finne ut hva jeg hadde lyst til å gjøre. Dette var noe jeg trengte etter intense år fylt med mye lærdom, der jobben hadde blitt en hobby og dermed en altoppslukende del av livet mitt — en balanse jeg kun klarte å opprettholde med jevnlige paragliderturer og spennende jobbreiser.

Ny by og ny jobb

Det hadde gått 11 år siden jeg sist byttet jobb, og 7 år siden jeg sist gjorde en større forandring, så denne overgangen var både spennende og ukjent for meg. De første månedene fløy avgårde, men de var også preget av psykisk stress, spesielt fordi jeg ikke klarte å kjøpe en leilighet og dermed ikke hadde et fast sted å bo før etter seks måneder. Heldigvis innebar denne perioden mye reising, både innenlands og utenlands, så bodde for det meste på hotell uansett.

Det som overrasket meg med Oslo, var hvor utfordrende det var å få seg nye venner sammenlignet med hva jeg var vant med fra Tromsø. Dette henger nok også sammen med alderen – det er selvsagt lettere å knytte bånd i 20- og 30-årene enn i 40-årene. I tillegg krever det en form for forpliktelse; man må investere tid i å følge opp nye bekjentskaper, noe som ikke var mulig for meg det første året.

Jeg trivdes godt, for arbeidsmiljøet var fantastisk, og kulturen i selskapet var knallbra. Det nordiske teamet besto av kolleger som føltes mer som venner enn arbeidskamerater. Vi dro ut for å selge fordi det var gøy; løsningen vår var så komplett at det føltes som en lek å vise den frem til kundene. Jeg kalte det ikke å dra ut for å gjøre en demo; for meg var det å kjøre show. Gleden i ansiktet til kundene som innså at dette var akkurat hva de trengte, overgikk det faktum at vi solgte en svindyr premiumløsning. Jeg følte virkelig at jeg hjalp dem.

Å gå fra en solid stilling som Product Manager og CTO til salgsingeniør betydde lite for meg, siden jeg aldri har vært opptatt av titler, men heller av det faktiske arbeidet. Hva var poenget med å fortsette utviklingen av en løsning og jobbe i sirup når StarLeaf allerede hadde lansert en variant av det jeg ønsket å oppnå?

Motivasjonen var på topp, onboardingen var helt fantastisk, og mentalt hadde jeg ikke følt meg bedre på mange år. Dette var akkurat det jeg trengte, og det føltes som starten på resten av mitt liv.

Tiden i StarLeaf Ltd.

Tiden i StarLeaf så raskt at det hadde gått halvannet år før jeg rakk å prioritere å få noe mer enn en luftmadrass og vaskemaskin i leiligheten min. Hva mer trengte jeg, når jeg var på reise og bodde på hotell mesteparten av tiden?

Ikke bare var det kult og inspirerende å jobbe sammen med av en av de to hovedkomponentene som var avgjørende for eksistensen av selskapet jeg jobbet i tidligere. Jeg hadde også en fantastisk kollega på kontoret i Oslo. Han var ansatt noen måneder før meg og var Norwegian Country Manager og KAM, med ansvar for å bygge opp et forhandlernett i Norge. En mann du må møte for å ikke tro jeg lyver når jeg forteller forteller hvor dyktig han er på nettverk og relasjoner. Et eksempel på hans unike evne til å huske folk og bygge varige relasjoner, var da han stoppet en fyr på gaten. Det viste seg å være en person han hadde møtt én gang på en teknologimesse i Amsterdam for 14 år siden. De tok seg tid til en rask prat før vi gikk videre – en påminnelse om hvor bredt nettverket hans virkelig strakte seg.

Det tar normalt 3–5 år å bygge opp et solid nettverk av forhandlere som kan levere jevne resultater over tid, og slik var planen også her. Likevel økte de kvartalsvise budsjettene stadig, mens de forventede salgstallene uteble. Ledelsen hadde dessverre ikke tålmodighet til å vente, og dette presset min kollega til å forlate selskapet. Han begynte deretter som Norden-sjef i et annet internasjonalt selskap med et velkjent merke. Så der ble jeg stående alene, med beskjeden om at selgeren ikke kom til å bli erstattet. Det betydde at jeg måtte ta på meg flere roller som Sales Engineer, Country Manager og KAM. Det var ikke slik det skulle bli, men jeg måtte brette opp armene og vise at det fantes muligheter i det norske markedet.

I begynnelsen gikk det litt tregt, men så begynte jeg å treffe de riktige kontaktene. Likevel begynte det å skje endringer i ledelsen i UK, samtidig som sentrale personer etter hvert gikk over til andre selskaper. Disse endringene førte til et konstant skifte i fokus, noe som gjorde både partnere og markedet forvirret. Denne forvirringen ble reflektert i de globale salgstallene, som i sin tur endte i en vond spiral der man stadig forsøkte å prøve noe nytt uten å gi det forrige initiativet tilstrekkelig tid til å virke og få fotfeste i markedet.

Det ble tydelig at uten kontinuitet i strategien og en klar retning, ville det være vanskelig å bygge tillit og langsiktige relasjoner med både kunder og partnere. Hver gang vi skiftet kurs, var det som å starte på nytt, og det tok tid å overbevise folk om at vi var et pålitelig valg. Jeg visste at vi hadde et solid produkt og en sterk løsning, men uten stabilitet i ledelsen og en sammenhengende tilnærming, ble det en utfordring å realisere potensialet vårt i det norske markedet.

Pandemi på det verst tenkelig tidspunktet

Etter et drøyt år med intensiv innsats for å etablere StarLeaf i Norge, hadde jeg endelig funnet flyten. På senhøsten 2019 sikret jeg selskapets største enkeltkontrakt noensinne – et prosjekt jeg siste månedene hadde viet mesteparten av min tid til, og som bar løfter om videre vekst. For første gang på lenge føltes det som om hjulene begynte å rulle av seg selv, og jeg kunne begynne å fokusere på andre aspekter av livet. Leiligheten trengte oppussing, møbler måtte kjøpes, og jeg ønsket å bygge et sosialt nettverk utenfor arbeidsplassen. Med et lysende 2020 i sikte, så jeg for meg en perfekt balanse mellom jobb og fritid, ikke bare jobb.

Men optimismen ble kortvarig – for tidlig på nyåret rammet pandemien oss som en vegg. Alt stengte ned, og verden føltes ugjenkjennelig. StarLeaf hadde en overlegen teknologi, men uten mulighet til å demonstrere den, ble vi bare én av mange lignende løsninger. «Seeing is believing,» pleide vi å si, men nå var det umulig å vise kundene forskjellen som gjorde oss unike. Der hjulene endelig hadde begynt å snurre, stoppet de opp igjen, og det som skulle vært en tid for fremgang, ble i stedet en kamp for å holde seg flytende.

Selv om utfordringene vokste, var det en liten lyspunkt i hverdagen: vår største kunde fortsatte å legge inn bestillinger, og tidligere kontakter etterspurte gode løsninger. Alene på kontoret i Oslo kunne jeg fortsatt dra til jobben hver dag – noe som skapte en etterlengtet følelse av normalitet. Pandemitiden ble også en anledning til å ferdigstille hjemmet: sommeren 2020 var leiligheten pusset opp, med nytt kjøkken og møbler slik jeg ønsket. Bortsett fra pandemiens begrensninger, føltes livet på mange måter bra.

Men mangel på sosiale kontakter gjorde at en følelse av ensomhet snek seg inn, en følelse jeg aldri før hadde kjent. Ensomheten trigget både depresjon og sosial angst, og med begrenset kontakt med både kolleger og venner, ble det en tid preget av isolasjon og usikkerhet. Samtidig skapte de stadig skiftende strategiene i StarLeaf frustrasjon – det virket som om kursen ble lagt om hver tredje måned, og stadig flere nøkkelpersoner forlot selskapet. Tegnene på at noe var galt ble tydeligere, men jeg valgte likevel å lukke øynene og håpe på det beste. StarLeaf-gründerne hadde hatt suksess før, og vi satt med et overlegent produkt, selv om noen funksjoner enda manglet.

Denne optimismen holdt meg gående en stund, men etter hvert ble det klart at fremtiden med StarLeaf ikke kom til å bli som forventet. Selv om jeg innerst inne skjønte at noe var galt, valgte jeg å ignorere realiteten. Når kolleger spurte hva jeg mente, var jeg ærlig om at jeg trodde det ville gå galt – men likevel brettet jeg opp ermene og ga alt for selskapet. Om det var fornektelse, eller en kombinasjon av lojalitet, commitment og stayerinstinkt som holdt meg gående, vet jeg egentlig ikke. Men én ting visste jeg – jeg ville rett og slett ikke gi opp.

StarLeaf legger ned

Høsten 2021 kom beskjeden: StarLeaf hadde besluttet å legge ned virksomheten i Norden. På grunn av en større nedbemanningsprosess, var det heller ingen mulighet for meg andre steder i selskapet, til tross for at jeg kort tid i forveien hadde blitt vurdert for en rolle som Product Marketing Manager. Selv om jeg var forberedt på dette, klamret jeg meg til et lite håp om at StarLeaf kunne bli arbeidsplassen jeg ville bli gammel i – for her hadde jeg virkelig funnet trivsel både i form av å tro på produktet, arbeidsmiljø og alle de fantastiske kollegaene jeg jobbet sammen med verden rundt.

I januar 2022 mottok jeg min siste lønn. De siste månedene hadde jeg brukt på en ryddig avvikling av det norske kontoret, inkludert å overføre relasjoner og caser til det engelske teamet for videre oppfølging.

Gjennom årene hadde hodejegere jevnlig kontaktet meg med spennende jobbtilbud, som jeg alltid hadde takket nei til. Derfor tenkte jeg at det å finne en ny stilling ikke skulle bli vanskelig, så bestemte meg for å ta et velfortjent avbrekk etter å jobbet å kjempet meg opp og frem over så mange år.

Visste du at:

COVID-19-pandemien har hatt en global innvirkning på økonomien som sjelden er sett før. Ifølge Verdensbanken opplevde verdensøkonomien sin største nedgang på 5,2 % i 2020, og mange land har slitt med konsekvensene av denne krisen. En direkte følge av denne økonomiske ustabiliteten har vært en dramatisk økning i antall konkurser over hele verden:

Reiseliv: Globalt mistet reiselivsbransjen over 60 millioner arbeidsplasser i 2020, noe som fikk mange selskaper til å melde seg konkurs.

USA: I 2020 så man en 30% økning i konkursmeldinger sammenlignet med 2019, med nesten 23 000 konkurser bare i første halvdel av året.

Storbritannia: Over 22 000 konkursmeldinger ble registrert i 2020, en økning på 15% fra året før, med mange småbedrifter som kjempet for å overleve nedstengningene.

Norge: Antallet konkurser økte med 20%, med totalt 2 350 selskaper som meldte seg konkurs i 2020, spesielt innen restaurant- og reiselivsbransjen.

EU: I enkelte medlemsland som Spania og Italia ble det rapportert om en konkursrate som økte med mer enn 40%, noe som rammet små og mellomstore bedrifter hardt.

Restaurantbransjen: I USA rapporterte over 160 000 restauranter om midlertidige stenginger, hvorav 26% ble permanente lukkinger.

2022 skal bli Raymond-året

2022 ble året hvor jeg valgte å prioritere meg selv og utforske nye veier med et åpent sinn. Jeg begynte å reflektere over karrieren min – skulle jeg fortsette i den spennende videokonferansebransjen, eller var det tid for å prøve noe helt nytt? Arven etter Tandberg har inspirert mange talentfulle mennesker til å starte egne selskaper og videreutvikle bransjen på en imponerende måte. Derfor er videokonferansemarkedet, spesielt i Norge, som har blitt et slags «Silicon Valley» for videoteknologi, svært konkurranseutsatt.

Ironisk nok hadde flere av feilene jeg hadde sett i Easymeeting blitt gjentatt i StarLeaf. Jeg kunne se hvordan det kom til å utvikle seg, og selv om jeg var mentalt forberedt på utfallet, var det likevel en stor skuffelse da StarLeaf besluttet å legge ned i Norden.

Etter siste arbeidsdag tok jeg en pause for å få litt perspektiv og nye impulser. Jeg dro til mitt paradis i Hellas og tilbragte to måneder med paragliding – en lidenskap som alltid har gitt meg mestringsfølelse, energi og rekreasjon. Paragliding er for øvrig en svært sosial sport som åpner for flotte møter med spennende mennesker fra hele verden.

Rett før hjemreisen fikk jeg en telefon fra et firma på Østlandet. De var i en kritisk situasjon – montøren deres hadde sluttet, og de sto midt i en stor arbeidsmengde mens de lette etter en erstatter. Jeg takket ja til oppdraget, hjalp dem gjennom ansettelsesprosessen og lærte opp de nye montørene. Etterpå dro jeg tilbake til Hellas, og gjennom sensommeren og høsten jobbet jeg sporadisk som montør og prosjektleder.

Før jeg visste ordet av det, var det jul. Jeg feiret først noen dager med familien i Sarpsborg og dro deretter til Trollhättan med mamma for å tilbringe resten av julen og nyttårsaften. Selv om vi hygget oss, la jeg merke til noen små, men bekymringsfulle tegn på at noe ikke var som det skulle med henne. Under et slag Yatzy mistet hun sigaretten flere ganger, hun sov stadig mer, og jeg merket at hun hadde vansker med å holde den stødig. Da hun nektet å oppsøke lege, følte jeg meg hjelpeløs og usikker. Jeg ønsket så sterkt å hjelpe henne, men visste ikke hva jeg kunne gjøre når hun ikke ville søke hjelp.

Det tragiske året 2023

Mot jul i 2022 brukte jeg tid på å utforske mulige jobber og selskaper som kunne være interessante, samtidig som jeg fikk anledning til å tilbringe mer tid med mamma på andre siden av grensen. Jeg merket som nevnt at helsen hennes begynte å svikte, og bekymringene mine vokste for hver dag. Selv om jeg stadig maste på henne om å oppsøke lege, var hun overbevist om at de ikke kunne hjelpe. Det var en frustrerende og maktesløs situasjon, for jeg så på nært hold hvordan tilstanden hennes forverret seg.

Den siste tiden hadde jeg besøkt mamma stadig oftere, og hvert besøk varte lenger enn det forrige. Hun spurte meg ofte hvordan det gikk, om jeg klarte meg økonomisk, og om jeg hadde noen planer om jobb. Jeg svarte at jeg hadde ting på gang, men sannheten var at tankene mine var helt og holdent på henne og hennes helse. Jeg hadde verken kapasitet eller overskudd til å tenke på min egen livssituasjon nå. Jeg ønsket å ha friheten til å tilbringe tid med henne og vite at helsen hennes var på bedringens vei før jeg fokuserte på noe annet. For hvis dette virkelig var hennes siste tid, ville jeg være der – hele veien.

Da hun til slutt gikk med på å dra til legen, fikk hun diagnosen hjerteflimmer, og det viste seg at tungpusten skyldtes væskeansamling i lungene. Hun fikk medisiner for å redusere væsken, og så veldig positivt og lyst på tilværelsen, men jeg var like bekymret ettersom jeg leste meg til at sjansen for å bli god igjen minket med tiden som gikk. Og det hadde jo gått en stund, men sa ingenting om dette til mamma siden hun var så motivert og positiv. Men ikke lenge etter ble formen merkbart dårligere, og hun måtte innlegges akutt. Det ble omsider konstatert multippel organsvikt som følge av den underliggende sykdommen Morbus Osler – HHT, som også var årsaken til at hun ikke kunne opereres og få satt inn et dren som kunne gitt henne mange flere år å leve.

Jeg besøkte henne flere ganger daglig de ukene hun var på sykehuset og så hvordan formen svingte fra dag til dag. Legene hadde med tungt hjerte meddelt at de ikke kunne gjøre noe mer, og jeg visste at tiden var knapp. Etter hvert klarte jeg å overtale henne til å kjempe for å bli sterk nok til å komme hjem og avslutte livet der, slik hun ønsket, i stedet for på sykehuset. Vel hjemme fikk hun lindrende behandling og alle nødvendige hjelpemidler og omsorg, så hun kunne leve så godt som mulig i den siste tiden, til tross for situasjonen.

Tiden hjemme med mamma ble både den mest krevende og mest meningsfulle perioden i livet mitt. Fra midten av april og frem til hennes bortgang i mai 2023, brukte jeg hver dag på å pleie henne, våke over henne, og forsøke å gi henne trøst i hennes siste dager. Nettene ble ofte korte, og jeg tilbrakte utallige øyeblikk ved siden av henne, holdt hånden hennes og sørget for at hun aldri var alene. Hjemmetjenesten kom tre ganger daglig for å gi henne pleie og medisiner, og én til to ganger om dagen fikk vi besøk av sykepleiere for ekstra smertelindring. På slutten var enten lege, sykepleier eller hjemmetjenesten hos oss omtrent hver fjerde time. Noen dager var hun mer våken, andre dager sov hun mesteparten av tiden mens kroppen sakte ga etter. Gjennom smerte, sorg og kjærlighet gjorde jeg alt for å gi henne trygghet, samtidig som jeg forberedte meg på å ta farvel.

Jeg så henne sakte bli svakere. Som på sykehuset, var det gode og dårlige dager, men trenden var tydelig: de gode dagene ble sjeldnere og mindre gode, mens de dårlige stadig ble verre. Hver dag var en påminnelse om livets skjørhet, og frykten for å miste henne var alltid tilstede.

Om morgenen 9. mai 2023 gikk mamma bort etter en kort, men intens sykdomsperiode. Det var en følelse av både letthet og fortvilelse. Sorgen var – og er fortsatt – uendelig bunnløs. Faktisk skjønte jeg ikke hva ordet «savn» egentlig betyr før etter hennes bortgang, som også fikk meg til å innse at mamma var den eneste personen i verden som faktisk kjente meg.

Jeg visste jeg måtte gi meg selv tid til å bearbeide sorgen og prioritere min mentale og fysiske helse. Planen var å få unna de formelle tingene raskest mulig, for deretter å ta en måneds ferie for å resette og finne meg selv igjen i mitt paradis for paragliding og rekreasjon i Hellas. Dette stedet har alltid gitt meg energi og motivasjon, og ville være akkurat hva jeg trengte for å komme meg tilbake i jobb så snart som mulig. Derfor ble minnemarkeringen i Trollhättan i Sverige og urnenedsettelsen på Senja i Nord-Norge viktige milepæler. Likevel skulle det gå flere måneder før jeg kunne begynne å sørge.

Dessverre hadde hennes samboer endret seg og trukket seg fra alle avtalene vi både før og etter hennes bortgang hadde gjort. Det virket som om han gjorde alt han kunne for å vanskeliggjøre ting for meg, noe jeg fikk bekreftet da hans nabo fortalte meg at han to dager etter hennes bortgang hadde sagt at han skulle sørge for at jeg ikke fikk noe igjen etter henne. Det som skulle være et enkelt booppgjør ettersom hun hadde ordnet økonomi og heller ikke eide så mye, samt at at leiligheten hun hadde vært med å betale ned sto i samboerens navn, ble plutselig greia som førte til at alt jeg ville gjøre ble satt på pause i påvente av at han, som for øvrig er pensjonist, skulle få tid til å bruke en time på en ryddig avslutning. Ikke var de gift eller hadde andre avtaler heller. I stedet for gjensidig støtte møtte jeg en konflikt jeg aldri hadde forventet, nesten som om han la skylden på meg for hennes bortgang. Når det gjaldt øvrige eiendeler, valgte han å beholde alt med emosjonell eller økonomisk verdi, mens jeg kun fikk de tingene han visste jeg hadde gitt henne, eller de jeg spurte om.

For meg handler det ikke om tingene, de hadde jeg jo ikke mens hun levde heller. Det handler om respekt, verdighet og at jeg ble frarøvet muligheten til å si: «Du kan gjerne beholde sofaen, TV-en, stereoen, balkongmøblene eller andre ting mamma har jobbet hardt for å kunne kjøpe». Men når man lurer seg til ting man rettmessig ikke eier, blir det for kriminelt til at jeg klarer å la være å henge ut noen offentlig for første gang i mitt liv, slik jeg gjør akkurat nå. For hva i all verden slag verdi har vel han i å lure til seg arvegods fra mine besteforeldre eller andre ting med affeksjonsverdi?

Utover sensommeren og høsten merket jeg at helsen min begynte å svikte. Sorgen, kombinert med den psykiske belastningen konflikten med mammas samboer utgjorde, tok virkelig på. Først etter fem måneder klarte jeg å flytte fokuset vekk fra ham og over til min egen sorg. Pulsen kunne hoppe fra 60 til 150 helt uten forvarsel, og det ble flere legebesøk, EKG-er og undersøkelser. Jeg var langt fra i stand til å søke jobb når selv en handletur var en utfordring på dårlige dager. Å søke jobb hos en arbeidsgiver jeg ønsket å jobbe for føltes håpløst når jeg visste at jeg ikke ville prestere som normalt.

I oktober, i en periode hvor formen var bedre, reiste jeg på en langhelg til London for å delta på en workshop med en potensiell arbeidsgiver jeg hadde møtt i Oslo et par måneder tidligere. Det ga meg en etterlengtet avveksling og håp om framtiden.

I november 2023 tok jeg et nytt steg og meldte meg på et Prince2-kurs i prosjektledelse. Målet var å dokumentere min erfaring og kanskje åpne nye dører i arbeidslivet. Dette ble mitt første forsøk på å reise meg igjen og skifte fokus, selv om veien ut av sorgen fortsatt var lang. Etter hvert som tiden gikk, bedret formen seg, og undersøkelser viste at de fysiske symptomene mine stammet fra en stressreaksjon etter mammas bortgang. Jeg ble etter hvert friskmeldt – både fysisk og psykisk på vei til å finne en ny normal.

Til slutt innså jeg at det jeg trengte var en ny jobb og et daglig fokus, både for å ta vare på min mentale helse og for å styrke en stadig tynnere sparekonto.

2024 skulle det skje

I desember 2023 dro jeg til Skjervøy for å hjelpe pappa på kontoret og for å feire jul hjemme med familien. Det var noen fantastiske uker nordpå, og jeg kjente energien og motivasjonen komme tilbake. Etter en tung tid følte jeg meg lettere og mer inspirert enn jeg hadde gjort på et par år. Jeg var klar for det nye året og var sikker på at det ikke skulle gå mange dager ut på nyåret før jeg hadde meg en jobb.

Men så skjedde det noe. Da jeg kom hjem til Oslo fikk jeg en uventet reaksjon. Jeg falt inn i en dyp sorg over tapet av mamma, som om hun nettopp hadde gått bort. Det føltes som om verden raste sammen, og jeg ble overveldet av en følelse av bunnløs tomhet. Etter hvert har jeg tenkt at dette kanskje skyldtes at jeg i mange år har feiret annenhver jul med mamma og pappa, og underbevisst hadde jeg sett frem til å dra til mamma etter jul, som jeg alltid hadde gjort. Når jeg plutselig innså at jeg ikke kunne reise til henne fordi hun var borte, slo det meg som et lyn fra klar himmel – og ensomheten føltes bunnløs. Alt jeg hadde fortrengt, alt jeg trodde jeg hadde kommet over kom tilbake med full kraft.

Og tiden gikk…

Plutselig ser det ut som at 2024 forsvunnet som et pust i vinden. Dagene har sklidd inn i hverandre, og følelsen av fremgang minner meg om tiden på 90-tallet da det var på populært med jojo-er. De planene jeg hadde lagt bleknet, og jeg hadde ingen store milepæler som drev meg fremover før jeg bestemte meg for å skape denne bloggen.

Siden våren 2024 har jeg jobbet med bloggen hver dag for å føle at jeg gjør noe. Jeg står opp om morgenen som om jeg skal på jobb. Etter morgenstell og kaffe «går jeg på jobb» og får en slags følelse av å gjøres noe fornuftig ved å skrive litt. Dessuten har det gitt meg rom for refleksjon over hva jeg faktisk kan noe om, erfart og har gjort.

Men nå, på tampen av 2024, sitter jeg her og lurer på hva som egentlig skjedde. Jeg trodde jeg var klar for fremtiden, men virkeligheten kom i veien. Og nå som jeg har tømt både sparekontoer og pasjonssparinger føles det som jeg har rykket 30 år tilbake i tid, uten særlig håp eller retning.

Oppsummering

Hull i CV-en trenger ikke å være en byrde; de kan snarere være springbrett til nye muligheter og verdifulle lærdommer. Livet følger sjelden en rett linje, og det er ofte i de bratte bakkene og skarpe svingene at vi opplever mest vekst. Når jeg nå presenterer min CV, er jeg stolt av å dele hele min reise, inkludert de utfordrende periodene som har formet meg til den jeg er i dag. Selv om slike hull kan være utfordrende å forklare, kan de med riktig tilnærming bli en styrke i min personlige historie.

Selv om pauser i karrieren ofte fører til redusert selvtillit og skepsis fra arbeidsgivere, gir de også rom for refleksjon, nye erfaringer og muligheter for karriereendring. Samfunnets press for kontinuerlig produktivitet kan være belastende, men disse periodene kan være avgjørende for både personlig og profesjonell utvikling. Ved å være åpen om årsakene til hullet – enten det handler om helse, omsorg eller selvrealisering – kan man bidra til å endre negative oppfatninger og vise hvordan disse erfaringene har beriket livet og karrieren.