I de foregående tekstene har jeg sett på crowdfunding som finansieringsmodell, på hvordan støtte behandles skattemessig, på hva som bør være avklart før man starter, og på hvordan man faktisk lager en kampanje. Denne teksten handler om det som skjer etterpå, når kampanjen er ferdig, pengene er inne, og prosjektet går fra løfte til virkelighet.
Når pengene er på konto, er det for sent å angre
Så lenge kampanjen pågår, kan man justere, forklare og endre budskap. Når kampanjen er avsluttet og pengene er mottatt, er situasjonen en annen.
Siden man har lovet noe, bedt mennesker om tillit og fått dem med på en reise, betyr det at prosjektet ikke lenger bare er en idé, men en avtale som innebærer et ansvar dersom noe ikke lar seg gjennomføre. I noen tilfeller kan det riktige være å justere ambisjonen. I andre tilfeller kan det være å stanse prosjektet. Og i enkelte situasjoner kan det bety å tilbakebetale pengene, helt eller delvis.
Å holde fast ved et prosjekt som ikke lar seg realisere, bare fordi pengene allerede er brukt eller entusiasmen var stor, er langt mer problematisk enn å erkjenne at forutsetningene endret seg. I prosjektmetodikk som PRINCE2 kalles dette kontinuerlig forretningsmessig forankring – altså at man jevnlig vurderer om prosjektet fortsatt har en gyldig begrunnelse, og er villig til å stoppe det dersom den faller bort.
Crowdfunding handler ikke bare om å lykkes. Det handler om å stå i forpliktelsen, også når det er ubehagelig.
Støttespillere er ikke kunder, men de er heller ikke bare publikum
En vanlig feil er å behandle støttespillere enten som kunder som bare skal motta en leveranse, eller som publikum som passivt følger med fra sidelinjen. I praksis er de noe mer sammensatt enn som så.
De er ikke investorer i juridisk forstand, for de sitter ikke nødvendigvis med eierandeler eller avkastningskrav. Samtidig er de heller ikke vanlige kunder som kjøper et ferdig produkt uten å bry seg om prosessen bak.
- De har gitt penger.
- De har valgt å engasjere seg.
- Og de har investert mer enn bare et beløp – de har forventninger.
På mange måter er de en mellomting mellom investor og kunde. De forventer ikke nødvendigvis finansiell avkastning, men de følger med og ønsker å se fremdrift, forstå valgene som tas, og kjenne at prosjektet utvikler seg i tråd med det som ble lovet.
Derfor er kommunikasjon viktig også etter kampanjen, ikke bare når noe går galt, men også når ting går som planlagt. Stillhet skaper usikkerhet, og usikkerhet bryter tillit. Å holde støttespillerne orientert handler ikke om markedsføring, men om å forvalte den relasjonen som oppsto i det øyeblikket de valgte å bidra.
Levering er viktigere enn perfeksjon
Mange kampanjer lover mer enn de burde, fordi de undervurderer hvor lang tid ting tar, og hvor mye som kan gå galt underveis.
Crowdfunding skaper ofte en energi som gjør at ambisjonene vokser raskere enn realismen. Man vil legge til en ekstra funksjon. Forbedre designet. Utvide konseptet. Gjøre det litt bedre enn man først lovet. Problemet oppstår når forbedringene skyver leveransen frem i tid.
I prosjektledelse kalles dette et klassisk avvik fra produktfokus. I PRINCE2 er ett av kjerneprinsippene nettopp å ha fokus på prosjektets produkter. Det betyr å definere hva som faktisk skal leveres, hvilke kvalitetskrav som gjelder, og å sikre at dette blir produsert og godkjent. Ikke å stadig utvide ambisjonen underveis.
Hvis noe blir forsinket, må det forklares. Hvis noe må endres, må det begrunnes. Folk tåler justeringer bedre enn stillhet, og usikkerhet bedre enn bortforklaringer. Det de sjelden tåler, er følelsen av at prosjektet driver uten retning.
Produktfokus handler ikke om å senke kvaliteten. Det handler om å være tydelig på hva som er «ferdig». Uten en slik definisjon risikerer man at prosjektet aldri avsluttes, bare forbedres.
Crowdfunding gjør prosjektet offentlig
Et prosjekt som før bare var ditt, blir etter kampanjen også andres. Ikke juridisk, men mentalt. Det finnes nå mennesker der ute som har et forhold til det du holder på med.
Det kan oppleves som press, men det kan også være en styrke. Støttespillere kan bli ambassadører, testere og sparringspartnere, hvis de blir behandlet som medspillere og ikke bare som inntektskilde.
I prosjektledelse ville man kalt dette et utvidet interessentbilde. Plutselig har du flere stakeholdere enn du kanskje var bevisst på, med ulik grad av interesse, forventning og påvirkning. Jeg har skrevet mer om hvordan man kartlegger og håndterer dette i artikkelen om stakeholderanalyse.
Dette er en av de store forskjellene mellom crowdfunding og tradisjonell finansiering. En investor følger med på tall. Støttespillere følger med på historien.
Når prosjektet endrer karakter
Mange crowdfunding-prosjekter starter idealistisk, men ender kommersielt. Det trenger ikke være et problem, men det bør håndteres åpent.
Når mennesker støtter et prosjekt, støtter de ikke bare et produkt. De støtter en idé, en intensjon og en retning. Hvis prosjektet underveis utvikler seg fra å være et engangstiltak til å bli virksomhet, eller fra kulturinitiativ til forretning, er ikke selve utviklingen det mest problematiske. Det problematiske oppstår hvis endringen skjer uten at de som bidro, blir tatt med i forståelsen av hvorfor.
Prosjekter lever og justeres. Men når retningen endres, må historien oppdateres. Folk flest har forståelse for at prosjekter utvikler seg. De har mindre forståelse for å bli holdt utenfor den utviklingen.
Hva gjør du hvis det ikke går som planlagt
Det er ikke alle prosjekter som lykkes. Noen stopper opp underveis, noen må justeres betydelig, og noen må avsluttes før de når dit man hadde sett for seg.
Det avgjørende er ikke at alt går etter planen, men hvordan man håndterer det når forutsetningene endrer seg. Det kan være fristende å bli stille når noe ikke fungerer, men stillhet skaper bare større avstand. Å erkjenne at noe ikke gikk som tenkt, og å forklare hva som skjedde, er langt mer profesjonelt enn å late som prosjektet fortsatt er på vei mot målet.
Crowdfunding handler derfor ikke bare om entusiasme og idé, men om evnen til å stå i ansvaret også når utviklingen blir mer krevende enn man hadde håpet. Det er ofte her forskjellen mellom idealisme og profesjonalitet blir tydelig.
Crowdfunding må tåle dagslys
Når man velger crowdfunding som finansieringsform, ber man ikke bare om penger. Man ber om tillit i offentlighet. Man inviterer andre inn i et prosjekt som fortsatt er under utvikling, og ber dem tro på at man skal klare å gjennomføre det man har lovet.
Det betyr at vurderingen ikke stopper ved idéen eller kampanjen, men fortsetter i gjennomføringen. Derfor bør spørsmålet før man starter ikke bare være om man klarer å nå finansieringsmålet, men om man er villig til å forvalte ansvaret som følger med.
I praksis handler dette også om struktur. Det kan være klokt å etablere en egen nettside eller prosjektportal allerede før kampanjen starter, hvor man samler oppdateringer, forklarer valg som tas underveis, og dokumenterer fremdriften. En slik plattform gir forutsigbarhet både før, under og etter kampanjen, og gjør det enklere å kommunisere jevnlig uten at det oppleves tilfeldig eller ad hoc. Samtidig skaper det en historikk som viser at prosjektet utvikler seg i tråd med det som ble lovet.
Spørsmålet er derfor ikke bare om man klarer å følge opp i entusiasmens første fase, men om man har en plan for kommunikasjon over tid. Klarer man å være tydelig når noe endres, og å levere det som ble lovet, eller forklare på en redelig måte hvorfor det ikke lot seg gjøre.
Fra kampanje til virkelighet
I de tidligere tekstene har jeg skrevet om hvordan crowdfunding skiller seg fra tradisjonell finansiering, hvordan støtte behandles skattemessig, hva som bør være avklart før man starter, og hvordan man bygger selve kampanjen. Det denne teksten har handlet om, er overgangen fra løfte til gjennomføring.
Crowdfunding avsluttes ikke når målet er nådd, men når løftet er holdt, eller ryddig avsluttet. Det er i denne fasen prosjektet virkelig testes, ikke på evnen til å skape engasjement, men på evnen til å ta ansvar for det engasjementet man har fått.
Kanskje er derfor den viktigste testen ikke om folk vil støtte prosjektet ditt, men om du er villig til å stå i det når de har gjort det.
