Etter at jeg i forrige uke skrev om folkefinansiering, eller crowdfunding som det pent heter, begynte jeg å tenke på hva man egentlig ber folk om når man ber om støtte, og hvordan slike initiativ blir sett utenfra. La oss si at jeg ber om støtte til restaureringen av et gammelt, historisk bygg. Ikke bare for å bevare det, men for å bruke det. Da handler det ikke lenger bare om historie og fellesskap, men også om aktivitet, arbeidsplasser og inntekter som kan dekke opprettholdelse og vedlikehold over tid.
Og i det øyeblikket jeg begynte å snakke om arbeidsplasser og inntekter, slo det meg at jeg allerede hadde forlatt dugnaden, og gått fra bevaring til næring.
Et hus, en bok eller et kunstprosjekt
Poenget er ikke hva prosjektet er, men hva det skal bli. Dette huset er bare et bilde jeg bruker for å forklare noe mer generelt. Det kunne like gjerne vært en bokutgivelse, et kunstprosjekt eller en ny kulturell satsing. Når vi snakker om folkefinansiering, bruker vi gjerne et språk som handler om støtte, fellesskap og gode intensjoner, men ofte ligger det også en plan om framtidig drift og inntekter i bunnen.
Så lenge et prosjekt bare handler om å skape noe, kan det ligne et idealistisk initiativ. Men i det øyeblikket vi begynner å snakke om at det også skal gi aktivitet, arbeidsplasser og økonomisk bærekraft, er vi inne i noe annet.
Det er ofte her mange går på en smell. For myndighetene bryr seg lite om hvordan prosjektet oppleves, og mer om hva pengene faktisk representerer. Derfor er det avgjørende å skille mellom ulike former for folkefinansiering:
- Når penger er gave
I donasjonsbasert crowdfunding gir folk penger uten å forvente noe tilbake. Hvis dette er en reell gave, kan den være skattefri. Problemet oppstår når det som kalles gave i praksis ligner betaling, eller når prosjektet drives så profesjonelt at det begynner å ligne virksomhet. Da kan Skatteetaten vurdere det som inntekt.
En enkel tommelfingerregel er at jo mer planmessig og målrettet prosjektet er, jo mindre ligner pengene en gave.
- Når støtte er forhåndssalg
I belønningsbasert crowdfunding får støttespillere noe tilbake, for eksempel en bok eller et produkt. I praksis er dette forhåndssalg. Da blir pengene skattepliktig inntekt, og mva kan komme i tillegg dersom omsetningen passerer grensen.
Den vanligste fella er kanskje at man tenker at det “bare var crowdfunding”, mens regelverket tenker at det var salg.
- Når folk investerer eller låner
Ved aksjebasert crowdfunding kjøper folk eierandeler i et selskap. Da er pengene kapitalinnskudd, ikke inntekt. Skatt oppstår først når investorene selger med gevinst, og for selskapet først når det går med overskudd.
Ved lånebasert crowdfunding låner folk penger mot rente. Selve lånet er ikke skattepliktig, men rentene er skattepliktige for långiver og fradragsberettiget for låntaker.
Når støtte i praksis blir finansiering
Den store misforståelsen er altså å tro at crowdfunding er gratis penger, og tenke på crowdfunding som en digital spleis der folk bidrar fordi de vil noe godt. Men det er ikke følelsen rundt prosjektet som avgjør hva pengene er, det er hva prosjektet faktisk skal føre til.
Hvis planen er at det skal skapes økonomisk aktivitet senere, fungerer pengene som finansiering, uansett om de kommer fra én investor eller fra mange enkeltpersoner som gir litt hver.
Følelser gjør mekanismen vanskeligere å se
Gamle bygg, kunst og bøker har én ting til felles, de vekker følelser. De handler om identitet, historie og tilhørighet. Det gjør det lettere å snakke om bevaring og støtte, og vanskeligere å se at det samtidig kan handle om oppstart og drift. Vi vil redde noe, vi vil bruke det, og vi vil gi det nytt liv, men mekanismen er den samme enten det gjelder et hus, en bok eller et kunstprosjekt. Så lenge planen er at det skal gi inntekter senere, er det ikke bare idealisme, det er også næring.
En kunstutstilling kan for eksempel finansieres som et idealistisk prosjekt. Publikum støtter fordi de vil at kunsten skal vises, fordi den har en verdi i seg selv. Men i det øyeblikket kunsten også skal selges, enten under utstillingen eller i etterkant, har prosjektet fått en kommersiell side. Da eksisterer det både som kultur og som virksomhet, samtidig.
Det samme gjelder en bok. Å samle inn penger for å kunne skrive og gi ut en bok kan oppleves som støtte til et kulturelt prosjekt. Men hvis planen er at boka senere skal selges i butikk eller på nett, er den ikke bare et uttrykk, den er også et produkt. Pengene som kom inn i starten bidro ikke bare til å skape noe, de bidro til å finansiere noe som senere skal omsettes.
Og på samme måte med et bygg. Man kan be om støtte for å bevare det, fordi det representerer historie og fellesskap. Men hvis målet er at bygget også skal brukes til drift, arrangementer, utleie eller arbeidsplasser, har man beveget seg over i næring, selv om språket fortsatt handler om bevaring.
Forskjellen ligger altså ikke i hva vi lager, men i hva vi skal bruke det til etterpå. Det er bruken som avgjør hva pengene faktisk er, ikke fortellingen vi knytter til prosjektet.
Når pengene havner på feil konto
Det finnes mange fallgruver ved bruk av crowdfunding. En av de mest konkrete og kanskje mest undervurderte fallgruvene handler om hvilken konto pengene faktisk havner på.
Hvis jeg ber folk støtte et prosjekt og pengene går rett inn på min private konto, er det også jeg personlig som står ansvarlig for dem, både moralsk og skattemessig. Da er det jeg som mottar inntekten, og det er jeg som må forklare hva disse pengene er, og hvorfor de eventuelt ikke skal beskattes som vanlig inntekt.
I det øyeblikket prosjektet har som mål å skape aktivitet, arbeidsplasser og inntekter senere, blir det stadig vanskeligere å argumentere for at dette bare er en privat spleis. Da begynner støtten å ligne finansiering, og finansiering begynner å ligne inntekt, i hvert fall i statens øyne.
Hvis prosjektet derimot er organisert i et selskap, og støtten går dit, er det selskapet som er mottaker og ansvarlig. Da havner pengene i et regnskap, ikke på en privat konto. Det gjør ikke nødvendigvis prosjektet mindre idealistisk, men det gjør det mer ryddig. Ansvar, risiko og forpliktelser blir knyttet til prosjektet, ikke til privatøkonomien til den som tok initiativet.
Det betyr ikke at man alltid må ha et selskap før man ber om støtte, men det betyr at man bør vite hvorfor man eventuelt ikke har det. For forskjellen er stor på om man ber folk støtte et privat initiativ, eller om man ber dem være med på å finansiere et prosjekt som allerede er definert som virksomhet.
Og igjen er vi tilbake til det samme spørsmålet: Hva ber vi egentlig folk om å være med på?
Hva ber vi egentlig folk om å være med på?
Kanskje er det her folkefinansiering er mest avslørende. Den tvinger oss til å være ærlige om hvilken type prosjekt vi egentlig har, og hva vi ber folk om å være med på. Ber vi dem støtte et idealistisk prosjekt, eller ber vi dem bidra til å bygge opp en framtidig virksomhet?
Begge deler kan være riktig, og begge deler kan være verdifulle, men de er ikke det samme. Verken økonomisk eller moralsk.
Det er et paradoks at én investor kan skyte inn kapital skattefritt, mens tusen støttespillere kan utløse skatteplikt, selv om summen og formålet i praksis er det samme.
For i det øyeblikket vi begynner å snakke om arbeidsplasser og inntekter, har vi allerede forlatt dugnaden. Og det er kanskje det mange ikke tenker over. At noe kan starte som idealisme, men ende som næring uten at overgangen føles tydelig. At man kan be om støtte, men i realiteten be om startkapital. At man kan snakke om bevaring, samtidig som man bygger framtidig drift.
Forskjellen ligger ikke i om det er et bygg, en bok eller et kunstprosjekt.
Den ligger i hva vi vil at det skal bli.
Dette er mine refleksjoner. Hva er dine? Har du erfaring med crowdfunding i praksis, vil jeg gjerne høre hvordan du har opplevd det.
