Det er litt fascinerende, egentlig. Vi har klart å finne opp en metode for noe som alltid har vært en naturlig egenskap hos mennesker, som evner å se sammenhenger. – De som ikke lar seg hemme av regler, rammer og «sånn har vi alltid gjort det». Den heter design thinking.
Hva er design thinking, egentlig?
Vi mennesker har en tendens til å gjenta oss selv. Særlig når vi står fast. Design thinking ble laget nettopp for å bryte den vanen: for å få oss til å se ting med nye øyne, stille spørsmål vi vanligvis hopper over, og finne løsninger vi ellers aldri ville sett.
Selv om det høres ut som et buzzord fra konsulentverdenen, er det i bunn og grunn bare sunn fornuft – satt i system. Litt på samme måte som jeg en gang skrev at psykologi egentlig bare er erfaringer pakket inn i akademiske begreper.
Prosessen med design thinking består ofte av fem faser:
- Empati – forstå menneskene du prøver å hjelpe.
- Definere – bli enig om hva som faktisk er problemet.
- Idémyldring – generere mange mulige løsninger uten å sensurere.
- Prototype – lage en enkel versjon av løsningen.
- Teste – få tilbakemelding, lære, justere – og gjerne starte på nytt.
Det viktige er ikke rekkefølgen, men tankesettet: du må være åpen, utforskende og villig til å lære underveis.
Hvorfor trenger vi dette?
Psykologien har flere begreper som forklarer hvorfor vi ofte blir blinde for løsninger rett foran oss.
- Inattentional blindness: vi ser ikke det vi ser hver dag, fordi hjernen filtrerer det bort.
- Functional fixedness: vi låser oss til etablerte mønstre og glemmer at ting kan brukes på nye måter.
Design thinking er på mange måter en vaksine mot disse mentale snarveiene. Det tvinger oss til å se med nye øyne, ofte ved å trekke inn folk som ikke er en del av systemet – de som tør stille de “dumme spørsmålene” som viser seg å være de viktige.
Eksempler som viser kraften i metoden
Det finnes mange kjente eksempler:
- Airbnb startet med en enkel idé om å leie ut luftmadrasser i en leilighet. Gjennom testing, tilbakemeldinger og justeringer ble det til en global plattform som har endret reiselivet.
- Apple har brukt design thinking i alt fra produktutvikling til brukeropplevelse – alltid med fokus på mennesket foran teknologien.
Men la meg ta det ned på et mer personlig plan.
Design thinking i Drama – et case fra virkeligheten
Da jeg begynte å leke med idéen AdventureDrama, handlet det ikke om å lage en ferdig plan eller et klassisk forretningsprosjekt. Det startet med empati: å se hva både lokalbefolkningen og de besøkende faktisk ønsker. Mange guider og småbedrifter i området gjør allerede en formidabel jobb, men de mangler synlighet og sammenkobling.
Så kom neste steg: definere problemet. Det handlet ikke om mangel på ressurser, men om at ressursene ikke henger sammen. Turistene finner ikke alltid de gode opplevelsene, og de små aktørene sliter med å nå ut.
Idémyldringen førte til tanken om en portal – et digitalt møtested som binder sammen aktører på tvers av grenser. Ikke for å eie budskapet, men for å løfte det.
En prototype? Det var egentlig bare en enkel nettside med noen få lenker og beskrivelser. Poenget var ikke å gjøre alt perfekt fra starten, men å teste: finnes det interesse, respons, samarbeidspartnere?
Og testingen pågår fortsatt. Hver samtale med en lokal bonde, en guide eller en reiselysten venn fungerer som en ny runde. Hver gang lærer jeg litt mer om hva som faktisk kan fungere – og hva som bare er min egen romantiske idé.
Nettsiden jeg en gang hadde, er for øyeblikket tatt ned av praktiske årsaker, men det jobbes i bakgrunnen med noe nytt. At noen andre senere laget en lignende løsning, bare adskillig bedre enn min første, ser jeg som et godt tegn. Det betyr at idéen hadde livets rett. Men jeg har ingen plan om å lage en kopi av kopien. Her går det videre til neste steg. Sakte, men sikkert.
Hvorfor lage enda et begrep?
Design thinking høres unektelig akademisk ut, som noe man må ha en mastergrad for å forstå. Men egentlig er det bare en fancy måte å beskrive hvordan kreative og praktiske mennesker alltid har tenkt. Det er som om vi måtte sette et navn, noen prosessfaser og en PowerPoint-mal på det som tidligere het «å bruke hodet».
Likevel har det sin plass. I store organisasjoner og utdanningssystemer, der ting lett drukner i prosedyrer og siloer, gir begrepet et felles språk. Det minner oss om å stille spørsmål, utforske og ta utgangspunkt i mennesket – ikke i systemet.
Og i akademia må man jo kalle det noe. Man kan ikke bare si «bruk hodet». Dermed ble design thinking et slags rammeverk for de elementene man må ta hensyn til når man prøver å forstå og forbedre verden rundt seg – satt i strukturert form, med fine ord og faser.
Så selv om ordet kan virke tungt, handler det egentlig om noe helt grunnleggende: å være nysgjerrig nok til å forstå før du prøver å løse. Konseptet oppstod allerede på 60–70-tallet, men har fått sin renessanse i vår tid. For ironisk nok finnes det tusenvis, ja kanskje millioner av eksempler på enkle ting som har blitt vanskeligere i forsøket på å gjøre dem enklere.
For å nevne noen eksempler:
- Tesla og blinklysbryteren.
I forsøket på å fornye bilopplevelsen fjernet Tesla den klassiske hendelen for blinklys og la funksjonen inn i små rattknapper og på skjermen. Elegant, kanskje, men også et eksempel på hvordan “forenkling” kan ofre det intuitive. Å blinke i en sving burde være en refleks, ikke en menyvalg. - Kundeserviceroboter.
Skulle revolusjonere kundedialogen, men ble raskt kjent som et digitalt hinderløp. I stedet for å hjelpe mennesker, hjelper de bedrifter med å slippe å snakke med dem. Ironisk nok måtte mange selskaper reintrodusere ekte mennesker fordi kundene rett og slett ga opp. - Fjernkontroller som ble for smarte.
I jakten på et rent og minimalistisk design forsvant funksjonaliteten. Færre knapper så penere ut på reklamebildene – men i praksis må du nå inn i flere menyer bare for å bytte kanal. Det ser ryddig ut på stuebordet, men føles mer som et testprosjekt i tålmodighet. - Apple og tastaturet som ikke tålte smuler.
Da Apple lanserte sitt “butterfly keyboard” på MacBook, skulle det være tynnere, lettere og mer presist. Resultatet ble et tastatur så sårbart at et støvkorn kunne ødelegge en tast. Etter flere rettssaker og et reparasjonsprogram verdt millioner gikk Apple stille tilbake til den gamle løsningen.
Det finnes utallige eksempler, men fellesnevneren er den samme: i forsøket på å forenkle, mister man ofte forståelsen av mennesket i midten. Og nettopp derfor trenger vi metoder som minner oss om å starte i virkeligheten og ikke på tegnebrettet.
«If it ain’t broke, don’t fix it»
Kanskje den enkleste påminnelsen om hva design thinking egentlig handler om – å forstå hvorfor noe fungerer, før du prøver å forbedre det.
Hva kan vi ta med oss inn i arbeidslivet?
Det fine med design thinking er at det ikke er begrenset til teknologi, reiseliv eller produktutvikling. Det handler like mye om måten vi samarbeider, leder og lærer på.
I arbeidslivet er det lett å glemme hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi løser oppgaver slik vi alltid har gjort, skriver rapporter fordi noen venter på dem, og forbedrer systemer som kanskje ikke engang trengte å eksistere. Design thinking hjelper oss å stoppe opp og spørre: Gir dette egentlig mening?
- En nyansatt ser prosesser med friske øyne – og bør oppfordres til å stille spørsmål før de blir “blendahvite av kulturen”.
- En bedrift kan teste en ny tjeneste på en liten kundegruppe i stedet for å bruke millioner på en full lansering.
- Et team kan bruke metoden til å løse interne utfordringer – ikke ved å se innover, men utover, mot de som faktisk opplever problemet.
For det er kanskje her design thinking har størst verdi: det bringer oss tilbake til mennesket. Ikke til systemet, ikke til prosessen, men til de faktiske behovene bak tallene, rutinene og KPI-ene.
En liten tanke å ta med videre
Design thinking handler ikke om fancy post-its på en workshopvegg. Det handler om å tørre å se verden med nye øyne – og å akseptere at løsninger sjelden er ferdige første gang.
For meg betyr det å bygge AdventureDrama trinn for trinn, i dialog med de som allerede bor og jobber i regionen. For deg kan det bety å se på din egen arbeidsplass, ditt nærmiljø eller dine rutiner med et nytt blikk.
Så spørsmålet jeg vil la deg sitte igjen med er dette: Hva ville skje hvis du så på din egen hverdag med design thinking-briller?
Kanskje svaret er enklere enn du tror. Kanskje handler det bare om å gjøre akkurat det design thinking prøver å lære oss –
å bruke hodet, hjertet og nysgjerrigheten. For noen ganger må vi lage en metode for å huske hvordan vi tenker.
