Vi omgir oss med løsninger som skulle gjøre livet enklere, men som ofte gjør det motsatte. Fra kundeserviceroboter og smarte fjernkontroller til bilfunksjoner som flyttes inn på skjermer. Design thinking ble utviklet for å motvirke nettopp dette ved å hjelpe oss å forstå mennesker før vi prøver å forbedre verden rundt dem. Kanskje er det mindre en metode og mer en påminnelse om noe vi alltid har visst: Før vi prøver å løse noe, bør vi kanskje forstå det.
Hva er design thinking?
Vi mennesker har en tendens til å gjenta oss selv. Særlig når vi står fast. Design thinking ble laget for å bryte den vanen: for å få oss til å se ting med nye øyne, stille spørsmål vi vanligvis hopper over, og finne løsninger vi ellers aldri ville sett.
Selv om det høres ut som et buzzord fra konsulentverdenen, er det i bunn og grunn bare sunn fornuft satt i system. Litt på samme måte som jeg en gang skrev at psykologi egentlig bare er erfaringer pakket inn i akademiske begreper.
Prosessen med design thinking består ofte av fem faser:
- Empati – forstå menneskene du prøver å hjelpe.
- Definere – bli enig om hva som faktisk er problemet.
- Idémyldring – generere mange mulige løsninger uten å sensurere.
- Prototype – lage en enkel versjon av løsningen.
- Teste – få tilbakemelding, lære, justere – og gjerne starte på nytt.
Det viktige er ikke rekkefølgen, men tankesettet: du må være åpen, utforskende og villig til å lære underveis.
Hvorfor trenger vi design thinking?
Psykologien har flere begreper som forklarer hvorfor vi ofte blir blinde for løsninger rett foran oss.
- Inattentional blindness: vi ser ikke det vi ser hver dag, fordi hjernen filtrerer det bort.
- Functional fixedness: vi låser oss til etablerte mønstre og glemmer at ting kan brukes på nye måter.
Design thinking er på mange måter en vaksine mot disse mentale snarveiene. Metoden tvinger oss til å stoppe opp, observere, stille spørsmål og se situasjoner fra andre perspektiver enn våre egne. Derfor er det ofte de som står utenfor systemet som oppdager det de som jobber i systemet ikke lenger ser.
- Airbnb startet med en enkel idé om å leie ut luftmadrasser i en leilighet. Gjennom testing, tilbakemeldinger og justeringer ble det til en global plattform som har endret reiselivet.
- Apple har brukt mange av de samme prinsippene i alt fra produktutvikling til brukeropplevelse, med et kontinuerlig fokus på hvordan teknologien oppleves av menneskene som skal bruke den.
Men design thinking handler ikke bare om globale selskaper. Jeg har selv oppdaget hvor nyttig tankesettet kan være gjennom arbeidet med et konsept jeg kaller AdventureDrama.
Slik brukte jeg design thinking for å utvikle en idé om lokal turisme
Gjennom mange opphold i Hellas har jeg blitt glad i Drama-regionen. Ikke fordi den er full av turistbusser og suvenirbutikker, men nettopp fordi den ikke er det. Her finner man små vingårder, lokale guider, fjellområder, tradisjoner og opplevelser som mange besøkende aldri får vite om.
Etter hvert begynte jeg å undre meg over hvorfor så mye av det regionen har å by på, er så vanskelig å oppdage dersom man ikke kjenner området fra før. Mange av de små aktørene som skaper disse opplevelsene, står ofte alene og har begrensede muligheter til å nå ut til nye besøkende.
Det var disse observasjonene som etter hvert utviklet seg til det jeg kalte AdventureDrama. Da jeg begynte å leke med idéen, handlet det egentlig ikke om å lage en reiselivssatsing eller en ny turistportal. Tanken var å utforske om det fantes en bedre måte å synliggjøre alt det gode som allerede eksisterte på.
Sett i ettertid var dette egentlig en ganske klassisk design thinking-prosess, selv om jeg ikke tenkte på det som det den gangen. Jeg oppdaget raskt at utfordringen ikke handlet om mangel på ressurser, attraksjoner eller initiativ. Den handlet om at ressursene ikke hang sammen.
Derfra vokste tanken om AdventureDrama frem som et mulig bindeledd. En plass hvor besøkende lettere kunne oppdage regionen, samtidig som små aktører kunne få litt mer synlighet enn de klarer alene.
Den første prototypen var egentlig bare en enkel nettside med noen lenker, beskrivelser og idéer. Poenget var ikke å bygge et ferdig produkt, men å teste tanken. Samtidig skjedde det noe interessant da ulike aktiviteter, severdigheter og aktører ble samlet på ett sted. Plutselig ble det tydelig hvor mye regionen faktisk har å by på, og hvor mange muligheter som oppstår når man begynner å se helheten i stedet for enkeltdelene.
Siden den gang har prosjektet utviklet seg gjennom samtaler, observasjoner og nye innspill. Hver gang jeg snakker med en guide, en bonde, en lokal bedrift eller noen som besøker området, lærer jeg noe nytt. Noen idéer blir bekreftet, mens andre viser seg å være bedre i hodet enn i virkeligheten.
Nettsiden jeg hadde den gangen er tatt ned av praktiske årsaker, og prosjektet har endret retning flere ganger underveis. At andre senere har laget lignende løsninger, og på mange måter bedre enn min første versjon, ser jeg egentlig som et positivt tegn. Det forteller meg at tanken ikke var så dum.
Hvorfor design thinking handler om mennesker, ikke teknologi
Design thinking høres unektelig akademisk ut, som noe man må ha en mastergrad for å forstå. Men egentlig er det bare en fancy måte å beskrive hvordan kreative og praktiske mennesker alltid har tenkt. Det er som om vi måtte sette et navn, noen prosessfaser og en PowerPoint-mal på det som tidligere het «å bruke hodet».
I store organisasjoner og utdanningssystemer, der ting lett drukner i prosedyrer og siloer, gir begrepet et felles språk. Det minner oss om å stille spørsmål, utforske og ta utgangspunkt i mennesket.
Og i akademia må man jo kalle det noe. Man kan ikke bare si «bruk hodet». Dermed ble design thinking et slags rammeverk for de elementene man må ta hensyn til når man prøver å forstå og forbedre verden rundt seg.
Så selv om ordet kan virke tungt, handler det egentlig om noe helt grunnleggende: å være nysgjerrig nok til å forstå før du prøver å løse. Konseptet oppstod allerede på 60–70-tallet, men har fått sin renessanse i vår tid. For ironisk nok finnes det tusenvis, ja kanskje millioner av eksempler på enkle ting som har blitt vanskeligere i forsøket på å gjøre dem enklere.
- Tesla og blinklysbryteren.
I forsøket på å fornye bilopplevelsen fjernet Tesla den klassiske hendelen for blinklys og la funksjonen inn i små rattknapper og på skjermen. Elegant, kanskje, men også et eksempel på hvordan “forenkling” kan ofre det intuitive. Å blinke i en sving burde være en refleks, ikke en menyvalg.
- Kundeserviceroboter.
Skulle revolusjonere kundedialogen, men ble raskt kjent som et digitalt hinderløp. I stedet for å hjelpe mennesker, hjelper de bedrifter med å slippe å snakke med dem. Ironisk nok måtte mange selskaper reintrodusere ekte mennesker fordi kundene rett og slett ga opp.
- Fjernkontroller som ble for smarte.
I jakten på et rent og minimalistisk design forsvant funksjonaliteten. Færre knapper så penere ut på reklamebildene – men i praksis må du nå inn i flere menyer bare for å bytte kanal. Det ser ryddig ut på stuebordet, men føles mer som et testprosjekt i tålmodighet.
- Apple og tastaturet som ikke tålte smuler.
Da Apple lanserte sitt “butterfly keyboard” på MacBook, skulle det være tynnere, lettere og mer presist. Resultatet ble et tastatur så sårbart at et støvkorn kunne ødelegge en tast. Etter flere rettssaker og et reparasjonsprogram verdt millioner gikk Apple stille tilbake til den gamle løsningen.
Det finnes utallige eksempler, men fellesnevneren er at i forsøk på å forenkle, mister man ofte forståelsen av mennesket i midten. Og nettopp derfor trenger vi metoder som minner oss om å starte i virkeligheten og ikke på tegnebrettet.
Den enkleste påminnelsen om hva design thinking egentlig handler om er:
“If it ain’t broke, don’t fix it”
Design thinking i arbeidslivet
Det fine med design thinking er at det ikke er begrenset til teknologi, reiseliv eller produktutvikling. Det handler like mye om måten vi samarbeider, leder og lærer på.
I arbeidslivet er det lett å glemme hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi løser oppgaver slik vi alltid har gjort, skriver rapporter fordi noen venter på dem, og forbedrer systemer som kanskje ikke engang trengte å eksistere. Design thinking hjelper oss å stoppe opp og spørre: Gir dette egentlig mening?
- En nyansatt ser prosesser med friske øyne, og bør oppfordres til å stille spørsmål før de blir “blendahvite av kulturen”.
- En bedrift kan teste en ny tjeneste på en liten kundegruppe i stedet for å bruke millioner på en full lansering.
- Et team kan bruke metoden til å løse interne utfordringer – ikke ved å se innover, men utover, mot de som faktisk opplever problemet.
For det er kanskje her design thinking har størst verdi: det bringer oss tilbake til mennesket. Ikke til systemet, ikke til prosessen, men til de faktiske behovene bak tallene, rutinene og KPI-ene.
En liten tanke å ta med videre
Design thinking handler egentlig ikke om metoder, prosesskart eller workshops. Det handler om å være nysgjerrig nok til å stille spørsmål ved det vi tar for gitt, og ydmyk nok til å innrømme at den første løsningen sjelden er den beste.
For meg har det handlet om å utforske en idé om lokal turisme i Drama-regionen, ett skritt av gangen. For andre kan det handle om arbeidsplassen, et produkt, en tjeneste eller noe så hverdagslig som en rutine man aldri har stilt spørsmål ved.
Kanskje er det nettopp derfor design thinking har fått fotfeste. Ikke fordi mennesker har sluttet å være kreative, men fordi vi av og til trenger en påminnelse om å stoppe opp og se på verden med friske øyne.
For noen ganger er ikke utfordringen at vi mangler løsninger. Utfordringen er at vi har blitt så vant til måten ting er på at vi slutter å se andre muligheter.
