Det er fascinerende hvor fort prinsipper kan føles riktige helt til de plutselig brukes mot deg. For en stund siden kom jeg over en historie i sosiale medier som minnet meg på akkurat det.
Handleturen
Historien handlet om en person som sto i kø på REMA 1000 og plutselig mistet 200 kroner på gulvet.
Damen foran bøyde seg ned, plukket opp pengene. Og da personen rakte frem hånden for å få dem tilbake, så hun på vedkommende og sa: “Det man finner på bakken, tilhører den som finner det”, og så gikk hun bare.
Litt sånn… vent litt, hva skjedde nå?
Personen ble stående et øyeblikk, like overrasket som de fleste av oss ville vært. En annen i køen reagerte også, men det hjalp lite. Damen fortsatte bare videre, som om dette var helt innenfor.
“Ser jeg ut som en minibank eller?” ble det sagt, tydelig irritert. “Gi meg tilbake de 200 kronene mine.“
Men hun bare gikk. Så han gjorde det eneste logiske som var å følge etter.
Ute på parkeringsplassen økte hun farten, som om dette plutselig hadde blitt en slags uoffisiell konkurranse. Da hun kom frem til bilen sin, satte hun handleposene på bakken for å åpne bagasjerommet.
Og akkurat da slo det han at han kunne følge hennes egen regel.
Personen tok posene hennes og sa: “Det man finner på bakken, tilhører den som finner det.“
Så snudde han seg og gikk mot sin egen bil.
Fortsatt irritert, men også litt fornøyd, på en sånn smålig, menneskelig måte vi sjelden innrømmer høyt.
Vel hjemme konstaterte han at fangsten ikke var så verst: flere fine kjøttstykker, laks, et godt utvalg oster, melk og egg, noen bokser tunfisk – og to flasker rødvin.
Ikke så verst for 200 kroner.
Avslutning
Prinsipper kan høres både logiske og rettferdige ut, helt til du selv må leve med konsekvensene av dem. For det er ikke alltid det du sier som definerer deg, det er det du gjør.
Og det gjelder ikke bare i en parkeringsplass utenfor REMA 1000. I det øyeblikket det oppstår et gap mellom det som sies og det som faktisk gjøres, begynner tilliten å skli.
Spesielt i arbeidslivet blir dette tydelig. Ledere som snakker om regler, kultur og forventninger, men praktiserer noe annet, gjør mer enn å skape frustrasjon. Unntak blir sjelden stående alene. De danner presedens, og før man vet ordet av det, er det ikke lenger det som ble sagt som gjelder, men det som faktisk ble gjort.
Kanskje er det nettopp derfor det viktigste ikke er hvilke prinsipper vi snakker om, men hvilke vi faktisk velger å leve etter.
