Det vi holder tilbake, er ofte det viktigste vi kunne sagt. Ikke fordi sannheten i seg selv er farlig, men fordi vi forestiller oss konsekvenser som sjelden blir så dramatiske som vi tror. Enten det gjelder arbeidsliv, relasjoner eller møter mellom ulike kulturer, er det ofte stillheten som skaper størst avstand.
Hvorfor vi utsetter det som er vanskelig å si
De fleste av oss bærer på en setning vi vet vi burde si, men som vi likevel utsetter. Ikke fordi den er urimelig eller slem, men fordi den kjennes ubehagelig. Det kan være at vi ikke helt forstår, at noe ikke fungerer for oss, at vi trenger hjelp, eller at vi faktisk er uenige.
Det kan for eksempel være setninger som:
- Jeg forstår ikke helt
- Dette fungerer ikke for meg
- Jeg er usikker
- Jeg er ikke enig
- Jeg trenger hjelp
- Det du sa, gjorde meg faktisk litt lei meg
Likevel sier vi til oss selv at vi skal ta det senere, når stemningen er bedre, når vi har funnet de riktige ordene, eller når tidspunktet passer litt bedre. Problemet er bare at senere ofte blir til aldri, og det vi utsetter, får gjerne større plass i hodet enn det ville fått i virkeligheten.
Det vi snakker om, og det vi unngår å ta opp
Vi har som regel lettere for å snakke om det trygge. Oppgaver, planer, mål og praktiske ting er sjelden vanskelige å ta opp, verken hjemme eller på jobb.
Det som derimot ofte blir liggende mellom linjene, er det som handler om tvil, usikkerhet, behov og uenighet. Vi lar være å si at vi ikke forstår, at vi trenger hjelp, at vi føler oss oversett, eller at noe skurrer. Ikke nødvendigvis fordi vi mangler vilje, men fordi vi frykter reaksjonen.
Vi vil ikke bli oppfattet som vanskelige, negative eller krevende, og derfor velger vi heller stillhet enn risiko.
Hvordan stillhet svekker tillit i relasjoner og arbeidsliv
Det som ser fredelig ut på overflaten, er ikke alltid det som skaper mest trygghet. Når vi lar være å si det vi egentlig mener, gir vi samtidig rom for tolkninger, misforståelser og frustrasjon som får vokse uten å bli korrigert. Mange konflikter begynner derfor ikke med harde ord, men med ord som aldri ble sagt.
Det ironiske er at det vi er mest redd for å si, ofte er det som kunne bygget tillit. Når noen sier at de er usikre, oppleves det ofte mer ærlig enn svakt. Når noen sier at de er uenige, kan det gi bedre samtaler og bedre beslutninger. Når noen eier en feil, skaper det som regel mer respekt enn bortforklaringer.
Det er sjelden sannheten som gjør mest skade. Det er stillheten rundt den.
Hvorfor ærlighet er viktig både privat og profesjonelt
I arbeidslivet blir dette ekstra synlig fordi mange også prøver å beskytte rollen sin. Ingen ønsker å fremstå som uforberedt, lite kompetent eller vanskelig å samarbeide med, og derfor ser vi ofte at folk glatter over mer enn de burde. De nikker uten å være enige, sier at de har forstått uten egentlig å ha gjort det, og utsetter tilbakemeldinger som burde vært gitt tidligere.
Det kan vise seg slik:
- man nikker uten å være enig
- man sier at man har forstått uten egentlig å ha gjort det
- man unngår å stille spørsmål
- man utsetter tilbakemeldinger
- man pakker inn budskapet så godt at det mister kraften
Men den samme mekanismen finnes også privat. Vi lar være å si at noe såret oss, at vi føler oss tatt for gitt, eller at vi trenger noe annet enn det den andre tror. I begge tilfeller handler det ofte om det samme, nemlig frykten for at ærlighet skal skade relasjonen, når det i virkeligheten ofte er fraværet av ærlighet som gjør den skjør.
Hvordan kulturforskjeller påvirker kommunikasjon og tillit
Dette handler ikke bare om personlighet, men også om kultur. I Norge er mange vant til å dempe seg litt, pakke ting inn og formulere kritikk på en måte som ikke virker for direkte. Andre steder er spillereglene annerledes, og det påvirker hvordan både ord, tonefall og kroppsspråk blir tolket.
Forskjellene kan forenklet se slik ut:
I Norge er det ofte vanlig å tone ned budskapet, unngå for direkte kritikk, holde følelser mer privat og søke enighet og ro, mens i land som Hellas eller Spania kan det oftere være vanlig å uttrykke seg mer direkte, bruke mer kroppsspråk, vise følelser tydeligere og tåle mer intensitet i samtaler uten å tolke det som konflikt
Det betyr ikke at én måte er riktig og en annen feil. Det viser bare hvor mye kommunikasjon som styres av normer vi ofte tar for gitt. Det som i Norge kan oppleves som brått eller uhøflig, kan andre steder være helt normalt, mens norsk forsiktighet i noen kulturer kan oppfattes som unnvikende eller uklar. Når slike forskjeller møtes, er det lett å mistolke intensjonen bak det som blir sagt.
Hvorfor fantasien ofte er verre enn virkeligheten
Kjernen i dette er kanskje at vi sjelden reagerer bare på situasjonen, men også på forestillingen vår om hva som kan skje. Vi ser for oss dårlig stemning, tapt tillit, avstand eller konflikt, og i hodet vårt blir konsekvensene gjerne større enn de faktisk er.
Tankene kan fort gå i denne retningen:
- Hva om det blir dårlig stemning?
- Hva om jeg mister tillit?
- Hva om den andre trekker seg unna?
- Hva om jeg fremstår som vanskelig?
- Hva om dette ødelegger noe?
I praksis er det ofte motsatt. Klarhet skaper ro, ærlighet gir forutsigbarhet, og uenighet kan gjøre både relasjoner og samarbeid bedre fordi folk vet hvor de har hverandre. Samtalen blir ikke nødvendigvis enkel, men den blir som regel langt mindre farlig enn fantasien på forhånd.
Hva skjer hvis du ikke sier det du egentlig mener
Det viktigste spørsmålet er derfor kanskje ikke om det er risikabelt å si det, men hva som skjer hvis du lar være. Hva skjer med samarbeidet når ingen sier ifra om det som skurrer? Hva skjer med relasjonen når det som gjør vondt blir liggende urørt? Og hva skjer med tilliten når vi hele tiden viser en glattere versjon av oss selv enn den som faktisk er der?
Ofte er det nettopp det vi holder tilbake, som kunne gjort relasjonen tryggere, samarbeidet bedre og misforståelsene færre. Det er ikke sannheten som er farlig, men fantasien om hva den vil føre til, og den er som regel mer dramatisk enn virkeligheten.
