Vi har alle hørt uttrykket elefanten i rommet, det åpenbare vi ikke snakker om. I Drama fantes det faktisk en elefant i et rom. En vi faktisk kan snakke om, uten å late som den ikke er der. Jeg har ennå ikke vært inne hos den. Jeg har bare sett den gjennom vinduet til galleriet og fått resten fortalt. Det var likevel nok til å sette i gang en tanke om perspektiv, om hvor raskt vi danner oss et bilde, og hvor sjelden vi stopper opp og spør hva vi egentlig har erfart selv.
På et galleri i Drama sto det en elefant
Elefanten på Gallery13 i Drama er laget av papir, i naturlig størrelse, og over hele kroppen er den dekket av blindeskrift. Den fyller nesten hele rommet. Den sameksisterer ikke med omgivelsene, den krever dem. Et kunstverk som både bokstavelig og symbolsk er ment å forstås gjennom berøring.
Jeg har vært der et par ganger, men aldri truffet på åpningstid. Så jeg har sett elefanten fra utsiden, gjennom vinduet. Og kanskje er det nettopp poenget. Utstillingen er laget slik at verket også møter deg fra fasaden. Betraktningen blir ikke bare et valg, men en situasjon.
Sammen med elefanten fortelles det, etter hva jeg forsto, en gammel historie fra India. Den handler om flere blinde menn som møter en elefant for første gang. Ingen av dem har sett en elefant før, så de forsøker å forstå hva det er ved å ta på den.
- Én tar på snabelen og sier at elefanten er som en slange.
- Én tar på beinet og sier at elefanten er som en trestamme.
- Én tar på øret og sier at elefanten er som en vifte.
- Én tar på siden og sier at elefanten er som en vegg.
- Én tar på halen og sier at elefanten er som et tau.
Alle beskriver det de faktisk opplever. Ingen lyver. Likevel tar alle feil, fordi ingen ser helheten.
Kunstverket beskrives i pressen som en elefant i rommet, og som en stille handling av ulydighet. En tilstedeværelse som ikke tillater nøytralitet. Den ber ikke om tolkning, den påtvinger den.
Blindeskriften som dekker kroppen gjør verket til et budskap som finnes der, men som ikke alle kan lese. Det peker på noe mer enn fysisk blindhet. Det peker på ulik tilgang til forståelse, og kanskje også en vilje til ikke å se.
Akkurat som i den indiske historien handler det ikke om uvitenhet, men om begrensning. Om hvor lett det er å forveksle egen erfaring med hele sannheten.
Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til arbeidslivet, møter, diskusjoner og andre ting. Vi står alle og holder i vår del av elefanten. Noen ser bare konturene. Noen kjenner bare strukturen. Noen får det meste gjenfortalt. Likevel snakker vi ofte som om vi har sett alt selv.
Avslutningsvis
Etter et halvt liv med møter, diskusjoner og egne bastante meninger har jeg sluttet å tro at uenighet først og fremst handler om hvem som har rett. Den handler oftere om hvor vi står, hva vi faktisk har erfart selv, og hva vi bare har fått forklart. Vi undervurderer lett hvor begrenset innsikten vår egentlig er.
Det er nesten ironisk at jeg aldri har vært inne i rommet med elefanten, og likevel sitter jeg igjen med et tydelig bilde av den. Kanskje ligger utfordringen nettopp der, i at vi tror vi har sett nok. Først når vi erkjenner at vi ikke har det, åpner det for bedre samtaler, klokere beslutninger og en større forståelse av helheten.
Som en siste handling ble elefanten båret ut av galleriet og brent. Det som hadde fylt rommet og tvunget oss til å forholde oss til det, forsvant i løpet av minutter som røyk og aske, og igjen sto et tomt rom der det tidligere ikke var mulig å bevege seg uten å ta stilling. Det er noe tankevekkende i at elefanten ikke bare ble stående som et symbol, men fysisk fjernet, nesten som en påminnelse om hvor raskt vi kan ønske å rydde unna det som utfordrer oss. Likevel forsvinner ikke det den representerte. Kunstverket er borte, men samtalen det skapte lever videre.
I arbeidslivet, i møter og i produktutvikling står vi ofte i det samme spennet mellom del og helhet. Hver av oss beskriver det vi faktisk ser og opplever, uten at det gir et fullstendig bilde. Utfordringen ligger ikke i å vinne diskusjonen eller fjerne elefanten raskest mulig, men i å erkjenne at rommet alltid er større enn vårt eget ståsted. God produktledelse handler derfor ikke om å vite alt, men om å forstå hvordan delene henger sammen før man konkluderer.
Kanskje er det nettopp derfor det ikke gjør så mye at jeg aldri kom meg inn i rommet før elefanten ble brent. Det avgjørende er ikke om vi har sett alt, men om vi er villige til å innrømme at vi aldri gjør det fullt og helt.
