Klokken 23.55 den 1. juli 1975 ble jeg født. Og i dag fyller jeg 50. Et halvt århundre. Det føles som en god anledning til å stoppe litt opp og se meg rundt. Jeg har vært ungdom lenge nok. Nå begynner voksenlivet. Tror jeg.
Jeg har alltid tenkt at voksenlivet starter når man får barn og plutselig har ansvar for noe som er viktigere enn seg selv. Men hvis det ikke skjer, så må det kanskje skje nå. Når du runder 50 finnes det ikke lenger noen unnskyldning. Da er det på tide å ta det på alvor. Tror jeg da.
Og når jeg tenker på dette med alder er jeg overrasket over hvor mange som legger så mye i et tall. Jeg har snakket med folk i 60- og 70-årene som virker som de aldri har stilt et spørsmål ved noe, og opptrer som om de har levd hele sitt liv bak en stein. Men også møtt folk i begynnelsen av 20-årene som har en dybde og klokskap det vanligvis tar et halvt liv å bygge. Jeg tror derfor det som definerer oss handler mer om hvordan man lever og lærer, hva man har opplevd, og hvor nysgjerrig eller observant man er, enn hvilken fødselsdato man har i passet sitt.
Å vokse opp i bevegelse og prisen for å tilpasse seg
Jeg ble født i Tromsø i 1975, men har aldri hatt ett sted jeg kaller hjemme. Ikke egentlig. Allerede som liten ble jeg vant til at ting tok slutt, ikke på grunn av kriser, men på grunn av praktiske valg, jobber, skilsmisse og nye muligheter. Før jeg fylte tolv hadde jeg flyttet så mange ganger at det å begynne på nytt ble normalen.
Først bodde vi på Finnsnes, så flyttet jeg med mamma til Gryllefjord da det ble slutt mellom henne og pappa. Der bodde jeg i tre år til jeg var ferdig med første klasse og flyttet vi til Silsand, hvor jeg gikk i andre og tredje. Da jeg skulle begynne i fjerde klasse, flyttet vi til Kjøllefjord. Men etter jul bar det tilbake til Sandvika på Finnsnes, der jeg fikk fullføre fjerdeklasse. Ikke lenge etter bodde vi plutselig på Torsmo mist på Senja. Heldigvis slapp jeg å bytte skole siden mamma mente at jeg hadde byttet skole nok ganger, og derfor valgte å kjøre meg til de nesten 2 milene det var til Finnsnes barneskole, og hente meg hver dag. Da jeg begynte i sjette klasse, hadde vi flyttet vi tilbake til Finnsnes for godt. Men så kom vendepunktet. Etter syvende klasse ville mamma flytte til Sverige på grunn av jobb, og jeg valgte å bli igjen i Nord-Norge og flytte til pappa på Skjervøy. Et valg som preget forholdet til mamma hele livet, helt til hun gikk bort så alt for tidlig i en alder av bare 67år.
Jeg fullførte ungdomsskolen på Skjervøy, begynte på grunnkurs allmenne fag og startet på andre klasse før jeg droppet ut. Prøvde meg på mekaniske fag, men kjente meg aldri hjemme i skolesystemet. Hadde gode karakterer når jeg engasjerte meg, men fikset ikke all den teorien jeg ikke klarte å se i noe praktisk sammenheng. Etter hvert fikk jeg jobb i nærradio i Odda der jeg bodde en liten stund før jeg dro tilbake til Skjervøy, og deretter til Tromsø hvor jeg ble i 18 år før livet førte meg til Oslo.
Når jeg ser tilbake, er det ikke bare stedene og skolene som har skiftet. Det er menneskene. Vennskapene. Relasjonene. Hver gang jeg begynte å finne meg til rette, ble det revet bort. Jeg ble flink til å tilpasse meg, flink til å lese rommet og forstå hva som fungerte sosialt. Men dypt inni meg utviklet det seg en varsomhet. En forsiktighet som fortsatt preger meg den dag i dag.
Det skal mye til før jeg slipper folk helt inn. Ikke fordi jeg ikke ønsker nærhet, men fordi jeg vet hvor vondt det gjør når noe som betyr mye plutselig forsvinner. Det er også grunnen til at jeg ikke deler alt med alle. For det er mye mer i denne historien enn det jeg forteller her. Noe må få tid. Noe må få tillit. Og noe vil kanskje alltid bare være mitt.
Samtidig har nettopp dette gitt meg verdifull innsikt. Erfaringene jeg bærer med meg, har formet meg både på godt og vondt. Jeg vet hva det vil si å starte på nytt, å stå alene og å finne nye veier. Jeg har blitt trygg på å møte det ukjente og lært å finne løsninger når kartet mangler. Det gjør meg robust, empatisk og løsningsorientert – egenskaper jeg tar med meg inn i arbeidslivet.
Som medarbeider, kollega og leder har jeg med meg en sterk evne til å forstå ulike mennesker og situasjoner. Jeg bygger raskt tillit, og vet hvor viktig det er å skape trygghet rundt seg. Jeg står støtt når det stormer, og jeg vet når noen trenger å bli sett fordi jeg selv har vært der. Alt jeg har opplevd, har gjort meg til den jeg er i dag. Og selv om det tok tid å forstå at det også er en styrke, vet jeg det nå.
En liten oppklaring om alder og arbeidsliv
En alder på 50år forbindes fortsatt med erfaring, men også med en del fordommer om at man har kommet til et vendepunkt og vil trappe ned, eller at man skal bli mer forsiktig, er mindre lærevillig, kanskje litt mer satt i tankegangen og vanskeligere å forme eller ha med å gjøre.
Selv merker jeg det i måten folk snakker om arbeidsliv og alder. Ikke direkte, men i holdninger. I antakelser om at man snart ikke henger med lenger. At man begynner å bli utdatert. At man lærer saktere. At man er mindre endringsvillig, eller ikke like sulten etter utvikling.
Disse fordommene gjenspeiles i både rekrutteringsprosesser, stillingsannonser og interne vurderinger. Flere studier viser at aldersdiskriminering i arbeidslivet er utbredt, også i Norge. Mange opplever at terskelen for å få ny jobb øker allerede i slutten av 40-årene, og enda mer etter fylte 50. Det handler ikke nødvendigvis om reell kompetanse, men om forestillinger.
Men det finnes lite belegg for å hevde at alder i seg selv gjør oss dårligere i jobben. Tvert imot viser forskning at både arbeidskapasitet, evne til problemløsning og emosjonell intelligens holder seg godt oppe med alderen, særlig når vi får muligheten til å bruke erfaringene våre i samspill med andre.
Vi er ikke produkter som passer inn i standardiserte kategorier basert på fødselsår. Vi er mennesker, med ulik motivasjon, kunnskap og vilje til å lære. Alder forklarer svært lite i seg selv. Det er innstilling, ikke årstall, som avgjør hvor relevant du er.
Erfaring med teknologi gir forståelse, ikke treghet
Når det gjelder teknologi har jeg vært med hele veien, og tatt den i bruk, samt tilpasset meg og løst problemer underveis. Jeg husker hvordan det var å jobbe med disketter og stasjonære PC-er uten nettverk. Ja til og da man lagret data på vanlige lydkassetter, hvordan e-post forandret intern kommunikasjon, og hvordan skybaserte løsninger etter hvert gjorde samarbeid mer fleksibelt og tilgjengelig for alle.
Å ha fulgt denne utviklingen gir en viktig fordel. Man forstår hvorfor løsningene ser ut som de gjør i dag, og hvilke problemer de ble utviklet for å løse. Det gir innsikt i sammenhenger og valg som fortsatt er relevante, og det gjør det lettere å vurdere nye verktøy med et kritisk og erfaringsbasert blikk.
Teknologisk kompetanse handler ikke bare om å bruke det nyeste. Det handler også om å forstå hva som fungerer i praksis, hva som har vært prøvd før, og hva som faktisk er en forbedring. Når man har fulgt utviklingen over tid, ser man tydeligere hvilke løsninger som har verdi, og hvilke som bare flytter på utfordringene.
Denne forståelsen gir meg et kompass, fordi jeg vet hvordan vi kom dit vi er i dag. Det hjelper meg å se mønstre og tenke fremover i stedet for å løpe etter alt som er nytt. Det er lett å si at alt går fortere nå. Men det betyr ikke at man må være med på alt. Noen ganger handler utvikling om å vite hva man kan la være.
Og hjernen min virker fortsatt. Forskning viser at evnen til å lære, det som kalles nevroplastisitet, er til stede hele livet. Så lenge vi er nysgjerrige og bruker det vi lærer, fortsetter vi å utvikle oss. Det handler ikke om alder, men om bruk.
Alderen er ikke problemet, det er fordommene
Jeg har i det siste tilbrakt mye tid sammen med en 83-åring som fortsatt er nysgjerrig, lærevillig og åpen for nye perspektiver. Han stiller spørsmål, følger med og reflekterer høyt. Samtidig har jeg møtt 30-åringer som virker som de allerede har parkert seg selv. De tror de vet nok, de har sluttet å lytte og er ferdige med å stille spørsmål. Det er da utviklingen stopper. Ikke når man fyller 50 eller 70, men når man mister viljen til å lære noe nytt.
Derfor handler dette ikke om alder. Det handler om holdning. Om innstilling. Om hvorvidt man er interessert i å vokse, eller bare repetere det man allerede kan.
Forskning viser at emosjonell intelligens ofte øker med alderen. Mange blir bedre til å regulere egne følelser, sette seg inn i andres perspektiver og bygge relasjoner som fungerer. Slike ferdigheter har stor verdi i arbeidslivet, fordi de skaper trygghet og tillit i samspill med andre.
Dette gjør eldre arbeidstakere til viktige bidragsytere i team der forskjellighet er en styrke. Når man har erfaring med ulike typer mennesker og situasjoner, utvikler man ofte en bedre evne til å forstå både nyanser og behov. Det gir trygghet og ro i møte med endring, og det bidrar til gode beslutninger over tid.
Erfaring er ikke en last, det er en ressurs
Som 50-åring gjør jeg fortsatt feil. Men jeg gjør færre enn før, nettopp fordi jeg har gjort dem før. Jeg har lært hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. Jeg tør å være ærlig når jeg ikke har svaret, og jeg vet når det er riktig å spørre om hjelp. Det gjør samarbeidet enklere, og det gir rom for mer tillit og bedre samspill.
Jeg er fortsatt kreativ, men nå kombinerer jeg ideer med erfaring. Jeg vet når det er lurt å bremse, og når det er verdt å satse. Den vurderingsevnen kommer ikke av flaks, men av tid. Kreativitet handler ikke bare om å tenke nytt, men om å vite hva man bygger videre på.
Flere studier viser at kreativitet ikke nødvendigvis er høyest i ungdomsårene. Tvert imot er det mange som når sitt kreative høydepunkt senere i livet, når innsikt og erfaring får spille sammen med nye impulser. Innen både kunst, teknologi og vitenskap finnes det eksempler på banebrytende arbeid gjort av mennesker over 50 år. Ikke fordi de var unge i hodet, men fordi de hadde med seg noe viktig: forståelsen for hva som virkelig betyr noe.
Erfaring og faglig trygghet gjør det også lettere å komme i flyt. Når man kjenner sitt eget tempo, vet hvor man skal, og har verktøyene som trengs, blir det lettere å forsvinne inn i arbeidet med fullt fokus. Mange godt voksne havner raskere i denne tilstanden, ikke fordi de jobber mer intenst, men fordi de vet hvordan de kommer dit.
Alder gir ikke alltid svaret. Men den gir noe annet vi trenger mer av. Perspektiv.
Vi trenger mangfold, ikke ensformighet
Noen tenker raskt og handler umiddelbart. Andre bruker mer tid og treffer mer presist. Noen bidrar med energi og tempo, andre med ro og overblikk. Det handler ikke om alder, men om hvordan ulik kompetanse og erfaring utfyller hverandre.
Forskning viser at team med aldersmangfold tar bedre beslutninger og ofte presterer høyere enn team der alle er jevnaldrende. Når vi kombinerer teoretisk kunnskap med praktisk erfaring, og nyutdannede perspektiver med innsikt som er bygget over tid, får vi mer helhetlige vurderinger og mer gjennomtenkte løsninger.
Aldersforskjeller i arbeidslivet bidrar til et bredere erfaringsgrunnlag. Det gir større mulighet for refleksjon, læring og kontinuerlig forbedring. Det gir også bedre balanse mellom risiko og realisme.
Et godt team bygges ikke av mennesker som tenker likt. Det bygges av ulikhet. Av noen som stiller spørsmål og noen som har sett konsekvensene før. Av noen som tør å utfordre, og noen som vet hvor grensene går. Når vi tar denne forskjelligheten på alvor, skaper vi arbeidsmiljøer som er mer robuste, mer fleksible og bedre rustet til å møte endring.
Når voksenlivet tar ulike veier
Jeg har ikke barn, og det preger nok hvordan jeg opplever både alder og frihet. Mange av jevnaldrende har blitt voksne i både livsstil og kroppsspråk, mens jeg fortsatt kjenner på en form for nysgjerrighet og fleksibilitet som ofte forbindes med yngre livsfaser. Det handler ikke om å nekte å bli voksen, men om at livet har tatt en annen retning.
Flere av vennene mine som har barn, beskriver livet i to deler – før og etter. Mange opplever at identiteten endres i det øyeblikket man blir forelder. Det er godt dokumentert i psykologisk forskning at foreldreskap er en grunnleggende transformativ erfaring, som påvirker både hvordan man forstår seg selv og hva man prioriterer.
Foreldreskap innebærer ansvar, trygghetsbehov og økt fokus på stabilitet. Samtidig ser man at andre aktiviteter som tidligere var kilder til utforskning og fleksibilitet – som reiser, spontane sosiale møter, kreative prosjekter og senkveldssamtaler – ofte trappes ned. Det handler ikke nødvendigvis om endrede verdier, men om begrenset kapasitet og mindre mentalt handlingsrom.
Studier viser også at hvor gammel man føler seg, ofte henger sammen med hvor ofte man utsettes for nye erfaringer. Når store deler av tiden brukes på andres behov, blir det mindre rom for personlig utvikling. De som ikke har barn, har i større grad mulighet til å følge egne interesser, søke ny kunnskap og utfordre etablerte mønstre. Innen psykologien kalles dette self-expansion – ideen om at mennesker utvikler seg gjennom aktiv utforsking av nye relasjoner, perspektiver og opplevelser.
Samtidig spiller forventningene utenfra en viktig rolle. I mange miljøer er det å få barn fortsatt en tydelig sosial markør på at man er voksen. Det dytter deg automatisk inn i et spor hvor man forventes å være ansvarlig, forutsigbar og strukturert. Uten denne markøren kan man lettere havne utenfor det etablerte bildet av voksenlivet.
Kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt kjenner meg mer som en som er i bevegelse enn som en som er ferdigformet. Jeg har ikke vært nødt til å være forutsigbar for noen andre. Jeg har hatt rom til å prøve og feile, snu om og velge på nytt. Det gjør meg ikke nødvendigvis yngre, eller mer riktig. Men det har gitt meg frihet til å være i utvikling. Og det oppleves som mer levende.
Når frihet gir kapasitet
Det å ikke ha barn påvirker ikke bare hvordan jeg opplever alder, men også hvordan jeg fungerer i arbeidslivet. Jeg har hatt mulighet til å bruke energien min på en annen måte. Ikke fordi jeg nødvendigvis jobber mer enn andre, men fordi hverdagen min har vært mindre preget av praktisk og emosjonell logistikk utenfor arbeidstiden.
Denne friheten har gitt rom for fordypning, tilstedeværelse og kontinuitet. Jeg har kunnet følge prosjekter fra start til slutt uten å måtte forholde meg til barnepass, sykdom eller planleggingsdager. Jeg har også hatt større fleksibilitet til å ta spontane avgjørelser, reise når det trengtes, og være tilgjengelig når noe måtte løses raskt.
Forskning viser at foreldre, og særlig småbarnsforeldre, ofte opplever høyere mental belastning og mindre kontroll over egen tid i hverdagen. Det handler ikke om mangel på vilje eller engasjement, men om reelle kapasitetsbegrensninger som påvirker hvor mye overskudd man har til arbeid, utvikling og læring.
Dette betyr ikke at jeg er en bedre arbeidstaker. Men det betyr at jeg i lange perioder har hatt større tilgjengelighet, færre avbrytelser og mer fleksibilitet i arbeidshverdagen. Det har gitt meg muligheten til å være en stabil ressurs over tid, og til å bygge erfaringer som ikke bare handler om fag, men også om evne til å levere jevnt og følge opp i praksis.
I stedet for å se fraværet av barn som et manglende element, går det an å se det som et alternativt handlingsrom. Noen bruker energien sin på å bygge familier. Andre bruker den på å bygge seg selv. Begge deler har verdi, og begge perspektivene trengs også i arbeidslivet.
Les artikkelen jeg har skrevet om kulturforskjeller her.
Når fraværet av barn gir et annet blikk på livet
Det å ikke ha barn har ikke bare gitt meg mer frihet og fleksibilitet. Det har også gitt meg et annet perspektiv på livet. Jeg tenker kanskje ikke nødvendigvis klokere, men fra et annet ståsted. Trygghet og forutsigbarhet har aldri vært drivere for meg. Jeg har ingen arvinger som skal overta huset, navnet, firmaet eller fortellingene mine, og det preger hvordan jeg forholder meg både til fremtiden og til det øyeblikket jeg står i.
Mange av vennene mine, særlig de som har barn, tenker naturlig nok i generasjoner. De planlegger med noen andres fremtid i bakhodet. Investeringer handler ikke bare om økonomisk avkastning, men også om trygghet, videreføring og stabilitet. Ifølge evolusjonspsykologi aktiverer foreldreskap dype mekanismer for vern, tilhørighet og kontinuitet, og det påvirker hvilke valg man tar og hva man vektlegger i livet.
Jeg har aldri hatt behov for å planlegge for en fremtid jeg selv ikke skal være en del av. Det gjør noe med hvordan man prioriterer. Det gir et mer eksistensielt forhold til tiden. Jeg spør ikke hva jeg skal etterlate, men hva jeg skal fylle dagene med nå. Kanskje gjør det meg mer fri i tankene, mer risikovillig eller mer åpen for det som ikke er så lett å planlegge. Eller kanskje bare mer til stede.
I samtaler merker jeg ofte at vi som ikke har barn, resonnerer annerledes. Ikke fordi vi er i opposisjon, men fordi vi har et annet utsiktspunkt. Vi navigerer etter andre kart, og det påvirker både verdiene vi holder fast ved og hvordan vi møter usikkerhet og endring. Dette handler ikke om hva som er riktig eller galt, men om hvordan ulike livsvalg former ulike måter å forstå verden på. Nettopp slike forskjeller bidrar til å gjøre fellesskap rikere og mer nyansert.
Det reiser også spørsmålet om egoisme. Blir man mer egoistisk av å bare ha seg selv å ta hensyn til? Kanskje. Men det kommer an på hva man legger i begrepet. Hvis egoisme betyr å sette egne behov først, er det naturlig at mange uten barn kjenner seg igjen i det. Når du ikke har ansvar for andres liv, blir det lettere å følge egne verdier, drømmer og prioriteringer. Du trenger ikke ta hensyn til skolesystem, døgnrytmer eller økonomisk trygghet for noen andre enn deg selv. Du kan si nei. Du kan si ja. Du eier tiden din på en annen måte.
Men det er forskjell på selvstendighet og selvsentrering. Å leve uten barn kan faktisk gi et sterkere behov for å skape mening. Når det ikke finnes noen som automatisk overtar etter deg, kan det føre til en dypere trang til å bidra. Å gjøre noe som har verdi for andre. Å bruke friheten til å dele, inspirere, hjelpe eller skape noe som strekker seg utover deg selv. Innen eksistensiell psykologi ser man nettopp dette mønsteret hos mange som ikke har barn. De søker ofte mening i relasjoner, i kreativt arbeid, i samfunnsengasjement eller i å bygge noe som gir gjenklang hos andre.
Kanskje er det derfor ikke så relevant å spørre om man blir mer egoistisk uten barn. Det mer interessante spørsmålet er hva man bruker friheten til når man ikke har ansvar for andre.
Når alder blir en styrke – ikke en begrensning
Til deg som fortsatt tror at alder først og fremst er en ulempe: Neste gang du leser en CV og ser et årstall som starter med 19, stopp opp et øyeblikk før du trekker konklusjoner. Tenk på hva du egentlig ser. Du ser ikke noen som har gått ut på dato. Du ser noen som har vært med en stund. Som har opplevd både medgang og motgang. Som har sett hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. Som har lært seg å lytte, justere og prøve på nytt – med litt mer innsikt enn sist.
Verdens helseorganisasjon har slått fast at aldersdiskriminering er en av de mest utbredte og minst utfordrede formene for diskriminering i verden. Det rammer ikke bare eldre, men særlig dem som har levd lenge nok til å vite hva de snakker om, og som fortsatt har mye å gi.
Derfor er det på tide å endre perspektiv. Ikke spør om noen er for gamle. Spør om de har erfart nok til å være en verdifull ressurs. Ikke se etter antall år igjen i arbeidslivet. Se etter kvaliteten på det de bringer med seg inn.
For min del markerer dette året at jeg fyller 50. Men det er ikke en avslutning. Det er bare en ny fase, der jeg tar med meg det jeg har lært, og fortsetter å være nysgjerrig, tilpasningsdyktig og engasjert. Fremtiden tilhører ikke bare de unge. Den tilhører også de som fortsatt vil noe.
Så, noe av hva jeg har lært på 50 år?
– Det enkle er ofte det beste
– Folk dømmer oftere enn de forstår
– Livet blir bedre når man tør å stille spørsmål
– Vi trenger hverandre, men vi må også tåle å stå alene
Og kanskje aller viktigst:
Det er ikke alderen som avgjør hvor du skal videre. Det er hva du velger å gjøre med den.
Kilder
- Nelson, S. K., Kushlev, K., & Lyubomirsky, S. (2014). The pains and pleasures of parenting: When, why, and how is parenthood associated with more or less well-being? Psychological Bulletin.
- Aron, A., & Aron, E. N. (1986). Love and the Expansion of the Self: Understanding Attraction and Satisfaction.
- Settersten, R. A., & Hagestad, G. O. (1996). What’s the latest? Cultural age deadlines for family transitions.
- Choi, B., Schnall, P. L., Dobson, M., & Baker, D. B. (2020). Work and Parenting Stress Among Working Parents.
- Kenrick, D. T., et al. (2010). Life History Theory and Human Development.
- Yalom, I. D. (1980). Existential Psychotherapy.
- World Health Organization (WHO). (2021). Global report on ageism.
- McKinsey & Company. (2015). Why diversity matters.
- Studier om emosjonell intelligens og nevroplastisitet: Diverse metaanalyser innen psykologi og nevrovitenskap.
