For en liten tid tilbake, leste jeg en artikkel i Nettavisen der kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun argumenterer mot offentlig finansiering av engelskspråklige IB-linjer i grunnskolen, og begrunner det med at den norske fellesskolen skal bygge felles referanserammer gjennom norsk språk, norsk kultur og et felles læringsgrunnlag. Jeg må innrømme at jeg i stor grad er enig i tanken.
Skolen som fellesskapsarena i Norge
Skolen er utvilsomt en av de viktigste arenaene vi har for å bygge fellesskap. Det er der barn og unge møtes på tvers av bakgrunn, lærer språket og utvikler en forståelse av landet de vokser opp i. Når fellesskapet finansierer skolen gjennom skattesystemet, er det derfor heller ikke urimelig at den også skal bidra til å styrke nettopp dette fellesskapet, gjennom et felles fundament i språk, historie og kultur.
Offentlige midler er tross alt nettopp det, midler fra fellesskapet som skal komme fellesskapet til gode. Da blir det også et legitimt spørsmål om skattepengene våre bør brukes til å styrke den norske fellesskolen, eller om de i praksis bidrar til å utvikle parallelle løp innenfor skolen, som ikke nødvendigvis styrker det samme felles grunnlaget resten av fellesskolen bygger på..
Et lite eksempel illustrerer utfordringen: IB-elever på videregående har i enkelte tilfeller hatt eksamen på 17. mai. Det sier kanskje mer enn mange lange debatter.
Samtidig er det lett å glemme at integrering ikke bare skjer i læreplaner, men også gjennom arbeid, vennskap, idrettslag og fritidsaktiviteter, naboer som møtes på butikken eller i borettslaget, og gjennom alle de små møtene mellom mennesker som gradvis bygger en felles forståelse av samfunnet de lever i.
Man blir ikke en del av et samfunn fordi man lærer om det i et klasserom, men fordi man deltar i samfunnet.
Fellesskolen handler om mer enn skolepolitikk
Det er nettopp derfor denne debatten blir interessant, for når kunnskapsministeren argumenterer for at fellesskolen skal være en arena som bygger felles referanserammer, peker hun egentlig på et prinsipp som er større enn selve skolepolitikken. Dersom vi mener at et samfunn trenger arenaer der mennesker møtes på tvers av bakgrunn for å bygge fellesskap, må vi også være villige til å se på hvordan resten av samfunnet er organisert.
Her begynner bildet å bli mer sammensatt.
For samtidig som vi snakker mye om integrering i Norge, finnes det mange strukturer som i praksis trekker i motsatt retning. Boligmarkedet gjør at mennesker ofte samler seg i ulike områder basert på økonomi og bakgrunn. Arbeidsmarkedet kan i noen tilfeller bli delt mellom ulike nettverk og miljøer. Sosiale arenaer blir ofte mer homogene enn vi liker å tro.
Integrering i Norge er mer enn språk og læreplaner
Dermed oppstår det et lite paradoks i integreringsdebatten. Vi snakker mye om språk, kultur og læreplaner, men langt mindre om de mekanismene som faktisk avgjør om mennesker opplever å være en del av samfunnet. Integrering blir i praksis et spørsmål om helheten i systemet, ikke bare om ett enkelt tiltak.
Det betyr ikke at diskusjonen om IB-linjer er uviktig. Programmet International Baccalaureate (IB) har i mange år vært et tilbud for elever som ønsker en mer internasjonal utdanning, og det finnes gode argumenter både for og mot hvordan slike tilbud skal finansieres og organiseres i den norske skolen.
I prinsippet er dette linjer som alle elever kan søke på. Samtidig er tilbudet langt fra tilgjengelig over hele landet. I praksis finnes det først og fremst i større byer. Da blir spørsmålet ikke bare om IB er et godt tilbud, men også om det er riktig at staten skal finansiere et tilbud som i realiteten bare er tilgjengelig for en begrenset del av befolkningen.
Men saken illustrerer samtidig noe annet: hvor lett det er å diskutere små deler av et større bilde uten å løfte blikket og se hvordan de henger sammen med resten av samfunnet.
Hvorfor helhetlig tenkning er viktig i samfunnsdebatten
Det som kanskje gjør denne debatten ekstra interessant, er at den også peker på noe mer grunnleggende i hvordan vi ofte diskuterer samfunnsspørsmål. Vi har en tendens til å se enkelttiltak isolert, i stedet for å forstå hvordan de henger sammen med resten av systemet.
Den samme mekanismen finner vi igjen i mange deler av samfunnet.
- I politikken diskuteres ofte enkeltsaker uten at man samtidig ser hvordan beslutninger på ett område påvirker andre områder.
- På arbeidsplasser snakker man gjerne om effektivitet, trivsel eller produktivitet hver for seg, selv om de i praksis henger tett sammen.
- I privatøkonomien opplever mange det samme når økonomiske valg tas uten å se helheten i inntekter, utgifter, gjeld og langsiktige prioriteringer.
Felles for alt dette er at helheten lett forsvinner når vi deler opp komplekse spørsmål i mindre biter.
Derfor blir helhetlig tenkning viktig, enten vi snakker om integrering, organisering av arbeidslivet eller hvordan vi planlegger vår egen økonomi. Når vi løfter blikket og ser hvordan ulike deler påvirker hverandre, blir det også lettere å forstå hvorfor enkelte tiltak alene sjelden løser et større problem.
Integrering handler om hvordan hele samfunnet fungerer
Hvis målet virkelig er integrering og et sterkt fellesskap, holder det ikke å diskutere skole alene. Da må vi også tørre å snakke om hvordan arbeidslivet fungerer, hvordan boligmarkedet påvirker hvor mennesker bor, hvordan lokalsamfunn utvikler seg, og hvilke arenaer vi faktisk har der mennesker møtes på tvers av bakgrunn.
Fellesskap kan nemlig ikke vedtas i en læreplan. Det oppstår når mennesker opplever at de hører til, får delta og kan bidra til noe større enn seg selv. Derfor er integrering ikke bare et spørsmål om politikk på ett område, men om hvordan hele samfunnet er skrudd sammen.
Og nettopp derfor blir debatten om skole interessant, fordi den minner oss om at integrering ikke handler om enkelttiltak, men om helheten. Hvis et tilbud i den offentlige fellesskolen ikke er tilgjengelig for elever over hele landet, er det vanskelig å kalle det en del av fellesskolen. Prinsippet bak den norske skolen har nettopp vært at den skal være felles, uavhengig av om du vokser opp i en liten kommune eller i en stor by.
Når vi har en offentlig fellesskole finansiert av fellesskapet, bør den også være et tilbud som i størst mulig grad er likt for alle, uavhengig av hvor i landet man bor. Det betyr ikke at alt må være identisk. Skoler kan fortsatt tilby ulike valgfag og lokale tilpasninger. Men selve grunnstrukturen i fellesskolen bør være felles for alle. Spesielle pedagogiske retninger eller internasjonale tilbud kan fortsatt eksistere, men da som private alternativer for dem som ønsker noe annet enn det felles systemet.
