I skrivende stund er jeg på min første ferie på mange år. Det har fått meg til å tenke. Ikke bare på hvor godt det er å koble av, men også på hvor selvfølgelig vi i Norge tar ferieordningene våre. Feriepenger, fem uker fri, full lønn under permisjon. Vi tenker knapt over det. Har vi «bare» fire uker ferie, føles det nesten som om vi har blitt lurt.
I neste uke starter fellesferien som i 2025 er fra mandag 7. juli til og med fredag 25. juli. Kort fortalt stammer fellesferien fra mellomkrigstiden (1918 – 1939), fra en avtale mellom arbeidsgivere og deres ansatte i smelteverksindustrien og større fabrikker. Men hvordan er det egentlig i andre deler av verden? Hvor unikt er det vi har, og tar vi det kanskje for gitt? Og hvorfor er det fortsatt slik at noen, selv her hjemme, ikke får mulighet til å koble ordentlig av?
Hvorfor er ferie egentlig så viktig?
Ferie handler ikke bare om sol og strand. Det er en nødvendig pause for både kropp og sinn. Verdens helseorganisasjon har pekt på kronisk stress som en av vår tids største helseutfordringer, og flere studier viser at ferie kan bidra til å redusere både stressnivå og risikoen for alvorlige helseplager.
En studie fra University of Pittsburgh fant at personer som tok jevnlig ferie, hadde lavere risiko for hjerte- og karsykdommer. Forskning publisert i Journal of Happiness Studies viser også at ferieopplevelser gir økt livstilfredshet, og at effekten kan vare flere uker etter at man har kommet tilbake på jobb.
Psykologisk gir ferie rom for å koble av, nullstille tankene og styrke evnen til både problemløsning og kreativitet. Når hjernen får hvile, fungerer den bedre. Dette bekreftes av både kognitiv psykologi og nyere forskning på hjernens behov for restitusjon. Pauser styrker hukommelsen, forbedrer konsentrasjonen og gjør det lettere å regulere følelser.
Ferie er med andre ord ikke bare et gode, men et grunnleggende behov. På lik linje med søvn, bevegelse og sosial kontakt, trenger vi avkobling for å fungere godt – både som arbeidstakere og medmennesker. Likevel er det mange steder i verden hvor ferie verken er en rettighet eller en selvfølge. Der handler det mer om å få endene til å møtes enn å hente seg inn.
Ferieloven er et lite stykke norsk velferd
I Norge har vi hatt ferielov siden 1936. I dag har alle arbeidstakere rett til minst 25 virkedager ferie, noe som tilsvarer fire uker og én I Norge har vi hatt ferielov siden 1936. I dag har alle arbeidstakere rett til minst 25 virkedager ferie, noe som tilsvarer fire uker og én dag. I praksis har mange tariffavtaler eller individuelle avtaler som gir rett til fem ukers ferie, og dette har etter hvert blitt normen i store deler av arbeidslivet.
I tillegg har vi:
- Feriepenger på 10,2 prosent, eller 12 prosent for dem som har fem uker ferie
- Foreldrepermisjon som er blant verdens mest sjenerøse, med inntil 49 uker med full lønn
- Muligheter for velferdspermisjoner, fleksitid og avspasering
Men her er det én ting mange fortsatt misforstår: feriepenger er ikke en bonus. Det er ikke «ekstrapenger» vi får om sommeren. Feriepenger er en oppsparing av en del av lønnen du har tjent året før. I stedet for å få vanlig lønn når du har ferie, får du utbetalt feriepengene – og vanlig lønn holdes tilbake den måneden. Arbeidsgiveren setter med andre ord av en prosentandel av lønna di gjennom hele året, og gir deg det tilbake når du tar ferie.
Det er en praktisk og ryddig ordning som sikrer at folk faktisk har penger å leve for når de tar ferie, uten at bedriftene trenger å betale dobbelt. Ordningen gjør det enklere å planlegge økonomisk, og for mange føles det nesten som en ekstra utbetaling selv om det egentlig er dine egne penger du får tilbake.
Alt dette gjør at vi ikke bare har ferie på papiret. Vi tar den også ut, med støtte i både lovverk, velferdsordninger og en kultur som anerkjenner verdien av hvile.
Men hvordan ser det ut i resten av verden?
USA har ikke rett til ferie
I USA finnes det ingen føderal lov som gir rett til betalt ferie. Ferie er verken en menneskerett eller en garantert del av ansettelsesforholdet, slik det er i Norge. Det er helt opp til arbeidsgiveren hvor mye ferie som tilbys, og mange får kun to uker i året. Noen får mer, særlig i større selskaper eller etter mange år i samme jobb, men det finnes ingen minstekrav. Overraskende nok står over 20 prosent av amerikanske arbeidstakere helt uten betalt ferie.
Selv blant dem som har ferie, er det mange som ikke tar den ut. Årsakene er sammensatte. For det første finnes det en sterk prestasjonskultur i amerikansk arbeidsliv. Det å være «dedikert» betyr ofte å være tilgjengelig – hele tiden. Mange frykter at det å være borte fra jobben kan tolkes som at man ikke er engasjert nok, og noen er redde for å bli forbigått i forfremmelser hvis de tar ut hele ferien.
I tillegg er mange arbeidstakere avhengige av hver time betalt arbeid for å klare seg økonomisk, og da kan ferie rett og slett bli for dyrt. Uten feriebetaling og med høye levekostnader blir det vanskelig å unne seg fri. Mange velger i stedet å «suge til seg» fridager rundt høytider, eller ta såkalte staycations – altså å være hjemme og hvile litt i helgene eller på fridager uten å reise bort.
Ferie er ikke en naturlig del av arbeidskulturen slik vi kjenner det i Norge. I stedet handler det om å vise innsats, møte opp, levere og være pålogget – hele året. For mange amerikanere er tanken på en sammenhengende ferie på tre eller fire uker helt urealistisk. Og for dem som jobber på timebasis eller i lavtlønnede stillinger, er det ofte fullstendig utenkelig.
I Asia er arbeidskulturen sterkere enn feriekulturen
I land som Japan, Kina og Sør-Korea har arbeidstakere formelt rett til ferie, men mange bruker den ikke.
I Japan har man rett til ti dager ferie etter ett års ansettelse, men mange tar bare ut halvparten. I Kina har man mellom fem og femten feriedager, avhengig av hvor lenge man har vært i jobb. I Sør-Korea ligger antallet rundt femten, men det er vanlig å ikke bruke alle dagene.
Her handler det ikke først og fremst om rettigheter, men om normer. Mange kvier seg for å være borte fra jobben, og det å ta ferie kan tolkes som manglende lojalitet eller engasjement.
I Europa er ferie en del av fellesskapet
I store deler av Europa står ferie sterkt, både i lovverket og i kulturen.
I Frankrike har man minst 25 feriedager i året. Mange har også rett til såkalte hviledager, som kommer i tillegg. I Italia og Spania er det vanlig med 20 til 30 feriedager, og i Tyskland har de fleste arbeidstakere mellom 25 og 30 dager, selv om loven bare garanterer 20.
Mange steder er ferien organisert rundt fellesferier der hele bransjer eller virksomheter tar pause samtidig. Ferie ses ikke bare som noe individuelt, men som en viktig del av samfunnslivet.
I motsetning til i Norge og Norden, hvor fellesferien gjerne legges til juli, er det i mange europeiske land mer vanlig med hovedferie i august. Dette gjelder særlig i Frankrike, Italia, Spania, Tyskland og Storbritannia. Feriebyene fylles opp først når nordmenn begynner å vende hjem, og det er gjerne i august kontorer stenger og hele samfunn går inn i feriemodus.
I Australia og New Zealand får man ferie med tillegg
I Australia har arbeidstakere rett til 20 dager ferie i året, i tillegg til 10 offentlige fridager. Mange får også et ferietillegg, altså en prosentvis økning i lønnen mens de har ferie.
I New Zealand er ordningen ganske lik. Det er vanlig å samle opp ferie og ta ut flere uker sammenhengende, særlig om sommeren.
I Latin-Amerika og Afrika er forskjellene store
I Brasil har man rett til hele 30 dager ferie etter ett år i jobb. I tillegg får man utbetalt en ekstra tredjedel av månedslønnen som feriebonus. Dette er en viktig del av arbeidslivet, og mange planlegger ferie tidlig.
I andre deler av Latin-Amerika og i store deler av Afrika varierer rettighetene sterkt. Mange jobber i uformell sektor, uten verken faste stillinger eller garantier for betalt ferie. Der rettigheter finnes, er det ofte store utfordringer med å få dem oppfylt.
Hvor godt har vi det i Norge?
Norge kommer svært godt ut sammenlignet med mange andre land. Vi har lovfestede rettigheter, en sterk kultur for å faktisk ta ut ferie, og et system som sikrer både økonomisk og praktisk mulighet til å være borte fra jobb.
Men ferie handler ikke bare om fritid. Det handler også om helse, livskvalitet og forebygging av utbrenthet. En pause fra hverdagens krav og forpliktelser kan gi bedre arbeidsmiljø, økt produktivitet og mer motiverte medarbeidere. Likevel finnes det gråsoner i systemet vårt som sjelden blir snakket om.
Et godt eksempel er situasjonen for dem som er arbeidsledige. Når vi tross alt vet hvor viktig ferie er for den psykiske og fysiske helsen, er det et tankekors at mennesker uten arbeid i praksis ikke har lov til å ta ferie. Mange tenker at arbeidsledige har fri hele tiden, men sannheten er en helt annen. Å være arbeidsledig er i seg selv en krevende jobb. Man er del av et system, må følge opp aktiviteter fra NAV, søke jobber, være tilgjengelig for møter og intervjuer – og kan i mange tilfeller ikke forlate hjemkommunen uten tillatelse.
Da jeg selv var arbeidsledig, opplevde jeg det som mer slitsomt enn å være i jobb. Det var konstant uro og press, men ingen mulighet til å koble av. Ironisk nok fikk jeg utbetalt feriepenger av tidligere dagpenger, men jeg kunne ikke bruke dem til det ferien egentlig er ment for: å hvile. Det var som å få lønn for en pause jeg ikke hadde tillatelse til å ta.
Til ettertanke
Vi sier gjerne at vi trenger ferie, men kanskje vi også bør minne oss selv på hvorfor den er viktig. I en tid der mange kjenner på forventningen om å være tilgjengelige hele døgnet, er det å faktisk koble av en viktig del av det å være menneske. Ferie gir rom for refleksjon, tilstedeværelse og hvile. Det er en nødvendig pause, ikke bare for kroppen, men også for tankene.
Gjennom årene har jeg hatt ferie, men ofte med forbehold. På grunn av rollene jeg har hatt, har jeg som regel vært nødt til å være tilgjengelig. Telefonen har vært på, e-posten har blitt sjekket, og hodet har sjelden fått helt ro. Det rare er at jeg i ettertid ser at det i praksis bare har vært to eller tre tilfeller hvor jeg faktisk måtte gjøre noe jobbrelatert i ferien. Men bare vissheten om at det kunne skje, gjorde det vanskelig å koble helt av. Det var som å være på vakt, uten at alarmen egentlig gikk.
Hvis du kjenner deg igjen i følelsen av aldri helt å kunne logge av, anbefaler jeg deg å lese denne artikkelen: Kan sjefen forvente at du alltid er tilgjengelig?.
Først nå, når jeg for første gang på lenge virkelig tar ferie uten å måtte være «på», kjenner jeg hvor stor forskjell det gjør. Ikke bare fysisk, men mentalt. Jeg sover bedre, tenker klarere og kjenner meg mer til stede i det som skjer rundt meg.
Og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange som har ferie på papiret, men som likevel må være tilgjengelige i tilfelle noe skjer. Noen bærer ansvar som ikke tar sommerferie. Andre kjenner på uro og dårlig samvittighet bare ved tanken på å logge helt ut. Det kan være krevende å gi seg selv tillatelse til å hvile, særlig når det mentale ansvaret fortsatt ligger der.
Derfor er det kanskje ekstra viktig å minne hverandre på at ferie ikke bare handler om fritid. Det handler om helse, balanse og det å få være menneske fullt og helt. For noen kommer det naturlig. For andre er det en øvelse som må læres.
Jeg vet hvordan det er å ikke få helt ro. Og nettopp derfor vet jeg også hvor mye det betyr når den roen endelig får plass.
