Vi liker å tro at vi har lært av historien. Samtidig hender det at vi forsøker å rydde i den når den ikke lenger passer inn i dagens selvbilde. Spørsmålet er ikke bare hva vi skal gjøre med monumentene våre, men hva vi gjør med evnen til å tåle at mennesker, også de vi har løftet frem, rommer mer enn én sannhet.
Historie eller heder?
For kort tid siden leste jeg en artikkel om at bysten av Hans Hyldbakk var blitt fjernet, før kommunen selv rakk å gjerne den. Men det var noe med setningen i artikkelen om å komme kommunen i forkjøpet som festet seg hos meg. Som om vi ikke lenger bare diskuterer historien, men konkurrerer om å være først ute med å rydde i den.
Bakgrunnen var nye og alvorlige opplysninger som har endret bildet av personen mange forbinder med diktning og kultur, og dermed hadde kommunen bestemt at bysten skulle bort. Og det er her det blir krevende. Når helhetsbildet endrer seg, endrer også premissene for offentlig heder seg. Det er forståelig.
En byste er ikke et nøytralt arkiv. Den er et symbol, en markering av anerkjennelse. Den forteller hvem vi velger å løfte frem, og hva vi ønsker at det offentlige rom skal representere. Når nye opplysninger kommer frem, rokker det ved denne markeringen. Heder og alvorlige handlinger er vanskelig å forene.
Likevel er det noe annet som også skjer i slike øyeblikk. Vi risikerer å forveksle fjerning med oppgjør, og sletting med bearbeiding. Det kan gi en følelse av at vi har håndtert det ubehagelige, når vi i realiteten bare har fjernet det fra synsfeltet.
Vi har vært her før
Dette er ikke første gang jeg skriver om hvordan vi forholder oss til det ubehagelige i vår egen historie. Enten det gjelder kanselleringskultur, språklige overtramp, eller samfunnets behov for å rydde unna det som skaper friksjon, går det en rød tråd gjennom refleksjonene mine: Når vi gjør virkeligheten enklere enn den er, mister vi noe viktig.
Historien er sjelden ren. Den er full av mennesker som har bidratt med noe verdifullt, samtidig som de har sviktet på andre områder. Dersom kriteriet for offentlig synlighet blir moralsk plettfrihet målt med dagens målestokk, vil listen over hvem som kan stå igjen bli forbausende kort.
Det betyr ikke at alt skal tolereres. Det betyr heller ikke at ofres perspektiv skal tones ned. Men det betyr at vi må tåle at to ting kan være sant samtidig: Et menneske kan ha skapt noe av kulturell verdi, og samtidig ha gjort handlinger som ikke kan forsvares.
Frykten for å stå i det sammensatte
Jeg tror mye av denne dynamikken handler om mer enn komfort. Den handler om behovet for klarhet. For å vite hvem som er helt og hvem som er skurk. For å kunne plassere oss selv på riktig side av streken.
Det er krevende å leve med ambivalens. Det er ubehagelig å erkjenne at et menneske kan ha skapt noe av verdi og samtidig gjort handlinger som påfører andre dyp skade. Derfor blir det fristende å velge én fortelling og la den overskygge den andre.
Men virkeligheten lar seg sjelden rydde så enkelt. Ingen av oss er formet bare av det gode vi har gjort. Vi er også formet av feilene våre, blindsonene våre og de valgene som i ettertid fremstår i et annet lys. Hvis vi virkelig skal lære av historien, må vi tåle at den speiler det menneskelige i oss, også det vi helst skulle sluppet å se.
Det vanskeligste er å erkjenne at mennesker ikke passer inn i rene kategorier. At historien rommer både bidrag og svik. Og at det å holde fast ved begge deler samtidig ikke er et forsvar, men en forutsetning for forståelse. For i dette tilfellet handlet det ikke bare om en dikter og en byste. Det handlet om alvorlige anklager om overgrep, om menneskers smerte, om et lokalsamfunn som må forholde seg til begge deler samtidig.
Å legge til betyr ikke å pynte på fortiden. Det betyr å tåle at det samme monumentet kan romme mer enn én fortelling. At en byste som en gang ble reist til heder for en dikter, i dag også står som en påminnelse om alvorlige anklager og menneskers smerte.
Å legge til, ikke trekke fra
En mulig vei videre i slike saker er ikke nødvendigvis å la alt stå uendret, men å utvide rammen. Å supplere med informasjon som gir et mer komplett bilde. Å erkjenne bidragene, samtidig som man tydelig markerer avstand til det uakseptable.
Det krever mer av oss. Det krever at vi står i det ubehagelige, i stedet for å polere det bort. Men gevinsten er større. Vi lærer mer av en historie som rommer både storhet og svikt, enn av en historie som bare viser én side.
For hvis vi begynner å slipe bort alt som skurrer, risikerer vi å sitte igjen med en versjon av fortiden som aldri har eksistert. En penere historie, kanskje. Men ikke en sannere en.
Og uten sannhet, også den som er ubehagelig, blir det vanskelig å si at vi faktisk har lært noe som helst.
Handling før prosess
Etter at denne teksten var skrevet, kunne jeg lese i VG at politiet opplyste at en mann i 20-årene hadde erkjent forholdet, og at saken ble etterforsket som tyveri.
Bakgrunnen for kommunens vedtak var alvorlige anklager om overgrep mot barn. Flere i Surnadal har stått frem med sine historier. Det gjør beslutningen om å fjerne bysten forståelig. Offentlig heder kan vanskelig stå uforstyrret når slike opplysninger kommer frem.
Samtidig viser hendelsen hvor raskt behovet for oppgjør kan gli over i handling før prosessen er ferdig. Det peker på noe større enn denne ene saken. For dersom kriteriet for offentlig synlighet blir at ingen feil skal finnes i et menneskes liv, vil listen over hvem som kan stå igjen bli stadig kortere. Historien er full av mennesker som både har skapt og sviktet.
Det gjør ikke overgrep mindre alvorlige. Det gjør ikke smerte mindre virkelig. Men det minner oss om at historien ikke forsvinner fordi vi fjerner et monument. Smerten forsvinner ikke av den grunn. Den må bearbeides, ikke skjæres bort.
