I Norge bor rundt 1,1 millioner mennesker alene, omtrent én av fem personer, og over 40 prosent av alle husholdninger består av bare én person. Det samme skjer i store deler av Europa, der EU nå har over 76 millioner husholdninger med én voksen uten barn. Mange føler seg alene, selv om vi aldri har hatt flere måter å møtes digitalt på gjennom datingsider, venneplattformer og interessegrupper. I EU oppgir 13 prosent at de føler seg ensomme mesteparten av tiden, og i Norge er ensomhet særlig tydelig blant unge voksne. Kan det være at alle kontaktflatene har gjort at vi har glemt hvordan vi møtes i virkeligheten?
Kan vandreturer bli den nye sosiale møteplassen?
Blant alle datingprofiler og kontaktannonser dukker én setning opp oftere enn noen annen:
«Liker å gå tur i skog og mark.»
Det har blitt en klassiker, så vanlig at datingeksperter anbefaler folk å droppe den fordi den ikke sier noe unikt.
Det er blitt en klisjé, men de fleste skjønner akkurat hva som menes når de leser det. Setningen sier mye om hvordan vi ønsker å fremstå, jordnære, aktive og glade i naturen. Den peker også på et interessant potensial: et felles interessepunkt nesten alle deler, men som få bruker som sosial arena.
Fra hiking til vandring: Hvordan språk endrer opplevelsen
Hiking har lenge vært en del av språket rundt friluftsliv, på samme måte som paragliding, biking og andre aktiviteter som fikk engelske navn før folk flest begynte med dem. Men i praksis betyr hiking ofte bare det samme som vandring, nemlig å gå tur i naturen.
Forskjellen ligger i hvordan ordene oppleves. Hiking høres mer sporty, teknisk og krevende ut, mens vandring føles roligere, mer tilgjengelig og sosialt. Derfor har flere turoperatører begynt å bruke det norske ordet igjen. De har forstått at de fleste som melder seg på en «hikingtur», egentlig ønsker en naturopplevelse, ikke en ekspedisjon med pulsklokke, GoPro og høydemeter som skal logges.
Det interessante er at mange i realiteten tilbyr det samme produktet, men opplevelsen endrer seg fullstendig ut fra hvordan det presenteres.
Hvordan språk og markedsføring former opplevelser
I markedsføring handler mye om hvordan noe oppleves. To produkter kan være nesten identiske, men det som pakkes inn som premium, med høyere pris, bedre språk eller mer eksklusiv presentasjon, oppfattes ofte som bedre.
Slik er det også i turisme. Opplevelsen formes ikke bare av innholdet, men av hvordan den presenteres.
- Kaller du det hiking, tiltrekker du de som vil prestere.
- Kaller du det vandring, inviterer du de som vil oppleve.
Forskjellen er ikke selve turen, men hvordan den føles. Vi ser det samme i pris- og produktstrategier:
- Premiumstrategi handler om å posisjonere et produkt slik at det oppleves som eksklusivt, uten nødvendigvis å endre selve produktet.
- Premiumprising bygger på det samme prinsippet. Prisen og innpakningen skaper en forventning om kvalitet, og hjernen tilpasser opplevelsen deretter.
Kineserne har lenge forstått hvor mye innpakning betyr. Den påvirker ikke bare førsteinntrykket, men også følelsen av verdi. Den samme ideen kan oppleves helt forskjellig avhengig av hvordan den presenteres.
Slik fungerer turisme også. Folk kjøper ikke bare et sted eller en aktivitet, men følelsen av opplevelsen rundt det. Små forskjeller i språk, bilder og presentasjon kan gjøre noe ordinært langt mer attraktivt.
Det er egentlig rart at ikke flere i reiselivsbransjen tenker mer helhetlig. Mange markedsfører bare sitt eget hotell, sin egen kommune eller sin egen aktivitet, mens turistene ser hele området som én samlet opplevelse.
Jeg merker det godt her i Drama. Regionen markedsfører ikke strand fordi strendene ligger i nabofylket Kavala, men for en turist spiller det liten rolle. Det er under en time unna, og opplevelsen henger naturlig sammen. Fjell, vandring, strand og små landsbyer blir deler av det samme bildet når man ser det fra den reisendes perspektiv.
- I markedsføring kalles det helhetlig markedsføring eller destinasjonsbranding.
- I produktstrategi kalles det systemtenkning, posisjonering – eller ganske enkelt opplevelsesdesign.
Kan vandreturer bli den nye sosiale møteplassen?
Når hiking blir til vandring, åpnes døren for et bredere spekter av reisende. En enkel tur i naturen kan bli en sosial arena, et kontaktnettverk eller en ny måte å oppleve et reisemål på.
Vi reiser gjerne på sightseeing, men sjelden på «hiking». Likevel kan en vandretur være nettopp det, sightseeing i sitt mest naturlige og ekte format. Når man går sammen, ser man ikke bare landskapet, men også hverandre.
Datingindustrien omsetter globalt for over 11 milliarder dollar i året, og bare Tinder står for rundt to milliarder av dem. Det sier ganske mye om hvor sterkt behovet for kontakt faktisk er. Samtidig har mange begynt å bli lei av datingsider, scrolling og overfladiske matcher. Kanskje vandreturer kan bli en ny type møteplass, der folk møtes gjennom opplevelser i stedet for profiler og algoritmer.
Turisme er bare ett eksempel, men prinsippet gjelder i mange bransjer. Hvordan noe presenteres påvirker hvem som føler seg invitert inn.
Hva tenker du? Ser du lignende mønstre i din bransje eller egne erfaringer med hvordan språk, markedsføring og opplevelser påvirker mennesker og valg? Jeg er alltid åpen for refleksjoner og perspektiver, så ta gjerne kontakt hvis du vil diskutere idéer eller dele tanker videre.
