Det er ikke bare på Stortinget man krangler om milliardærer og skatt. Nå er det full borgerkrig på NHH også. Som E24 nylig skrev, står forskerne på hver sin side: Den ene gruppen mener formuesskatten er uskyldig, mens den andre advarer om kapitalflukt og tvungne utbytter.
Når vi snakker om formue, blander vi sammen to helt forskjellige ting: arbeidskapital som driver bedrifter fremover, og privat rikdom som eieren kan bruke på hytte nummer tre. Det er ikke det samme. Skatt til staten er viktig, men vi bør hente den inn på en smartere og mer rettferdig måte.
Kapital i selskapet er ikke en gevinst
Når verdier står i et selskap, enten som eiendom, maskiner, ansatte eller kontantbeholdning, er det ikke penger eieren kan bruke privat. Det er drivstoffet som holder virksomheten i gang.
Selskapet betaler allerede skatt på overskudd, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift og en rekke andre avgifter. Å i tillegg skattlegge bundet kapital som formue, er å straffe virksomheter for å være solide.
Problemet blir enda tydeligere når vi ser på såkalte papirverdier. Mange eiere må ta ut utbytte bare for å betale formuesskatten, selv om de egentlig ville beholdt kapitalen i selskapet for å skape arbeidsplasser og vekst. Skatt bør først komme når eieren realiserer verdier og tar dem ut privat. Da oppstår en gevinst som naturlig kan beskattes.
Rettferdighetsspørsmålet
Er det rimelig at norske gründere og eiere beskattes hardt selv når pengene står bundet i selskapet, mens store internasjonale selskaper ofte slipper unna med avanserte skatteopplegg?
Dette rammer ikke bare milliardærene, men også de små som prøver å vokse. Mange gründere møter en grense der skatten tar kapitalen de egentlig trenger for å satse videre. I praksis kan formuesskatten tvinge frem utbytteuttak, selv når pengene kunne vært brukt til innovasjon, nye arbeidsplasser og verdiskaping.
«Jeg har jo tjent dette selv. Hvorfor ikke få beholde det?» Det er et legitimt spørsmål. Svaret bør ikke være å straffe de som har skapt verdier. Men de som skaper og tjener penger henter det et sted – det kommer ikke fra himmelen. Derfor er det rimelig å forvente at noe gis tilbake til fellesskapet.
Når vi diskuterer én enkelt skatt, må vi samtidig se på helheten. En modell der vi skiller mellom kapital som står bundet i selskap og verdier som tas ut privat, kan gjøre arveavgift og andre særskatter mindre nødvendige for å hindre fremvekst av store dynastier.
Insentiver for å gi tilbake
Hva om vi gjør det mer attraktivt for de som har kapital å hjelpe andre i gang, slik at gründere og nye bedrifter kan vokse frem og bidra tilbake til samfunnet? Vi burde ikke krangle om hvor høy formuesskatten skal være, men heller diskutere hvordan vi kan stimulere de rikeste til å sette pengene sine i arbeid på en måte som gagner flere.
En mer pragmatisk modell kan være:
- Ingen skatt på kapital som står bundet i selskapet. Kapitalen skal få jobbe der den gir verdi.
- Skatt ved uttak. Når eieren realiserer og tar ut midler privat, beskattes dette som gevinst eller utbytte.
- Skattefradrag for samfunnsbidrag. Investeringer i gründere, oppstartsbedrifter eller samfunnsnyttige prosjekter gir lavere skatt. Dermed blir det mer attraktivt å satse på andre, ikke bare å vokse selv.
På den måten kan vi kombinere rettferdighet med vekst: fellesskapet får både skatteinntekter og nye investeringer i fremtidig verdiskaping.
Kapitalflukt og konkurranseevne
Et annet aspekt er konkurranseevnen. Mange advarer om at høy formuesskatt gjør at kapital flyttes ut av landet. Det rammer ikke bare de rikeste, men hele næringslivet, fordi bedrifter mister investeringskraft.
En modell der vi skiller mellom bundet og realisert kapital kan dempe denne risikoen. Vi unngår å straffe de som faktisk lar kapitalen jobbe i Norge, samtidig som vi sikrer skatt når formue tas ut privat.
Når milliardærer blir motorer for andre
En gründer med en idé trenger ikke alltid en statlig støtteordning eller en bank som sier nei – eller hodepinetabletter når det egentlig trengs en kur. Vi vet at det ofte er de største selskapene som får mest av støtteordningene, mens gründere blir sittende og skrive søknader og lage dokumentasjon i stedet for å bygge virksomheten sin.
Private investorer er mindre rigide. De kan ta beslutninger raskere og gi gründere tid og frihet til å gjøre den jobben de faktisk skal gjøre. Dersom skattesystemet gjør det mer attraktivt å investere privat kapital i slike prosjekter, kan milliardærer bli en motor for nye arbeidsplasser og innovasjon.
Poenget er ikke å drive veldedighet, men å skape en kultur der kapital i større grad brukes som springbrett for andre, og hvor staten legger til rette med riktige insentiver.
Hvis du vil lese mer om hvordan støtteordninger som SkatteFUNN og Innovasjon Norge kan bidra i denne sammenhengen, har jeg skrevet en egen artikkel om innovasjonsstrategi.
Samfunnsbidrag som investering
Når vi snakker om milliardærers bidrag, er det lett å tenke på gaver og donasjoner. Men investering i gründere, nye arbeidsplasser og samfunnsprosjekter er langt mer enn det. Det er investeringer i fremtidig verdiskaping som hele samfunnet vinner på.
Her kan staten spille på lag ved å gi insentiver. På samme måte som vi gir fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, kan vi premiere kapital som går inn i nyskaping og samfunnsnyttige formål.
Milliardærer vi trenger – og de vi ikke trenger
Forskjeller i samfunnet må vi ta på alvor. Store private formuer kan ikke vokse inn i himmelen uten å bidra tilbake, men vi må samtidig skille mellom privat rikdom og den kapitalen som faktisk holder hjulene i gang i bedrifter.
En modell som skattlegger midler når de tas ut privat, men lar kapitalen få jobbe fritt i selskapene, kan være mer rettferdig og bærekraftig. Da heier vi på de som bygger bedrifter og tar risiko, samtidig som vi unngår at dynastier vokser frem uten å gi noe tilbake.
Forskjellen er stor: Den ene modellen tapper selskaper for kapital og svekker veksten. Den andre gjør at både fellesskapet og næringslivet vinner, fordi kapitalen blir brukt der den faktisk gir verdi.
Til slutt handler dette ikke om å være «for» eller «mot» milliardærer. Spørsmålet er heller: Hva slags milliardærer trenger vi? De som vokter pengene sine – eller de som setter dem i arbeid slik at flere får mulighet til å skape verdier, arbeidsplasser og nye historier å fortelle?
Hva tror du?
