Vi lever i en tid hvor «jeg bare følte at noe var galt» har blitt en slags sannhet. Derfor passer det fint å trekke frem denne lille fortellingen fra Idriz Shah – en fabelaktig påminnelse om hvor galt det kan gå når magefølelse trumfer virkelighet, og alle tolker, tror og reagerer uten å spørre. Det hele begynte med én mann. Og en løk.
Basert på en historie fra Idriz Shah, «Fairy Tales of Dervishes», M., 1996
Det var en gang en by som bare bestod av to parallelle gater.
En dag krysset en mann fra den ene gaten til den andre, og beboerne i den andre gaten la merke til at øynene hans var fulle av tårer.
«Noen har sikkert dødd i den andre gaten!» ropte en av dem, og snart begynte alle å gråte. Ryktene spredte seg raskt, og beboerne ble overbevist om at naboene hadde blitt rammet av en stor tragedie.
Ingen turte å stille spørsmål, og selv om ingen egentlig visste hva som hadde skjedd, ble alle overbevist om at noe fryktelig hadde skjedd. Så de gråt høylytt.
Etter hvert hørte folk på den andre siden gråten og ble grepet av panikk. «Det har sikkert brutt ut krig i den andre gaten… og den kommer snart hit,» sa de. Alle bestemte seg for å flykte umiddelbart for å redde livet fra den nært forestående katastrofen.
Da de som gråt hørte at den andre gaten var blitt tom, ble også de redde – og de flyktet i motsatt retning.
Slik forlot begge samfunnene hjemmene sine og løp hver sin vei.
Århundrer har gått siden den gang. Alt som står igjen, er ruiner.
Og på hver sin side av den gamle byen ligger det nå to landsbyer, der innbyggerne fortsatt forteller, fra generasjon til generasjon, legenden om hvordan hele befolkningen i den uheldige byen måtte flykte for å redde seg fra en stor katastrofe.
Den egentlige historien?
Før mannen gikk fra den ene gaten til den andre, sto han og skrelte løk.
En liten fotnote før helgen
Ok, jeg innrømmer det: Dette var kanskje ikke den klassiske fredagshumoren jeg vanligvis serverer med glimt i øyet. Men etter en uke med artikler om kommunikasjon, misforståelser og tolkninger, føltes denne historien som en passende avrunding på uka, og en fin bro til søndagen.
Historien minnet meg også om noe jeg selv har lært, etter noen runder med misforståelser, antagelser og tause dommer: At mange heller antar enn å spørre. Og når det skjer, har jeg sluttet å bruke energi på å rette opp inntrykket. For de jeg virkelig ønsker å ha rundt meg, er de som tør å spørre og som tar et svar for et svar. Resten kan få tro det de vil. Jeg trenger ikke kjempe for en bekreftelse fra andre for å ha det godt med meg selv.
Og kanskje er det akkurat det som skjer i samfunnet også. Vi tror vi forstår. Vi føler at noe er galt. Og før vi har spurt eller lyttet, har vi allerede begynt å rive statuer og avlyse folk. Les mer om «Når det å bli fornærmet blir viktigere enn å forstå» på søndag.
