Det sies at klær skaper folk. Denne lille feriehistorien fra Thailand viser at uansett hvor mye man prøver å kle seg bort fra rollen sin, så kan det være noen som ser rett gjennom fasaden.
Ferien i Thailand
To prester bestemte seg for å dra på ferie til Thailand.
De hadde bestemt seg for at dette skulle bli en skikkelig ferie, uten å bruke noe som kunne avsløre at de var prester.
For én gangs skyld skulle de nyte ferien som vanlige folk.
Så snart flyet landet dro de rett til en butikk og kjøpte noen virkelig sprø shorts, skjorter, sandaler, solbriller osv.
Neste morgen dro de til stranden i sine nye “turistklær”.
De satte seg i strandstolene, nøt en drink, solskinnet og utsikten, da en utrolig vakker blondine i bikini kom rett mot dem.
De klarte ikke å la være å stirre. Da blondinen passerte dem, smilte hun og sa: «God morgen, pater» og «God morgen, pater», mens hun nikket til hver av dem, og gikk videre.
Begge var helt satt ut. Hvordan i all verden visste hun at de var prester?
Dagen etter dro de tilbake til butikken og kjøpte enda mer outrerte klær.
De var så prangende at man kunne høre dem før man så dem!
Igjen satte de seg i stolene sine for å nyte solen i sitt nye antrekk.
Etter en liten stund kom den samme vakre blondinen, nå i en bikini i en annen farge, gående rolig mot dem.
Igjen nikket hun til hver av dem og sa: «God morgen, pater» og «God morgen, pater», før hun begynte å gå videre.
En av prestene klarte ikke holde seg lenger og sa:
«Et øyeblikk, unge dame.»
«Ja, pater?»
«Vi er prester og stolte av det, men jeg må vite – hvordan i all verden vet du at vi er prester, slik som vi er kledd?»
– «Pater, det er meg», svarte hun. «Søster Agatha!»
Avslutningsvis
Det minner litt om den snodige sosiale logikken vi har her hjemme. I bygda kan man bo vegg i vegg uten å hilse, men møter man samme person på Karl Johan i Oslo, da blir det både nikk og hei. Og er du ute på fjellet, hilser du plutselig på alle du passerer, mens du ellers på gata i byen bare stirrer ned i mobilen. Kanskje handler det om at vi egentlig har et behov for å se og anerkjenne hverandre, men at vi bare gjør det når rammene rundt oss forandrer seg. Moralen er kanskje at vi burde hilse litt oftere, ikke fordi vi må, men fordi det gjør verden litt varmere.
Jeg husker da jeg flyttet fra Tromsø til Oslo i 2018. Jeg hilste på folk jeg stadig møtte på vei til T-banen når jeg skulle på jobb, og reagerte på at de aldri hilste tilbake. De bare så bort – noen så nesten ut som de var klare til å dra i gang voldsalarmen etter et enkelt «hei». Da sa ei venninne som hadde bodd i Oslo halve livet: «Det er ikke det at de er redde for å si hei. De er redde for hva som kommer etterpå. Hva vil du? Skal du ha noe? Og naboen, gud forby, kanskje du til og med kommer og vil låne sukker!»
