Vi snakker varmt om innovasjon, mot og det å by mer på oss selv. Samtidig lever vi i et samfunn med flere reguleringer, sterkere normbevissthet og rask offentlig fordømmelse. Spørsmålet jeg sitter igjen med er ikke om utviklingen er riktig eller gal, men hva den gjør med oss når risikoen for å trå feil oppleves større enn gevinsten ved å prøve.
Flere regler, mindre handlingsrom?
Det begynte egentlig med en konkret observasjon rundt nye krav til transportløyve for varebiler da det slo meg hvor mye energi små aktører må bruke på å navigere i regelverk, dokumentasjon og krav som stadig blir mer komplekse.
Vi lever i et samfunn der det meste kan spores, måles og kontrolleres, og der digital synlighet gjør at grensen mellom hobby og næringsvirksomhet raskt viskes ut. Det som tidligere var en ekstratur for en nabo kan i dag, gjennom en Facebook-gruppe med titusenvis av medlemmer, fremstå som systematisk virksomhet, og dermed falle inn under et helt annet juridisk landskap.
Utviklingen er forståelig, men den har en psykologisk side vi snakker mindre om, nemlig hvordan økt regulering påvirker initiativ, risikovilje og opplevelsen av handlingsrom.
Når ansvar pulveriseres
Et annet utslag av den samme utviklingen ser vi når ansvar flyttes videre i stedet for å tas. I møte med politikk, byråkrati eller offentlige etater oppstår det ofte en slags stafett av ansvarsfraskrivelse: Nei, det kan ikke jeg bestemme, du må snakke med X. Og når du snakker med X, viser det seg at heller ikke den personen kan avgjøre noe, fordi saken må videre til Y, som igjen viser til Z. Til slutt sitter man igjen med følelsen av at ingen egentlig har ansvar, bare ulike nivåer av begrenset mandat.
I teorien handler dette gjerne om kvalitetssikring, rolleavklaring og rettssikkerhet. I praksis kan det også skape avmakt, treghet og en kultur der det tryggeste ikke nødvendigvis er å finne en løsning, men å sende saken videre. Når konsekvensene av en feil avgjørelse kan bli store, både for omdømme, karriere eller stilling, blir det ofte tryggere å la noen andre ta beslutningen.
Når ingen ønsker å ta risikoen ved å tolke, vurdere eller beslutte, blir systemet gradvis mer opptatt av å beskytte seg selv enn av å hjelpe menneskene det er til for.
Når normene endrer seg raskere enn vi gjør
Det samme mønsteret ser jeg på et mer personlig plan. Etter #MeToo merket jeg at jeg sluttet å flørte når jeg var ute, ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, og ikke fordi jeg ønsket å ignorere grensene som ble tydeligere, men fordi jeg ble redd for å misforstå signaler og krysse en grense jeg ikke selv oppfattet. I stedet for å risikere å gjøre noe feil, valgte jeg å la være.
Dette er ikke en kritikk av bevegelsen, som var både nødvendig og viktig, men en refleksjon over hva som skjer i overgangsfasen når normer endres raskt og konsekvensene av å trå feil oppleves som uforutsigbare.
I sosialpsykologien finnes det begreper som “chilling effect”, som beskriver hvordan mennesker begrenser egen atferd av frykt for reaksjoner, og forskning på risikopersepsjon viser at når konsekvensene oppleves som uklare eller potensielt alvorlige, velger vi oftere passivitet fremfor handling.
Når normene skjerpes samtidig som reaksjonene kan bli offentlige og varige, særlig i en digital virkelighet der alt kan deles, lagres og tas ut av kontekst, øker terskelen for å ta initiativ. Det gjelder ikke bare flørting, men også meninger, idéer og nye prosjekter.
Innovasjon, ensomhet og sosial tilbakeholdenhet
Vi snakker mye om at stadig flere opplever ensomhet, og vi etterlyser mer mot, mer åpenhet og mer initiativ i både arbeidsliv og privatliv. Samtidig lever vi i en kultur der:
- feil raskt kan (og vil) eksponeres offentlig
- sosiale normer diskuteres i sanntid med hashtags og mobilisering
- diagnoser og merkelapper gjør oss mer bevisste, men også mer forsiktige
- reguleringer og krav øker terskelen for å starte noe på egen hånd
Forskning på innovasjon peker på betydningen av psykologisk trygghet, der mennesker må oppleve at det er rom for å feile for å tørre å bidra med nye idéer. Dersom frykten for å gjøre feil blir for sterk, vil mange velge stillhet fremfor eksponering, og forsiktighet fremfor nyskapning.
Det betyr ikke at vi skal tilbake til et samfunn med færre rettigheter eller mindre respekt, men det betyr at vi må erkjenne spenningen mellom trygghet og risiko. For mye uregulert frihet skaper utrygghet for de svakeste, mens for høy opplevd risiko kan skape passivitet hos dem som ellers ville tatt initiativ.
Selvregulering og selvsensur i en digital offentlighet
I ytringsfrihetsforskningen brukes begrepet selvsensur om situasjoner der mennesker avstår fra å uttrykke seg fordi de frykter sosiale eller profesjonelle konsekvenser. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av formelle forbud, men av et klima der reaksjonene kan bli sterke, uforutsigbare og varige.
Når vi kombinerer dette med en arbeidskultur der omdømme betyr stadig mer, og der små feil kan få store ringvirkninger gjennom sosiale medier, er det ikke overraskende at mange blir mer tilbakeholdne. Det gjelder gründeren som lar være å teste en idé fordi regelverket virker uoversiktlig, og det gjelder personen som lar være å ta kontakt med noen på byen fordi grensene oppleves uklare.
Balansen mellom regulering og handlingsrom
Jeg tror ikke løsningen er mindre respekt, færre regler eller lavere bevissthet. Samfunnet har blitt tryggere på mange områder nettopp fordi vi har strammet inn, ryddet opp og løftet frem problematiske strukturer. Samtidig må vi tørre å stille spørsmålet om hva som skjer med menneskelig spontanitet, kreativitet og relasjonsbygging når feilmarginen oppleves som stadig mindre.
Et samfunn som ønsker innovasjon og mot må også tåle en viss grad av feil, misforståelser og læring i offentligheten, uten at reaksjonene alltid blir maksimale. Et arbeidsliv som ønsker gründere må gjøre regelverk forståelig og tilgjengelig, slik at terskelen for å starte ikke blir unødvendig høy. Et sosialt klima som ønsker mindre ensomhet må skape rom for initiativ, også når det ikke alltid treffer perfekt.
Er det flere som kjenner på dette?
Jeg skriver ikke dette som en fasit, og heller ikke som en kritikk av nødvendige samfunnsendringer, men som en observasjon av hvordan utviklingen lander i meg som enkeltmenneske. Når jeg merker at jeg holder mer tilbake enn før, enten i sosiale situasjoner eller i vurderingen av nye prosjekter, spør jeg meg selv om det handler om modenhet, om klokskap, eller om en økt frykt for å gjøre feil.
Spørsmålet jeg sitter igjen med er om vi som samfunn klarer å finne en balanse der vi både beskytter og regulerer, samtidig som vi bevarer rommet for det uperfekte mennesket som tør å prøve. For dersom frykten for å gjøre feil blir større enn lysten til å gjøre noe riktig, risikerer vi at det ikke bare er regelverket som blir strammere, men også handlingsrommet vårt.
