Det å fremstå bra er viktig, både sosialt og profesjonelt. Samtidig oppstår det avstand mellom mennesker når det vi sier ikke forankres i det vi gjør.
Problemet oppstår når ordene ligger foran handlingene, og snakker som om vi allerede har levert det vi fortsatt bare planlegger å levere. Den avstanden merkes lenge før den kan forklares, fordi mennesker registrerer inkonsistens raskere enn vi registrerer den selv.
Vi justerer oss mer enn vi tror
Vi lever i en kultur hvor det å fremstå riktig nesten er blitt en ferdighet i seg selv. I arbeidslivet forventes det at vi er trygge, kompetente og helst har kontroll, og i sosiale sammenhenger justerer vi oss etter situasjonen for å passe inn. Det er ikke nødvendigvis uærlig, det er ofte bare menneskelig.
Vi ser det tydelig i hvordan noen investerer mer i det ytre enn i det indre. Dyre klær, klokker, smykker, symboler på suksess. Alt signaliserer at livet er på stell. Samtidig kan boligen være preget av kaos, økonomien strammere enn den ser ut, og relasjonene langt mer sårbare enn fasaden tilsier. Det som vises frem, speiler ikke alltid det som bæres.
Kanskje er det også et tegn på tiden vi lever i. Fasaden har fått høy verdi. Det som kan dokumenteres, postes eller vises frem, får oppmerksomhet. Det som foregår på innsiden, karakter, integritet, trygghet, er vanskeligere å måle og derfor lettere å overse.
Det koster å holde oppe et bilde
Å holde på en fasade over tid krever energi, særlig når den ikke bare handler om å vise frem det beste i oss, men om å konstruere en versjon som ligger litt foran det vi faktisk leverer. Det er en forskjell på å strekke seg mot noe man ønsker å bli, og å selge en versjon av seg selv som allerede er der. Det første handler om utvikling. Det andre handler om iscenesettelse.
Psykologisk sett er det krevende å opprettholde en versjon av seg selv som ligger foran det man faktisk leverer. Når ordene ikke helt bæres av handlingene, oppstår det en spenning. Den viser seg i små tegn. I blikk som skifter, i stemmeleie som strammes, i reaksjoner som blir sterkere enn situasjonen tilsier. De fleste registrerer det før de forstår det.
Jeg lærte en gang at det er enklere å fortelle sannheten enn å lyve, fordi da slipper man å huske hva man har sagt. Det samme prinsippet gjelder for fasader. Når du bygger en versjon av deg selv som ikke helt stemmer med virkeligheten, må den vedlikeholdes, forsvares og justeres underveis.
Vi ser det tydelig i dating. Mange prøver å fremstå litt mer vellykket, litt mer interessant, litt mer på plass enn de egentlig er. Det kan fungere i starten. Man får foten innenfor. Man gjør et godt førsteinntrykk. Spørsmålet er bare når man skal begynne å være seg selv. For masken må før eller siden falle, og jo lenger den sitter på, desto hardere kan det bli når den gjør det.
Det sies ofte at det første året i et forhold er det vanskeligste. Kanskje handler det ikke bare om tilpasning og kompromisser, men om hvor lenge man klarer å holde på en versjon av seg selv som er litt mer polert enn den som faktisk finnes bak.
I både relasjoner og arbeidsliv er det langt mindre krevende å forholde seg til det som er sant, enn til det som er konstruert. Sannhet krever mot i øyeblikket. Fasade krever energi over ti
Å lese rommet er en styrke, men også et ansvar
Jeg har evnen til å lese rommet, til å fange opp dynamikk og det som ligger mellom linjene. Det har vært en styrke i både salg, samarbeid og forhandlinger, fordi det gjør det mulig å forstå hva som egentlig står på spill. Samtidig har jeg erfart at denne evnen også kan skape avstand.
Jeg har opplevd å like et menneske, men etter hvert merke at ord og handling ikke stemte overens. Da jeg begynte å stille spørsmål og forvente samsvar mellom det som ble sagt og det som ble gjort, endret dynamikken seg. Resultatet ble at han trakk seg unna.
Via en felles bekjent fikk jeg høre at han opplevde det som om jeg ikke ønsket å samarbeide. For meg handlet det aldri om motstand, men om fremdrift. Når samtaler gang på gang kretser rundt det samme uten at noe faktisk omsettes i handling, begynner jeg å stille spørsmål. Ikke for å ta noen, men for å komme videre. Hvor mange ganger skal man snakke om det samme før det skjer noe. Hvor mange ganger skal man høre den samme historien om hva som har vært og hva som kan bli, uten at det blir mer enn ord.
Forskjellen på å bli forstått og å bli avslørt
Det er en vesentlig forskjell på å bli forstått og å bli avslørt. Å bli forstått skaper trygghet, fordi det oppleves som støtte. Å bli avslørt kan oppleves som tap av kontroll, særlig hvis identiteten man viser frem ikke helt stemmer med den man kjenner seg som på innsiden. Når noen føler at fasaden deres blir synlig for raskt, er det ofte lettere å trekke seg enn å bli stående i ubehaget.
I denne situasjonen handlet det ikke om små detaljer. Det handlet om penger. Om fremdrift. Om realisme. Utad var budskapet at alt sto bra til, at økonomi ikke var et tema og at prosjektet hadde alle forutsetninger for å lykkes. Samtidig viste det seg etter hvert at det nettopp var økonomien som holdt alt tilbake. Det ble aldri sagt rett ut. I stedet kom det nye forklaringer, nye utsettelser og nye visjoner.
For meg handlet det ikke om å avsløre noe, men om å forholde seg til realitetene. Når vi snakker om konkrete planer som krever konkrete ressurser, må kortene på bordet. Det er her forskjellen blir tydelig. Hvis den ene parten ønsker å beskytte fortellingen, og den andre ønsker å justere kursen etter fakta, oppstår det fort en avstand.
Når innsikt skaper distanse
I arbeidslivet ser vi dette tydelig når ledere føler behov for å fremstå som om de har full kontroll. Hvis en leder gir uttrykk for at alt er på stell, at økonomien er under kontroll og at prosjektet går som planlagt, så forholder jeg meg til det. Jeg tar det på alvor. Jeg begynner ikke å grave etter svakheter for å avsløre noe. Jeg forsøker heller å bidra innenfor rammene som er presentert.
Samtidig hender det at man ser noe annet. Små tegn på at realiteten ikke helt samsvarer med fortellingen. I slike situasjoner kan man bidra subtilt, stille noen spørsmål, peke forsiktig på risiko eller behov som kanskje ikke er uttalt. Ikke for å svekke, men for å styrke.
Utfordringen oppstår når fasaden blir viktigere enn fremdriften. Når behovet for å fremstå sterk overskygger behovet for å være ærlig om utfordringene. For det er først når kortene ligger på bordet at andre faktisk kan bidra. Det er ikke svakhet å be om hjelp. I mange tilfeller er det selve forutsetningen for fremdrift.
Når en leder holder fast ved at alt er under kontroll, samtidig som realitetene peker i en annen retning, skapes det en avstand. Ikke nødvendigvis fordi noen ønsker konflikt, men fordi det blir vanskelig å forholde seg til noe som ikke stemmer. Innsikt kan da oppleves som kritikk, selv om intensjonen er å bidra.
Den virkelige styrken ligger kanskje ikke i å fremstå ufeilbarlig, men i å si at her trenger vi flere perspektiver. Da forsvinner behovet for å gjennomskue. Da kan energien brukes på å løse det som faktisk står i veien.
Eksempler på kompromissløs konsistens
Det finnes ekstreme eksempler på mennesker hvor det nesten ikke finnes friksjon mellom uttrykk og fundament.
- Olav Thon gikk med den samme røde topplua enten han åpnet hotell eller handlet på butikken. Han snakket likt til alle, enten det var en hotellansatt eller en toppleder, og forsøkte aldri å fremstå som mer sofistikert enn han faktisk var.
- Warren Buffett, en av verdens mest respekterte investorer, har i flere tiår forklart komplekse finansielle sammenhenger med et språk som kunne vært brukt ved kjøkkenbordet. I en bransje kjent for tung terminologi har han valgt enkelhet fremfor imponatorord.
- Ingvar Kamprad bygget et globalt konsern og levde samtidig kostnadsbevisst privat. Han fløy økonomiklasse og snakket om sparsomhet som en verdi, ikke som markedsføring, men som en naturlig forlengelse av det han sto for.
- Chuck Feeney ga bort milliarder i stillhet og levde selv uten luksus, lenge før offentligheten visste hvem som sto bak. Det var ingen scene. Ingen PR-strategi. Bare konsekvens.
Felles for dem er ikke rikdommen. Det er fraværet av behov for å fremstå som noe annet enn det de faktisk var. Penger og posisjon endret dem ikke. Det gjorde dem bare mer synlige. Det som var der fra før, ble tydeligere.
Tillit bygges i riktig tempo
Det har fått meg til å stille et mer nyansert spørsmål til meg selv. Er det alltid riktig å vise at man ser, eller handler moden menneskekunnskap vel så mye om å vite når man skal la være. Tillit bygges ikke gjennom å demonstrere at man gjennomskuer andre. Den bygges gjennom å skape et rom hvor det er trygt å legge fra seg det som ikke lenger trengs. Autentisitet handler derfor ikke om å avsløre, men om å være konsistent over tid, slik at det ytre uttrykket faktisk henger sammen med det indre fundamentet.
De menneskene jeg har størst respekt for, både venner og bekjente, er de som er de samme uansett rom. De snakker likt om de er på jobb, med familien eller alene. Det er kanskje noe av det vanskeligste vi gjør som mennesker. For vi justerer oss. Vi endrer tone. Vi tilpasser oss settingen. Det er naturlig.
Men de som oppleves som hel ved, de som ikke trenger å skifte maske mellom ulike arenaer, er ofte de som blir best likt og respektert. Ikke fordi de prøver å imponere, men fordi det er en ro der. En forutsigbarhet. En sammenheng mellom det som sies og det som leves.
Kanskje den viktigste læringen ikke er at vi kan lese mennesker, men at vi har et ansvar for hvordan vi bruker den evnen. For det å bli sett er noe av det mest verdifulle som finnes, men bare når det skjer i et tempo som oppleves trygt.
