Gjennom både arbeidsliv og privatliv har jeg møtt mange mennesker hvor det har vært et tydelig gap mellom ord og handling. Noen ganger møter jeg mennesker som snakker som om de allerede har levert det de fortsatt bare planlegger å levere. Tillit oppstår når ordene støttes av handlinger. Når de ikke gjør det, oppstår det en avstand som andre gjerne merker lenge før vi merker den selv.
Hvorfor vi er opptatt av hvordan vi fremstår
Vi lever i en kultur hvor det å fremstå riktig nesten er blitt en ferdighet i seg selv. I arbeidslivet forventes det at vi er trygge, kompetente og helst har kontroll, og i sosiale sammenhenger justerer vi oss etter situasjonen for å passe inn.
Noen investerer mer i det ytre enn det indre. Dyre klær, klokker, smykker og andre symboler på suksess signaliserer at livet er på stell. Samtidig kan økonomien være strammere enn den ser ut, relasjonene mer sårbare og hverdagen langt mindre polert enn fasaden gir inntrykk av.
Tidligere sammenlignet vi oss gjerne med kjendiser og personer langt unna vår egen hverdag. I dag sammenligner vi oss med venner, kolleger, naboer og bekjente. Gjennom sosiale medier får vi daglige glimt inn i andres liv, ofte nøye utvalgte glimt som viser høydepunktene fremfor helheten.
Hjernen vår er ikke alltid like flink til å skille mellom et øyeblikksbilde og virkeligheten bak. Når vi stadig eksponeres for andres suksess, opplevelser og prestasjoner, begynner mange av oss å måle vårt eget liv mot et bilde som sjelden er komplett. Derfor har fasaden fått høy verdi. Det som kan dokumenteres, postes og vises frem får oppmerksomhet, mens karakter, integritet og trygghet er vanskeligere å måle og derfor lettere å overse.
Hvorfor det er krevende å opprettholde en fasade
Å holde på en fasade over tid krever energi, særlig når den ikke bare handler om å vise frem det beste i oss, men om å konstruere en versjon som ligger litt foran det vi faktisk leverer. Det er en forskjell på å strekke seg mot noe man ønsker å bli, og å selge en versjon av seg selv som allerede er der. Det første handler om utvikling. Det andre handler om iscenesettelse.
Når ordene ligger foran handlingene, oppstår det en spenning. Den viser seg i små tegn. I blikk som skifter, i stemmeleie som strammes, i reaksjoner som blir sterkere enn situasjonen tilsier. De fleste registrerer det før de forstår det.
Jeg lærte en gang at det er enklere å fortelle sannheten enn å lyve, fordi da slipper man å huske hva man har sagt. Når du bygger en versjon av deg selv som ikke helt stemmer med virkeligheten, må den vedlikeholdes, forsvares og justeres underveis.
Vi ser det tydelig i dating. Mange prøver å fremstå litt mer vellykket, litt mer interessant, litt mer på plass enn de egentlig er. Det kan fungere i starten og gi et godt førsteinntrykk. Spørsmålet er bare når man skal begynne å være seg selv. For masken må før eller siden falle, og jo lenger den sitter på, desto hardere kan det bli når den gjør det.
Kanskje handler det ikke bare om tilpasning og kompromisser, men om hvor lenge man klarer å holde på en versjon av seg selv som er litt mer polert enn den som faktisk finnes bak.
I både relasjoner og arbeidsliv er det langt mindre krevende å forholde seg til det som er sant, enn til det som er konstruert. Sannhet krever mot i øyeblikket.
Å lese rommet er en styrke, men også et ansvar
Jeg har siden barndommen hatt en evne til å lese rommet, til å fange opp dynamikk og det som ligger mellom linjene. Det har vært en styrke i både salg, samarbeid og forhandlinger, fordi det gjør det mulig å forstå hva som egentlig står på spill. Samtidig har jeg erfart at denne evnen også kan skape avstand.
Jeg samarbeidet med en person hvor samarbeidet fungerte godt, og hvor vi hadde planer og ideer som strakte seg langt frem i tid. Etter hvert begynte jeg likevel å merke at ord og handling ikke alltid stemte overens. Da jeg begynte å stille spørsmål og forvente samsvar mellom det som ble sagt og det som ble gjort, endret dynamikken seg, og etter hvert trakk han seg unna.
Årsaken fikk jeg aldri vite. Erfaringen har lært meg at mennesker sjelden reagerer sterkest når fakta utfordres, men når fortellingen om hvem de er utfordres.
Via en felles bekjent fikk jeg høre at han opplevde det som om jeg ikke ønsket å samarbeide, og at han hadde dannet seg et ganske annet bilde av meg enn det jeg kjente meg igjen i. For meg handlet det aldri om motstand, men om fremdrift. Planene var allerede diskutert, og jeg hadde flere ganger signalisert at vi kunne starte. Likevel dukket det stadig opp nye hindringer, nye forklaringer eller nye grunner til å vente.
Etter hvert kom jeg til et punkt hvor jeg ikke så verdien av å fortsette de samme samtalene. Jeg avsluttet ikke samarbeidet. Jeg sa bare at han måtte ta kontakt når tiden var inne for å gjøre noe med planene vi allerede hadde snakket om.
Det fikk meg også til å reflektere over forskjellen mellom å bli forstått og å bli avslørt. Å bli forstått skaper trygghet fordi det oppleves som støtte. Å bli avslørt kan oppleves som tap av kontroll, særlig hvis identiteten man viser frem ikke helt stemmer med den man kjenner seg som på innsiden.
I dette tilfellet handlet det ikke om små detaljer. Det handlet om penger. Om fremdrift. Om realisme. Utad var budskapet at alt sto bra til og at prosjektet hadde alle forutsetninger for å lykkes. Samtidig viste det seg etter hvert at det nettopp var økonomien som holdt alt tilbake. Det ble aldri sagt rett ut. I stedet kom det nye forklaringer, nye utsettelser og nye visjoner.
For meg handlet det ikke om å avsløre noe, men om å forholde meg til faktaene som lå på bordet. Når vi snakker om konkrete planer som krever konkrete ressurser, må kortene på bordet. Hvis den ene parten ønsker å beskytte fortellingen, og den andre ønsker å justere kursen etter fakta, oppstår det fort en avstand.
Hvorfor det er viktig å være ærlig om utfordringer
Hvis en leder gir uttrykk for at alt er på stell, at økonomien er under kontroll og at prosjektet går som planlagt, så forholder jeg meg til det. Jeg tar det på alvor og forsøker å bidra innenfor rammene som er presentert.
Samtidig hender det at små tegn peker i en annen retning. Da prøver jeg å stille spørsmål, løfte risiko eller peke på behov som kanskje ikke er uttalt.
Når behovet for å fremstå sterk blir viktigere enn å være ærlig om utfordringene, blir det vanskeligere å skape fremdrift. Det er først når kortene ligger på bordet at andre faktisk kan bidra.
Den virkelige styrken ligger kanskje ikke i å fremstå ufeilbarlig, men i å være åpen om det som ikke fungerer. Da forsvinner behovet for å gjennomskue, og energien kan brukes på å løse det som faktisk står i veien.
Eksempler på kompromissløs konsistens
Det finnes mennesker hvor det nesten ikke finnes friksjon mellom uttrykk og fundament.
- Olav Thon gikk med den samme røde topplua enten han åpnet hotell eller handlet på butikken. Han snakket likt til alle, enten det var en hotellansatt eller en toppleder, og forsøkte aldri å fremstå som mer sofistikert enn han faktisk var.
- Warren Buffett, en av verdens mest respekterte investorer, har i flere tiår forklart komplekse finansielle sammenhenger med et språk som kunne vært brukt ved kjøkkenbordet. I en bransje kjent for tung terminologi har han valgt enkelhet fremfor imponatorord.
- Ingvar Kamprad bygget et globalt konsern og levde samtidig kostnadsbevisst privat. Han fløy økonomiklasse og snakket om sparsomhet som en verdi, ikke som markedsføring, men som en naturlig forlengelse av det han sto for.
- Chuck Feeney ga bort milliarder i stillhet og levde selv uten luksus, lenge før offentligheten visste hvem som sto bak. Det var ingen scene. Ingen PR-strategi. Bare konsekvens.
Felles for dem er ikke rikdommen. Det er fraværet av behov for å fremstå som noe annet enn det de faktisk var. Penger og posisjon endret dem ikke. Det gjorde dem bare mer synlige. Det som var der fra før, ble tydeligere.
Derfor må ord og handling henge sammen
Å være opptatt av hvordan vi fremstår, er en naturlig del av det å være menneske. Vi ønsker å bli likt, respektert og tatt på alvor, enten det er i arbeidslivet, i vennskap eller i nære relasjoner. Utfordringen oppstår når det blir for stor avstand mellom det vi viser frem og det vi faktisk lever.
Jo større denne avstanden blir, desto mer energi krever den å opprettholde. Fasader må vedlikeholdes, forklares og forsvares. Jeg husker et sitat jeg lærte for mange år siden:
«Det enkleste er å være ærlig og fortelle sannheten, for da slipper jeg å huske hva jeg har sagt.»
Når det er samsvar mellom ord og handling, er det lite som må forklares eller forsvares.
Gjennom livet har jeg møtt mennesker som har imponert med ordene sine, og mennesker som har imponert med handlingene sine. Men de som har gjort størst inntrykk, er ikke de som har snakket mest om hvem de er eller hva de skal få til. Det er de som over tid har vist samsvar mellom det de sier og det de gjør.
Vi justerer oss alle etter situasjonen. Vi snakker forskjellig med kolleger enn med familie, og vi viser ikke nødvendigvis alle sider av oss selv til alle mennesker. Kanskje er det også derfor det å lese mennesker innebærer et ansvar. Målet kan ikke være å avsløre eller gjennomskue. Målet må være å skape nok trygghet til at fasader blir unødvendige. For de fleste av oss ønsker egentlig ikke å late som.
Det som skaper tillit er ikke at vi er identiske i alle rom, men at det finnes en sammenheng mellom rollene vi spiller og personen vi faktisk er. Ikke minst fordi det er langt enklere å være seg selv over tid enn å bruke energi på å opprettholde en versjon av seg selv som ikke stemmer med virkeligheten.
Når ord og handling peker i samme retning, blir det lettere å tro på det som blir sagt. Da forsvinner behovet for å tolke, tvile og lete etter det som skjuler seg bak. For tillit bygges ikke av ordene alene, men av erfaringene andre gjør seg over tid. Hvis ikke, risikerer vi at ordene våre en dag får samme effekt som historien om gutten som ropte «ulv, ulv» uten at det kom noen ulv. Den dagen ulven faktisk dukket opp, var det ingen som trodde ham. Slik er det også med oss. Når avstanden mellom ord og handling blir for stor over tid, er det tilliten og ikke ordene som mister verdi.
