Folket har stemt, og vi har i teorien valgt den politikken vi liker best. Arbeiderpartiet ble størst igjen, og Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister. Ingen endring på toppen, altså. Men styrkeforholdet har endret seg: Arbeiderpartiet er fortsatt størst, men med historisk lave tall, mens Fremskrittspartiet gjør sitt sterkeste valg noensinne. Dette tolker jeg som en tydelig rettesnor for det ledende partiet og håper Støre ser at velgerne ønsker kursjustering, ikke bare mer av det samme.
Men uansett hvem som vinner er det sjelden vi får akkurat den politikken vi stemte på. Nå som valget er over, starter forhandlingene. Partiet som vant skal inngå kompromisser, tilpasse seg samarbeidspartnere og sette sitt preg på en regjeringserklæring. Resultatet blir ofte en politikk som verken du eller jeg egentlig stemte på.
Er vi blitt for demokratiske?
Selve kjernen i parlamentarismen er at ingen parti får flertall alene, og at makten må deles. Systemet er laget for å sikre bred representasjon og hindre at for mye makt samles hos én gruppe. Det gir stabilitet, men gjør samtidig politikken mer utydelig.
Norge har et av de mer fragmenterte partisystemene i Europa. I dag sitter ni partier på Stortinget, og over tjue er registrert totalt. Sperregrensen på fire prosent gir en viss balanse, men stemmene spres likevel så tynt at nesten ingen parti har mulighet til å få flertall alene. Dette er ikke unikt for Norge. Forskning viser at land med proporsjonale valgordninger, slik vi har, ofte ender opp med fragmenterte systemer og mer krevende forhandlinger. Fragmenteringen har økt i mange europeiske demokratier de siste tiårene, og Norge er en del av denne utviklingen.
Det er også verd å tenke over hvordan vi rekrutterer fremtidens politikere. Mange formes tidlig gjennom partileirer, og da er spørsmålet om de får demokratisk opplæring eller bare én versjon av politikken. Les mer i artikkelen om politiske ungdomsleirer og unges engasjement
Jeg har ofte tenkt at løsningen kunne være færre partier, slik at stemmene samlet seg og de tydeligste profilene kom mer frem. Men så diskuterte jeg dette med søskenbarnet mitt. Han mente at færre partier ville svekke mangfoldet og gjøre demokratiet fattigere. Etter hvert som jeg tenkte over argumentene hans, innså jeg at han hadde rett. Nettopp mangfoldet er jo en styrke i demokratiet vårt.
Hvordan gjør andre land det?
I noen land har man løst dette annerledes, og det er ofte nyttig å se på kontrastene.
- Russland og Nord-Korea: Har i praksis ingen reell valgfrihet siden de egentlig bare har ett parti.
- USA: Har to dominerende partier. Det gir tydelig retning, men etter min mening altfor lite rom for mangfold.
- Storbritannia: Er ganske likt USA, med få store partier som gir klarere styring, men mindre representasjon.
- Frankrike: Har to valgomganger i presidentvalget der de først temmer mellom alle kandidater, og deretter har en finale mellom de to største. Dette sikrer både bred representasjon og en tydelig vinner.
- Danmark: Har mange partier slik som oss, men en sterk tradisjon for blokker, rød og blå, som gjør det enklere å se hvilken retning landet tar.
- Tyskland: Har mange partier som Norge, men med en høyere sperregrense på 5 prosent. Dette gjør at småpartier lettere faller ut, og det blir enklere å danne regjeringer med færre kompromisser.
- Sverige: Har et partisystem ganske likt vårt, men de har ofte hatt mindretallsregjeringer som må forhandle med flere partier i Riksdagen. Det kan gjøre politikken enda mer uforutsigbar.
- Italia: Er kjent for svært ustabile regjeringer, nettopp på grunn av fragmentert partisystem og stadige skifter i allianser. Et eksempel på hvordan mange partier kan skape mer uro enn styring.
- Hellas: Har tradisjonelt hatt to dominerende partier, men finanskrisen gjorde at mange nye bevegelser vokste frem. Det viser hvor fort landskapet kan endre seg når velgerne mister tillit.
En mulig løsning i Norge
Kanskje vi kunne hatt noe lignende som i Frankrike. Først et valg som i dag, der Stortinget settes sammen og alle partier får representanter. Deretter en andre runde, der vi stemmer på hvilket av de største partiene som faktisk skal lede regjeringen.
For mens Stortinget er landets øverste folkevalgte organ og vedtar lover, er det regjeringen som i praksis styrer hverdagen vår. Det er de som foreslår budsjetter, setter i gang tiltak og utformer politikken vi merker mest. Likevel stemmer vi bare indirekte på regjeringen, gjennom partiene vi velger inn på Stortinget. Det betyr at vi egentlig ikke har innflytelse på hvem som leder landet, for det blir avgjort i etterkant gjennom forhandlinger.
En annen utfordring er at vi ikke lengre bestemmer hvem som skal forhandle. Tidligere kunne vi med kumuleringer gi personer ekstra tyngde, men det systemet har vi ikke lenger. I dag er det partiene som avgjør hvem som havner rundt forhandlingsbordet, ikke folket.
Jeg har ikke svaret på hva som er riktig. Jeg prøver bare å sette ord på noe mange kanskje føler, nemlig at politikken kan oppleves fjern og retningsløs. Jeg forstår godt at noen har sett seg lei og ikke lenger bryr seg. For slik systemet fungerer nå, spiller det litt satt på spissen, liten rolle hvem man stemmer på.
Kompromiss på kompromiss
Politikken vår er ofte resultatet av minste felles multiplum. Kompromiss på kompromiss gjør den mer utydelig enn velgerne egentlig fortjener.
Som tidligere journalist har jeg lært å være politisk nøytral, og jeg tar ikke stilling til partipolitikk når jeg skriver her. Jeg ønsker å løfte refleksjoner, ikke fronte standpunkter. Men uansett hva jeg stemte, spiller det liten rolle. For enten mitt parti vant eller tapte, blir resultatet til slutt det samme: et kompromiss jeg aldri stemte på.
Når kompromiss blir et problem
Systemet vårt er i utgangspunktet svært demokratisk. Forhandlingene gjør at flere velgere får noe av det de ønsket seg, siden partiene må gi og ta på hjertesaker. Problemet er at summen ofte blir en utydelig kurs. Alt henger sammen, fra økonomi og velferd til miljø og arbeidsliv. Derfor trenger vi retning og handlekraft. Uten det risikerer vi at små steg i alle retninger til slutt gjør at vi står stille.
Vi ser det samme i andre sammenhenger – når ansvaret pulveriseres, forsvinner også handlekraften. Raset i Levanger er et godt eksempel på hva som kan skje når advarsler og ansvar drukner i beslutningskjeden.
En parallell til arbeidslivet
Her ser jeg en interessant kontrast. I arbeidslivet vet vi hvem som leder og hvilken retning bedriften tar. Man kan være enig eller uenig, men kursen er tydelig. Politikken ligner mer på et møte der alle skal bestemme litt, og der kompromissene til slutt blir så mange at ingen helt kjenner seg igjen i beslutningen.
Kanskje er det nettopp derfor politikken ofte føles fjern. Vi stemmer for en kurs, men ender med en blanding der konturene forsvinner. Kanskje er det bare slik demokratiet må være, eller kanskje vi burde stille flere spørsmål ved hvordan systemet fungerer.
