På mange helseinstitusjoner møter vi paradokset ved at ansatte i praksis jobber i praksis langt mer enn fulltid, men likevel bare har deltidskontrakter. Og samtidig fylles hullene i vaktplanen med ekstravakter og innleide vikarer. For de ansatte betyr det uforutsigbarhet og problemer med noe så grunnleggende som å få boliglån. For pasientene betyr det stadig nye ansikter i stedet for kontinuitet og trygghet. For samfunnet betyr det høyere kostnader i en sektor der ressursene allerede er presset.
MERK: Dette kunne vært en ren artikkel om helsepolitikk, men det er egentlig ikke poenget. Poenget er tankemønsteret bak: hva som skjer når vi stirrer oss blinde på enkeltdetaljer og budsjettlinjer, i stedet for å løfte blikket og se helheten. Jeg er klar over at jeg kanskje kommer med påstander eller bruker tall som ikke er helt oppdaterte. Men ikke heng deg opp i det. Poenget er å se det bakenforliggende budskapet som handler om hvordan vi tenker om ressurser, mennesker og valg.
Kort oppsummering
- Deltidskontrakter dekkes med ekstravakter og vikarer. Det gir uforutsigbarhet for ansatte, mindre trygghet for pasienter og høyere samfunnskostnader.
- Milliarder går til vikarbyråer, mens egne ansatte ikke tilbys hele stillinger. Pengene kunne gitt mer stabil bemanning.
- Vikarbruk skaper merarbeid for de faste (opplæring, nye ansikter, manglende lokalkunnskap) og bryter kontinuitet.
- Noen vikarer rekrutteres fra land med egen mangel på helsepersonell, noe som bidrar til «intelligensflukt».
- Vikarbyråer tilbyr lønn og fleksibilitet som trekker folk bort fra faste stillinger, og lønnsforskjeller demotiverer de faste.
- Bodø viser at det finnes løsninger: bedre vilkår, heltidskultur og langsiktige grep kan hente folk tilbake.
- Hovedpoenget er tankemønsteret: se helhet og langsiktighet, bygg strukturer som virker, ta små, kontinuerlige steg og bruk teknologi klokt.
Kostnaden ved kortsiktig tankegang
I 2023 brukte de offentlige sykehusene 1,7 milliarder kroner på innleie fra vikarbyråer. I 2024 gikk beløpet noe ned, men lå fortsatt på over én milliard. Kommunene brukte minst 1,9 milliarder kroner på helsevikarer i 2023, ifølge foreløpige tall. Enkelte beregninger antyder at summen kan være nærmere 3 milliarder når man ser isolert på sykepleiere. Samlet innebærer dette at helse- og omsorgssektoren i 2023 trolig brukte mellom 3,5 og 4,5 milliarder kroner på vikarbyråer. Midler som i stedet kunne gitt tusenvis av hele stillinger.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har brukt all verdens energi på å finne de aller ferskeste tallene. Poenget mitt er ikke å levere en revidert nasjonalbudsjett-tabell, men å peke på størrelsesforholdene. – Og de viser ganske tydelig at pengene som brukes på vikarer, er nok til å utgjøre en betydelig forskjell dersom de ble brukt mer langsiktig.
Til sammenligning var de totale helseutgiftene i Norge 453 milliarder kroner i 2022. På papiret kan vikarutgiftene virke små i den store sammenhengen. Men i praksis er de store nok til å endre bemanningssituasjonen – dersom midlene ble brukt annerledes.
Vikarer som skaper merarbeid
Vikarer er nødvendige i krisesituasjoner, men i hverdagen fører de ofte til mer arbeid i stedet for avlastning. Jeg har snakket med flere sykepleiere og helsefagarbeidere som beskriver hvordan belastningen øker når vikarene kommer inn.
De forteller at de må bruke tid på å vise hvor utstyr finnes, forklare lokale rutiner og følge opp oppgaver som ikke alltid er dekket i utdanningen til vikarene. I tillegg må pasientene introduseres på nytt hver gang det dukker opp et nytt ansikt, noe som tar både tid og energi og skaper utrygghet hos dem som trenger stabilitet mest.
Det de beskriver som ekstra frustrerende, og kanskje det aller verste, er at når en vikar endelig har vært lenge nok til å bli en ressurs, reiser vedkommende videre til neste oppdrag. Da begynner runddansen på nytt.
Og som ikke det var nok, så kommer en del av vikarene rekrutteres fra land som selv har mangel på fagfolk, som Litauen, Romania og Spania. Når vi henter sykepleiere herfra, svekker vi helsevesenet i deres hjemland og bidrar til en form for «intelligensflukt». Både WHO og fagforeninger advarer mot denne praksisen.
Resultatet er en ond sirkel ser kontinuiteten forsvinner, de faste ansatte må løpe enda fortere, pasientene mister trygghet, og systemet blir dyrere enn noen regnet med samtidig som vi bidrar til å forsterke knapphet i andre land. Det igjen gjør at enda flere velger å sier opp til fordel for vikarbyråer.
Når sykepleiere blir sine egne vikarbyråer
Noen sykepleiere valgte å starte enkeltpersonforetak og leie seg ut på egne kontrakter. Det ga høyere inntekt, større fleksibilitet og mer kontroll over arbeidstiden, men gjorde også at de mistet viktige rettigheter som pensjonsopptjening, sykepenger og andre goder som følger med fast ansettelse.
Kanskje litt av grunnen til nedgangen i bruk av vikarer var at det i 2024 ble innført krav om at bemanningsforetak må være godkjent av Arbeidstilsynet. Dermed har mange sykepleiere som tidligere kunne operere fritt som enkeltpersonforetak, enten måttet avslutte ordningen eller knytte seg til større bemanningsselskaper. Resultatet ble det samme ved at at institusjonene fortsatt må betale de høye prisene uten at bemanningen nødvendigvis ble mer stabil.
Vikarbyråene lokker nemlig med det mange savner i faste stillinger: høyere lønn, fleksibilitet, hele stillinger og mindre ansvar for administrative oppgaver. Flere forteller også at de opplever seg bedre behandlet og mer verdsatt som innleide enn som fast ansatte. Nok en gang ser vi et system som prøver å løse et problem med kortsiktige tiltak, i stedet for å bygge rammer som fungerer over tid.
Lønnsforskjeller
Utfordringene med vikarordninger stopper ikke ved fleksibilitet og kostnader. Jeg har allerede nevnt at vikarbyråer frister med bedre lønn, og dette bekreftes av mange fast ansatte som peker på lønnsforskjellene som kanskje det mest demotiverende.
En sykepleier fortalte til NRK at det oppleves urettferdig når ferievikarer får bedre betalt enn kollegene som står i faste turnuser og bærer hovedansvaret året rundt. Slike forskjeller skaper misnøye, svekker lojaliteten og undergraver motivasjonen hos dem som faktisk holder hjulene i gang til daglig.
Hvordan Bodø viser at det kan gjøres annerledes
Bodø kommune har vist at det finnes andre veier. De har rekruttert sykepleiere tilbake fra vikarbyråene ved å tilby konkurransedyktig lønn, mentorordning, fleksibel turnus, heltidskulturtillegg og stipend for studenter. Femten sykepleiere er allerede søkt ansett eller på vei inn. Tiltaket viser at man kan skape attraktive rammer når man tenker langsiktig.
Dermed har de vist at det faktisk går, hvis man vil. Likevel møter vi ofte argumenter om at «slik er loven» eller «det passer ikke inn i dagens system». Men under pandemien klarte politikerne å endre lover på bare timer når situasjonen krevde det. Så lovverket er ikke den egentlige hindringen. Spørsmålet er snarere om noen tør å ta ansvar, eller om frykten for å gjøre feil – eller for at andre skal få æren – holder oss tilbake.
«Det vi gjør er vel som å gi systemet hodepinetabletter når det egentlig trenger en kur.»
Raymond Sebergsen, 2025
Dette minner meg om et sitat fra filmen Patch Adams med Robin Williams, der hovedpersonen sier: «You treat a disease, you win, you lose. You treat a person, I guarantee you, you’ll win, no matter what the outcome.» Sitatet handler om å se hele mennesket, ikke bare sykdommen – og det er like relevant i helsevesenet som i business, kundeservice og organisasjonsutvikling.
Systemfeilen i bemanningen
Bemanningsplaner som tar utgangspunkt i «minimumsbehov», fører til deltidsstillinger og underbemanning. Mange ansatte ønsker mer arbeid, men får det ikke – og hullene dekkes i stedet av vikarer.
I kommunesektoren er dette særlig utbredt. Budsjettmodellen gjør faste stillinger til en tung og varig utgiftspost, mens vikarbruk føres mer fleksibelt og dermed ser «billigere» ut i regnskapet. Paradokset er at virkeligheten viser det motsatte: En innleid sykepleier kan koste mer enn dobbelt så mye som en fast ansatt, samtidig som kvalitet og kontinuitet svekkes.
Med andre ord belønner systemet løsninger som virker fornuftige på kort sikt, men som over tid gir høyere kostnader, dårligere tjenester og et mer presset arbeidsmiljø. Det er et regnestykke som rett og slett ikke går opp – og som likevel gjentas år etter år fordi budsjettlinjene får forrang fremfor helheten.
Helhet gir robusthet
I arbeidslivet, enten vi snakker om helsevesenet eller andre sektorer, blir vi ofte stående fast i enkelthendelser: en vaktplan som må fylles, en budsjettlinje som må holdes, en akutt mangel som må dekkes. Når vi bare reagerer på dagens problemer, mister vi oversikten over hva som bygger robusthet på lang sikt.
Straks man åpner for et større blikk, både på sammenhenger her og nå og på de scenariene vi vet vil komme, blir beslutningene bedre. Det gjelder også sammensetningen av mennesker. De som kommer rett fra utdanningen bringer med seg oppdatert kunnskap og nye perspektiver. De som har erfaring, sørger for at denne kunnskapen blir brukt på en måte som passer inn i praksis. Når disse to gruppene møtes, får vi både utvikling og stabilitet.
Fremtidige utfordringer
Som om mangelen på helsepersonell i seg selv ikke var nok, peker utviklingen i befolkningen på enda større utfordringer fremover. NAVs bedriftsundersøkelse i 2025 viser at Norge allerede mangler rundt 3 000 helsefagarbeidere og over 3 000 sykepleiere, inkludert spesialsykepleiere. Statistisk sentralbyrås framskrivninger bekrefter at denne knappheten vil vedvare frem mot 2040.
Samtidig omtaler blant annet NRK hvordan vi står midt i en «eldrebølge» der stadig flere eldre og færre unge til å ta jobbene. Når vi vet at behovet for helsetjenester øker samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir knappere, blir det tydelig at dette ikke handler om kortsiktige vakter eller budsjettlinjer. Vi må tenke helhetlig, langsiktig og strukturelt.
Å satse på hele stillinger, stabile ansatte og kompetansedeling er ikke bare et spørsmål om trivsel og rettferdighet – det er en forutsetning for å bygge et bærekraftig helsevesen.
Små steg skaper varig endring
Når man utvikler ny teknologi, programvare, rutiner eller løsninger, er det erfaringsvis viktig å ikke ta for store steg på en gang. De små skrittene vinner i lengden, fordi de gjør det mulig å justere underveis og bygge på det som fungerer. Store jafs gir høyere risiko – og fallhøyden blir desto større dersom man feiler.
Et godt eksempel er Helseplattformen i Midt-Norge. Ambisjonen var å skape ett felles journalsystem for hele helsetjenesten, men prosjektet har møtt store utfordringer, blant annet knyttet til innføring, brukeropplevelse og kostnader. Erfaringen viser at gradvis utvikling, der man tester og tilpasser underveis, ofte er mer bærekraftig og gir bedre resultat enn altomfattende løsninger som skal revolusjonere alt på en gang.
Legeforeningens underveisrapport fra covid-19 peker på det samme: behovet for «smidig, iterativ og behovsstyrt» utvikling må prioriteres foran store planer som sjelden lykkes.
Jeg lærte selv denne leksen på en helt annen arena: fjellet. Med 20 kilo paragliderutstyr på ryggen og snø til midjen var planen å komme meg raskt til toppen. Jeg tok for store steg og altfor høyt tempo. Resultatet var at jeg brukte mer tid på å stå stille og hente meg inn enn på å faktisk bevege meg oppover. Helt til jeg oppdaget det fjellvante folk allerede vet: jevne, korte steg hele veien opp gjør at du både kommer raskere frem og slipper å brenne deg ut.
Velferdsteknologi som avlastning
Et perspektiv som ofte forsvinner i debatten, er hvordan helse- og velferdsteknologi kan bidra til å avlaste både ansatte og systemet. Riktig brukt kan teknologi frigjøre tid til pasientkontakt, gi bedre oversikt og sikre mer effektiv ressursbruk. Men det skjer ikke av seg selv. Uten en tydelig plan for hva man ønsker å oppnå, risikerer man at teknologien blir en kostbar «dings» som ikke gir reell effekt. Skal ideene bli virkelighet, må det både bevilges midler til utvikling og lages en helhetlig strategi for bruk.
De gode ideene finnes mange steder. Noen kommer fra ansatte i helsevesenet som ser behovene på nært hold, andre fra teknologibransjen, og noen fra folk som i dag er arbeidsledige men kunne skapt sin egen arbeidsplass dersom de hadde hatt økonomisk ryggrad til å satse.
Et eksempel jeg selv kjenner til, er en tidligere arbeidsgiver som leverte videokonferanseløsninger. En stund etter at jeg sluttet, utviklet de velferdsteknologi som en naturlig videreføring av det de allerede kunne, og satset heller på dette. Faktisk produseres noe av teknologien i samme fabrikk som tidligere laget videokonferansesystemene deres. Det viser hvor mye som er overførbart, og at man ikke alltid trenger å starte helt fra scratch. Potensialet i å koble teknologi og omsorg på nye måter er enormt – men det krever at vi tenker helhetlig og vet hvilken gevinst vi ønsker å hente ut.
Investering, ikke kostnad
Det er lett for meg å sitte på utsiden og peke på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg vet at jeg mangler mye fakta om hvordan budsjettene egentlig fungerer, og at virkeligheten er mer kompleks enn det jeg skisserer her. Det jeg skriver er en kombinasjon av det jeg plukker opp i media og det jeg hører fra folk jeg snakker med. Nettopp derfor tror jeg mange kjenner seg igjen. Enten man blir tvunget til å tenke kortsiktig, eller rett og slett ikke vet bedre, er det ikke enkeltsakene som er problemet. Det er fraværet av det store bildet.
Når skal vi få politikere og beslutningstakere som ikke bare snakker om neste budsjettår eller neste vaktplan, men som faktisk klarer å formidle og handle ut fra helheten?
Dette handler om respekt for ansatte, trygghet for pasienter og en bærekraftig helsepolitikk. Erfaring fra arbeidslivet viser at motiverte medarbeidere yter mer, blir lenger i jobbene og gir mer tilbake enn de som hele tiden lever med usikkerhet.
Vi kan fortsette å betale milliarder til vikarbyråer, eller vi kan investere i de menneskene som allerede står i turnus, kjenner pasientene og bygger trygghet. Private aktører som kan avlaste helsevesenet er bra, og bør brukes for alt de er verd – men kostnaden må stå i forhold til hva det ville kostet i det offentlige. Vikarbyråene derimot, er en kostbar nødløsning som på sikt undergraver systemet, og her må vi finne andre løsninger.
Som jeg en gang sa til en bedrift jeg jobbet med: Det hjelper lite å bare ansette flere kundebehandlere og selgere når salget og henvendelsene øker. Da går vinningen opp i spinningen. Den eneste bærekraftige løsningen er å finne smartere måter å jobbe på, slik at man kan håndtere dobbelt så mange forespørsler uten å måtte doble antall ansatte.
Den samme logikken gjelder i helsevesenet og i alle andre sektorer. Vi må tørre å se helheten og bygge strukturer som gir varig kraft, i stedet for å lappe på enkelthull. Små, kloke grep som bygger på erfaring og ny kunnskap, gir mer enn store, kortsiktige rykk.
Det gjelder i politiet også. Hvorfor skal en utdannet politibetjent bruke tre år på skole for å ende opp med å skrive rapporter, en oppgave som sivilt ansatte kunne gjort minst like godt? Når høyt utdannet fagkompetanse brukes på oppgaver som ikke krever den, blir det både ineffektivt og kostbart.
Poenget er enkelt. Vi må bruke folk til det de faktisk er utdannet og trent for, og la andre oppgaver løses smartere. Slik skaper vi trygghet, bærekraft og utvikling, både for mennesker og for systemer.
Fakta og kilder
- Totale helseutgifter (2022): 453 mrd. kr (SSB)
- Sykehus (2023): 1,7 mrd. kr brukt på innleie fra vikarbyråer (SSB)
- Sykehus (2024): Nedgang til ca. 1,1 mrd. kr – anslag, ikke offisielt bekreftet
- Kommuner (2023): Minst 1,9 mrd. kr brukt på helsevikarer (Sykepleien)
- Totalt vikarbruk helse og omsorg (2023): anslag 3,5–4,5 mrd. kr (kombinasjon av sykehus- og kommunetall)
- NAV 2025: Mangel på ca. 3 000 helsefagarbeidere og 3 100 sykepleiere (NAV, NSF)
- Heltid i kommunal helse: Andelen helsefagarbeidere i heltid varierer, men kun en mindre andel jobber heltid nasjonalt (Delta, lokale kartlegginger)
- Sykepleien: Tall for vikarbruk i sykehus og kommuner (2023–2024)
- Sykepleien: Vikarbyråer og «brain drain» fra utlandet (2025)
- Sykepleien: Bodø kommune rekrutterer sykepleiere fra byrå (2025)
- NRK Nordland: Fast ansatte sykepleiere reagerer på ulik lønn (2024)
- Anbud365: Svenske sykehus reduserer vikarkostnader med rammeavtaler (2024)
- Sykepleien: Kraftig fall i bruken av sykepleiere fra vikarbyråer i Sverige (2024)
