Hull i CV-en er noe mange av oss kan relatere til, men at er et tema som skulle føles skambelagt eller skulle være så problematisk skjønte jeg ikke før jeg selv fikk et hull i CV-en. Uansett om det er perioder med arbeidsledighet, avbrutte studier, eller tid brukt på familie eller helse, er disse hullene en del av livets realiteter som man bare må forholde seg til.
I dagens arbeidsmarked, der fleksibilitet og livserfaring verdsettes, er det viktig å huske at hull i CV-en ikke nødvendigvis reflekterer manglende kvaliteter, ferdigheter eller motivasjon. I denne artikkelen ønsker jeg å dele min personlige erfaring med et hull i CV-en — hva som forårsaket det og hvordan det påvirker meg i dag.
Innhold:
- Hvorfor oppstår hull i CV-en?
- Et tilbud jeg ikke kunne si nei til
- Flytter fra Tromsø til Oslo
- Verdens beste jobb
- Pandemien kom
- StarLeaf legger ned
- Raymond-året 2022
- Katastrofeåret 2023
- Hvor ble det av 2024?
- Oppsummering
Hvorfor oppstår hull i CV-en?
Et hull i CV-en refererer til perioder hvor en person ikke har hatt fast ansettelse eller arbeidserfaring. Dette kan skyldes ulike årsaker som utdanning, permisjon, arbeidsledighet, reise eller frivillig arbeid. Huller kan vekke bekymring hos arbeidsgivere, så det er viktig å kunne forklare dem positivt og vise hvordan man har utviklet seg i løpet av disse periodene.
Det finnes utallige grunner til at hull kan oppstå i CV-en. Noen av de vanligste inkluderer:
- Reise eller personlig utforskning: Mange tar seg tid til å reise og utforske nye kulturer, noe som gir rom for selvutvikling og refleksjon.
- Karriereskifte eller omstilling: Det kan ta tid å finne en ny jobb etter endt ansettelse, spesielt i et konkurransepreget arbeidsmarked. Noen velger å ta en pause for å nullstille seg og finne den rette rollen.
- Utbrenthet eller behov for en pause: Enkelte trenger tid til å lade opp etter utbrenthet, eller for å unngå det, slik at de kan komme tilbake med fornyet energi og motivasjon.
- Personlig vekst eller frivillig arbeid: Noen tar en pause for å fokusere på personlig vekst, frivillig arbeid, eller å bidra til samfunnet på andre måter som kanskje ikke fremkommer på en tradisjonell CV.
- Familieforpliktelser: Mange tar pauser for å ta vare på barn, eldre foreldre eller andre familiemedlemmer som trenger omsorg.
- Sykdom eller helseproblemer: Egen helse kan gjøre det nødvendig å ta en pause fra arbeidslivet, enten for behandling eller restitusjon.
- Videreutdanning eller kurs: Noen velger å ta en pause fra arbeid for å studere, ta videreutdanning eller delta i kurs for å utvikle ferdigheter eller skifte karrierevei.
- Arbeidsledighet på grunn av markedet: Nedskjæringer, økonomiske nedgangstider eller andre markedsrelaterte forhold kan føre til uventet arbeidsledighet.
- Oppstart av egen virksomhet: Å starte et eget selskap eller jobbe med en selvstendig prosjektsatsning kan resultere i et CV-hull, spesielt hvis prosjektet ikke går som planlagt.
- Endring i livssituasjon: Livshendelser som skilsmisse, flytting, eller tap av en nærstående kan føre til behov for tid til tilpasning og refleksjon.
- Politisk eller sosialt engasjement: Noen velger å ta en pause for å jobbe med sosiale, politiske eller miljømessige saker som de brenner for.
- Kreative prosjekter: Tid brukt på å forfølge kreative interesser eller prosjekter, som kunst, musikk eller skriving, kan også føre til hull i CV-en.
Uansett hva årsaken er, kan hull i CV-en være frustrerende å håndtere, spesielt siden de ofte ikke lar seg forklare gjennom et enkelt punkt på CV-en. Selv om erfaringene man gjør seg i disse periodene kan være verdifulle, både når det gjelder livslærdom og ferdigheter, får man sjelden muligheten til å presentere dem ved første øyekast. Dette problemet har blitt enda større nå som automatiserte systemer sorterer ut mange kandidater før de i det hele tatt blir vurdert av mennesker.
Grunnen til at jeg er arbeidsledig og har hull i CV-en, skyldes en kombinasjon av flere uheldige faktorer utenfor min kontroll. Det handler ikke bare om én ting, men om både en usikkerhet rundt hva jeg virkelig vil gjøre og et ønske om kun å søke jobber der jeg vet at jeg kan prestere og trives. I tillegg har stress og de mentale påkjenningene i kjølvannet av min mors plutselige bortgang våren 2023 gjort livet vanskelig for meg.

Da jeg fikk tilbud om jobb i StarLeaf Ltd.
Jeg hadde en fantastisk jobb i Easymeeting.net som Product Manager, hvor jeg jobbet tett med CEO på strategi, utvikling og daglig ledelse. Jobben var fleksibel, innebar passe med reising, og kunne gjøres fra hvor som helst – noe jeg satte stor pris på.
Likevel vokste ønsket om forandring – kanskje flytte, skifte jobb eller ta en pause. Jeg vurderte en periode i Hellas før en flytting til Østlandet, nærmere min mor i Sverige. Før jeg rakk å tenke ferdig, kom en telefon med et jobbtilbud fra StarLeaf. Jobben krevde at jeg flyttet til Oslo, og jeg så det som et tegn fra universet.
Jeg vurderte først å bli i Easymeeting, men trengte en mer tydelig arbeidsavtale. Til tross for lønnsforbedringer, manglet den klare rolleavgrensninger – en utfordring jeg visste kunne føre til utbrenthet. Da den nye kontrakten ikke ga meg den tryggheten jeg trengte, tok jeg den tunge beslutningen om å si opp.
Universet jobbet videre for meg: Kort tid etter fikk naboen vannskade, og forsikringsselskapet dekket oppussing av hele leiligheten min – perfekt timing før salg og flytting. På en uke var alt pakket ned, og kort tid etter satt jeg i bilen på vei sørover.
Jeg bestemte meg for at hvis StarLeaf ikke fungerte, skulle jeg ta ett år fri for å finne ut hva jeg virkelig ville. Etter mange år der jobben var både jobb og hobby, trengte jeg en balanse – noe jeg tidligere kun hadde funnet gjennom paragliderturer og jobbreiser.

Ny by og ny jobb
Etter 11 år i samme jobb og 7 år uten store forandringer i livet mitt, var denne overgangen både spennende og ukjent. De første månedene var hektiske, preget av psykisk stress og mangel på fast bosted, men mye reising gjorde at jeg uansett bodde mest på hotell.
Oslo overrasket meg – det var vanskeligere å få nye venner enn i Tromsø. Alder spiller nok inn; i 40-årene krever nye relasjoner mer innsats, og mitt første år var fylt med jobb og reising, så det ble lite tid til sosialt liv.
Heldigvis var arbeidsmiljøet fantastisk. Kollegaene føltes mer som venner, og å selge løsningen vår var gøy – ikke en demo, men et show. Kundene innså raskt at dette var akkurat hva de trengte, og den følelsen overgikk at vi solgte en svindyr premiumløsning.
Å gå fra en solid stilling som Product Manager og CTO til salgsingeniør betydde lite for meg, siden jeg aldri har vært opptatt av titler, men heller av det faktiske arbeidet. Hva var poenget med å fortsette utviklingen av en løsning og jobbe i sirup når StarLeaf allerede hadde lansert en variant av det jeg ønsket å oppnå?
Motivasjonen var på topp, onboardingen var helt fantastisk, og mentalt hadde jeg ikke følt meg bedre på mange år. Dette var akkurat det jeg trengte, og det føltes som starten på resten av mitt liv.

Hvem var StarLeaf Ltd.?
StarLeaf Ltd. var et teknologiselskap som spesialiserte seg på videokonferanseløsninger og samarbeidsteknologi. Selskapet tilbød en plattform for videomøter, samt verktøy for samarbeid, inkludert løsninger for bedriftskommunikasjon og integrasjoner med populære applikasjoner som Slack og Microsoft Teams (klikk for å utvide).
Nøkkelfunksjoner og Produkter
StarLeaf ble kjent for sin brukervennlighet og pålitelighet, noe som gjorde det til et populært valg blant bedrifter som ønsket å forbedre kommunikasjonen og samarbeidet. Dette ble særlig relevant i en tid der fjernarbeid og hybride arbeidsmodeller ble mer utbredt. I tillegg til programvare tilbød selskapet også hardware-løsninger, inkludert videokonferanseenheter og skjermer, for å støtte en sømløs videomøteopplevelse.
Med et internasjonalt nærvær fokuserte StarLeaf på å levere skreddersydde løsninger for ulike bransjer og kundegrupper, og deres produkter ble anerkjent for å være enkle å implementere og bruke, noe som var avgjørende for mange organisasjoner.
Grunnleggernes Bakgrunn
StarLeaf ble grunnlagt av tre personer: Mark Loney, Mark Richer, og William MacDonald.
- Mark Loney: Som administrerende direktør hadde Loney en solid bakgrunn innen telekommunikasjon. Hans visjon var å skape en enklere og mer tilgjengelig plattform for videokommunikasjon, som kunne møte kravene fra moderne arbeidssituasjoner.
- Mark Richer: Richer bidro med sin erfaring fra teknisk utvikling og ledelse. Han var med på å forme StarLeafs teknologi og plattform for videokonferanser, og hans tekniske ekspertise var avgjørende for produktutviklingen.
- William MacDonald: Med en solid bakgrunn innen forretningsutvikling og markedsføring, spilte MacDonald en nøkkelrolle i å bygge selskapets kommersielle strategi og utvikle relasjoner med kunder. Han var flink til å identifisere muligheter i markedet og bygge partnerskap som kunne styrke selskapets posisjon.
Før de startet StarLeaf hadde Loney, Richer, og MacDonald hatt suksess med selskaper som Calista, Codian og Tandberg. Denne erfaringen ga dem verdifull innsikt og kompetanse, som de brukte til å etablere StarLeaf som en ledende aktør innen videokommunikasjon. Sammen kombinerte de sine forskjellige ferdigheter for å utvikle produkter som gjorde det enklere for selskaper å kommunisere og samarbeide effektivt, spesielt i en tid der fjernarbeid ble stadig mer vanlig.
StarLeafs fokus på innovasjon, brukervennlighet og pålitelighet bidro til selskapets vekst og suksess i videokommunikasjonsmarkedet. Deres plattform og løsninger har vært med på å forme hvordan organisasjoner kommuniserer i en digital hverdag, og gjorde dem til en viktig aktør i bransjen frem til de mistet fokus og tapte kampen mot Microsoft Teams under Covid.
Tiden i StarLeaf Ltd.
Tiden i StarLeaf gikk raskt – halvannet år hadde passert før jeg rakk å skaffe meg mer enn en luftmadrass og vaskemaskin i leiligheten. Men med all reising og hotellopphold trengte jeg knapt mer.
Jobben var inspirerende, ikke minst fordi jeg jobbet med noen av de viktigste personene bak teknologien vi brukte i selskapet jeg tidligere hadde jobbet for. Jeg hadde også en fantastisk kollega i Oslo, en uovertruffen relasjonsbygger. Han husket folk på en måte få andre gjør – som da han stoppet en person på gaten han hadde møtt én gang på en teknologimesse 14 år tidligere.
Planen var å bygge et sterkt forhandlernett over 3–5 år, og ledelsen forsto dette – til å begynne med. Men kvartalsbudsjettene økte stadig, mens salgstallene uteble, og tålmodigheten tok slutt. Min kollega forlot selskapet til fordel for en lederstilling i et annet internasjonalt selskap, og jeg ble stående alene. Rollen hans skulle ikke erstattes, så jeg måtte fylle skoene som både Sales Engineer, Country Manager og KAM. Ikke planen, men jeg gjorde mitt beste for å vise at Norge var et marked med potensial.
Til å begynne med gikk det tregt, men etter hvert traff jeg de riktige kontaktene og fikk opp salgstallene. Samtidig skjedde det store endringer i ledelsen i UK. Nøkkelpersoner forsvant, strategien skiftet stadig, og partnere og markedet ble forvirret. Dette skapte en ond sirkel der vi hele tiden prøvde nye tilnærminger uten å gi dem nok tid til å slå rot.
Uten kontinuitet i strategi og ledelse ble det vanskelig å bygge tillit hos kunder og partnere. Hver kursendring føltes som å starte på nytt, og selv om vi hadde et solid produkt, ble det en utfordring å realisere potensialet vårt i det norske markedet.

Pandemi på det verst tenkelig tidspunktet
Etter et drøyt år med intens innsats for å etablere StarLeaf i Norge, begynte ting endelig å løsne. Høsten 2019 sikret jeg selskapets største enkeltkontrakt noensinne, og 2020 så lovende ut. Endelig kunne jeg balansere jobb med å bygge et sosialt liv og gjøre leiligheten til et hjem.
Så traff pandemien som en vegg. Alt stengte, og StarLeafs store fordel – demonstrasjoner av vår overlegne teknologi – ble umulig. Uten å kunne vise kundene forskjellen, ble vi bare én av mange. Der ting endelig hadde begynt å rulle, stoppet alt opp igjen.
Heldigvis fortsatte vår største kunde å legge inn bestillinger, og gamle kontakter etterspurte løsninger. Jeg kunne fortsatt dra til kontoret, noe som skapte en følelse av normalitet. Jeg brukte også tiden på å ferdigstille hjemmet – nytt kjøkken, nye møbler – alt var på plass. Likevel snek ensomheten seg inn. Manglende sosial kontakt trigget depresjon og angst, og isolasjonen tynget.
Samtidig ble strategien i StarLeaf stadig snudd på hodet. Nye kursendringer hver tredje måned, nøkkelpersoner som forlot selskapet – det var tydelige faresignaler, men jeg valgte å tro på det beste. Gründerne hadde lyktes før, og vi hadde fortsatt et overlegent produkt.
Til tross for usikkerheten, nektet jeg å gi opp. Kanskje var det lojalitet, stayerinstinkt eller en form for fornektelse – jeg vet ikke. Men jeg visste én ting: Jeg skulle gi alt, til siste slutt.

StarLeaf legger ned
Høsten 2021 kom beskjeden: StarLeaf la ned virksomheten i Norden. Med en større nedbemanning i gang, var det ingen mulighet for meg andre steder i selskapet, til tross for at jeg nylig hadde vært aktuell for en rolle som Product Marketing Manager. Jeg hadde sett dette komme, men håpet likevel at StarLeaf kunne bli arbeidsplassen jeg ble gammel i – her trivdes jeg, både med produktet, arbeidsmiljøet og kollegaene verden over.
I januar 2022 mottok jeg min siste lønn. De siste månedene gikk med til en ryddig avvikling av det norske kontoret, der jeg overførte relasjoner og caser til det engelske teamet.
Hodejegere hadde jevnlig tatt kontakt med spennende jobbtilbud, men jeg hadde alltid takket nei. Derfor regnet jeg med at det ikke ville bli vanskelig å finne noe nytt. Først ville jeg bare ta et velfortjent avbrekk etter mange år med hardt arbeid og innsats. over så mange år.
Visste du at:
COVID-19-pandemien har hatt en global innvirkning på økonomien som sjelden er sett før. Ifølge Verdensbanken opplevde verdensøkonomien sin største nedgang på 5,2 % i 2020, og mange land har slitt med konsekvensene av denne krisen. En direkte følge av denne økonomiske ustabiliteten har vært en dramatisk økning i antall konkurser over hele verden:
Reiseliv: Globalt mistet reiselivsbransjen over 60 millioner arbeidsplasser i 2020, noe som fikk mange selskaper til å melde seg konkurs.
USA: I 2020 så man en 30% økning i konkursmeldinger sammenlignet med 2019, med nesten 23 000 konkurser bare i første halvdel av året.
Storbritannia: Over 22 000 konkursmeldinger ble registrert i 2020, en økning på 15% fra året før, med mange småbedrifter som kjempet for å overleve nedstengningene.
Norge: Antallet konkurser økte med 20%, med totalt 2 350 selskaper som meldte seg konkurs i 2020, spesielt innen restaurant- og reiselivsbransjen.
EU: I enkelte medlemsland som Spania og Italia ble det rapportert om en konkursrate som økte med mer enn 40%, noe som rammet små og mellomstore bedrifter hardt.
Restaurantbransjen: I USA rapporterte over 160 000 restauranter om midlertidige stenginger, hvorav 26% ble permanente lukkinger.
2022 skal bli Raymond-året
2022 ble året jeg prioriterte meg selv og utforsket nye muligheter. Jeg reflekterte over karrieren min – skulle jeg fortsette i videokonferansebransjen, eller prøve noe helt nytt? Norge hadde blitt et «Silicon Valley» for videoteknologi, men markedet var beinhardt.
Ironisk nok så jeg flere av de samme feilene i StarLeaf som jeg hadde sett i Easymeeting. Selv om jeg var mentalt forberedt på nedleggelsen, var skuffelsen stor da det faktisk skjedde.
Etter siste arbeidsdag tok jeg en pause for å få perspektiv. Jeg dro til Hellas for to måneder med paragliding – min måte å finne mestring og energi på. Sporten er også sosial, og jeg møtte mange spennende mennesker fra hele verden.
Rett før hjemreise ringte et firma fra Østlandet i desperat behov for en montør. Jeg takket ja, hjalp dem med rekruttering og opplæring, og dro deretter tilbake til Hellas. Sensommeren og høsten jobbet jeg sporadisk som montør og prosjektleder.
Plutselig var det jul. Først feiret jeg i Sarpsborg, deretter i Trollhättan med mamma. Vi hadde det fint, men jeg la merke til små, bekymringsfulle tegn. Under et slag Yatzy mistet hun sigaretten flere ganger, sov mer enn vanlig og hadde skjelvende hender. Da hun nektet å oppsøke lege, følte jeg meg hjelpeløs. Jeg ville så gjerne hjelpe, men hva gjør man når noen nekter å la seg hjelpe?

Det tragiske året 2023
Mot jul 2022 utforsket jeg jobbmuligheter, men mest av alt brukte jeg tid med mamma. Helsen hennes ble stadig dårligere, og bekymringen min vokste. Jeg maste på henne om å oppsøke lege, men hun var overbevist om at det ikke ville hjelpe. Det var frustrerende og maktesløst å se henne bli svakere uten å kunne gjøre noe.
Jeg besøkte henne stadig oftere, og hver gang spurte hun hvordan det gikk med meg. Jeg svarte at jeg hadde ting på gang, men sannheten var at fokuset mitt var på henne. Jobb og fremtid fikk vente – hvis dette var hennes siste tid, ville jeg være der.
Da hun endelig gikk til legen, fikk hun diagnosen hjerteflimmer og væskeansamling i lungene. Medisinene ga henne et kort glimt av optimisme, men jeg visste at tid var en kritisk faktor. Ikke lenge etter ble hun merkbart dårligere og innlagt akutt. Diagnosen var brutal: multippel organsvikt som følge av Morbus Osler – en tilstand som gjorde det umulig å operere og forlenge livet hennes.
Jeg var hos henne hver dag på sykehuset og så hvordan formen svingte. Legene kunne ikke gjøre mer, og tiden var knapp. Til slutt klarte jeg å overtale henne til å kjempe seg sterk nok til å komme hjem – hun ville avslutte livet der, ikke på sykehus. Vel hjemme fikk hun lindrende behandling og all nødvendig omsorg for å ha det så godt som mulig i den siste tiden.


Den mest krevende, men mest meningsfulle tiden
Fra midten av april til mammas bortgang i mai 2023 var hver dag viet til henne. Jeg pleide henne, våket over henne og sørget for at hun aldri var alene. Nettene var korte, men jeg gjorde alt for at hun skulle føle seg trygg. Hjemmetjenesten kom tre ganger daglig, og sykepleiere var innom for ekstra smertelindring. Noen dager var hun våken, andre dager sov hun mesteparten av tiden mens kroppen sakte ga etter.
Jeg så henne bli svakere, dag for dag. De gode dagene ble sjeldnere, og frykten for å miste henne var konstant. 9. mai 2023 sovnet hun inn. Sorgen var – og er fortsatt – bunnløs. Først da forsto jeg hva savn virkelig betyr.
Jeg visste at jeg måtte gi meg selv tid til å bearbeide sorgen. Planen var å håndtere det praktiske så raskt som mulig, før jeg tok en måned i Hellas for å finne meg selv igjen. Men det skulle gå lang tid før jeg faktisk fikk muligheten til å sørge.
En uventet konflikt
Mammas samboer brøt alle avtalene vi hadde gjort, både før og etter hennes bortgang. Han gjorde alt vanskelig, og jeg fikk høre fra naboen at han allerede to dager etter hennes død hadde sagt at jeg ikke skulle få noe etter henne. Et enkelt booppgjør ble i stedet en verkebyll. Selv om hun hadde betalt ned på leiligheten hans, og vi ikke snakket om store verdier, ble prosessen satt på vent i månedsvis fordi han ikke ville bruke en time på en ryddig avslutning.
Når det kom til eiendelene, beholdt han alt av økonomisk eller emosjonell verdi. Jeg fikk kun tingene han visste jeg hadde gitt henne, eller de jeg eksplisitt ba om. For meg handlet det ikke om gjenstandene – jeg hadde dem ikke da hun levde heller – men om respekt og verdighet. At noen kan lure til seg arvegods fra mine besteforeldre og andre ting med affeksjonsverdi, er fortsatt ufattelig for meg.
Sorgens fysiske pris
Utover sensommeren og høsten begynte helsen min å svikte. Sorgen og konflikten tynget. Pulsen hoppet ukontrollert fra 60 til 150, og flere legebesøk, EKG-er og undersøkelser fulgte. Jeg var langt fra i stand til å søke jobb – selv en handletur var krevende på dårlige dager. Å prestere i en ny stilling var utenkelig, og søknader var halvhjertet formulert, kun for å oppfyllet kravet fra NAV om å i det hele tatt søke på jobber.
I oktober, da formen var bedre, reiste jeg til London for en workshop med en potensiell arbeidsgiver. Det ga meg et etterlengtet avbrekk og håp om framtiden. I november meldte jeg meg på PRINCE2-kurs i prosjektledelse for å dokumentere erfaringen min og åpne nye dører.
Gradvis bedret helsen seg, og jeg ble til slutt friskmeldt. Nå var det på tide å finne en ny jobb – og en ny normal.og et daglig fokus, både for å ta vare på min mentale helse og for å styrke en stadig tynnere sparekonto.

2024 skulle det skje
Desember 2023 dro jeg til Skjervøy for å hjelpe pappa på kontoret og feire jul med familien. Det ble noen fantastiske uker – fylt med nærhet, god mat og natur som tok pusten fra meg. Energien og motivasjonen begynte sakte, men sikkert å komme tilbake. Etter en tung periode følte jeg meg lettere og mer inspirert enn på lenge. Jeg var overbevist om at jeg skulle finne jobb på rekordtid.
Men så kom jeg hjem til Oslo.
Kontrasten slo meg hardt. Etter uker med latter og fellesskap, ventet en tom leilighet. Ingen mamma å reise til. Ingen koffert klar for nye eventyr. Ensomheten traff meg som et tog. Sorgen, som jeg trodde jeg hadde kommet meg gjennom, kom tilbake med full kraft.
Jeg forsto etter hvert at dette handlet om rutiner. I mange år hadde jeg feiret annenhver jul hos mamma og pappa. Underbevisst hadde jeg sett frem til å dra til mamma, som alltid. Når den muligheten ikke lenger fantes, føltes det som å miste henne på nytt.
Alt jeg hadde fortrengt, veltet opp på én gang.
Når noen som står deg nært går bort, kan det føre til en overveldende følelse av tomhet og sorg som legger seg som et tungt teppe over hverdagen. Den emosjonelle smerten kan være intens og vedvarende, og mange opplever at de ikke finner noe å holde fast i når livet plutselig mangler mening eller retning. Uten noe konkret å fokusere på – enten det er jobb, aktiviteter eller en støttende sosial krets – kan sorgen utvikle seg til en dyp depresjon.
Når man ikke har et sted å kanalisere energien sin, kan sorgens lammende effekt forverre følelsen av hjelpeløshet. Dagene kan føles som en uendelig syklus av tristhet, og uten en vei ut blir man sårbar for utbrenthet. Psykisk og fysisk utmattelse sniker seg på når det ikke finnes noe som kan bryte gjennom sorgen, og uten et fokuspunkt som gir struktur og mål, kan det være vanskelig å komme seg tilbake til en normal hverdag.
Denne kombinasjonen av depresjon og utbrenthet kan skape en spiral der man mister oversikten over hva som tidligere ga glede og tilfredsstillelse, og hvor man blir fanget i en tilstand der selv de enkleste tingene føles uoverkommelige.
Tiden gikk…
Som registrert arbeidssøkende via NAV hadde jeg ukentlige møter med en veileder – en pensjonist som tok oppdraget som en bi-inntekt. Hyggelig fyr, men mer opptatt av å fylle ut rapporter og dele ferieplaner enn å forstå min situasjon. Disse møtene, som skulle gi retning og styrke, ble i stedet en irritasjon.
Mot slutten av perioden, da jeg begynte å stille spørsmål og krav, fikk jeg høre at han ikke hadde «fått grep» på meg enda. Ikke så rart, tenkte jeg, når han knapt hadde prøvd. Målet var tross alt å kartlegge min kompetanse og peke meg mot konkrete muligheter.
Så jeg tok saken i egne hender.
Jeg startet denne bloggen – ikke bare for å få oversikt over egen kompetanse, men for å gjenoppbygge troen på meg selv. Siden våren 2024, da NAV-støtten stoppet, har jeg jobbet med bloggen hver dag. Ikke bare for å ha noe å gjøre, men for å flytte fokus vekk fra nok et dødsfall i nær familie, og for å føle at jeg faktisk bidrar med noe andre kan ha nytte av.
Jeg starter dagen som om jeg skal på jobb: står opp tidlig, fikser morgenstellet, lager kaffe – og så «går jeg på jobb» foran tastaturet.
Denne rutinen har gitt meg struktur, men også rom for refleksjon. Gjennom skrivingen har jeg blitt mer bevisst på hva jeg kan, hva jeg har opplevd, og hva jeg har lært. Det har gitt meg en følelse av mestring – og en påminnelse om at jeg fortsatt har mye å tilby, selv om det av og til føles som om verden står stille rundt meg.
Oppsummering
Hull i CV-en er ikke en byrde – de kan være springbrett til nye muligheter og verdifulle lærdommer. Livet følger sjelden en rett linje, og det er ofte i de bratte bakkene vi vokser mest. Når jeg nå presenterer min CV, gjør jeg det med stolthet – ikke bare for det jeg har oppnådd, men også for de utfordrende periodene som har formet meg.
Slike pauser kan påvirke både selvtillit og hvordan arbeidsgivere ser deg, men de gir også noe verdifullt: refleksjon, nye erfaringer og kanskje et karriereskifte. Samfunnets krav om konstant produktivitet kan føles overveldende, men nettopp disse pausene kan være avgjørende for utvikling.
Ved å være åpen om årsakene bak et CV-hull – enten det skyldes helse, omsorg eller egenutvikling – kan vi bidra til å endre synet på dem. De er ikke tegn på svakhet, men på styrke, læring og tilpasningsevne. Og det er nettopp det som gjør historien min unik – og verdt å dele.