Det begynte med en diskusjon om karma en kveld og et spørsmål jeg ikke helt klarte å slippe: Hva sa vi egentlig før «karma» ble en del av norsk dagligtale? Jeg spurte ChatGPT, mest av nysgjerrighet. Da svaret først lå der, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne få noe mer ut av chatten enn å la den forsvinne i historikken. Det viste seg at spørsmålet handlet om mer enn selve ordet. For mens uttrykkene våre forandrer seg, er tanken bak ofte den samme.
Hva betyr karma egentlig?
Ordet karma kommer fra sanskrit og betyr i utgangspunktet «handling» eller «gjerning». I hinduisme, buddhisme og andre indiske tradisjoner er begrepet langt mer omfattende enn den betydningen vi vanligvis legger i ordet på norsk.
Her hjemme har vi laget en enklere hverdagsvariant.
- En bilist presser seg forbi hele køen og står ved siden av deg på neste røde lys.
Karma. - Noen sniker i køen på butikken og havner selvfølgelig i kassen der kortterminalen slutter å virke.
Karma.
Vi trenger ikke forklare særlig mer. Ett ord gjør jobben.
Den norske hverdagsbruken handler gjerne om at handlinger får følger, helst på en måte som oppleves passende. Og dersom konsekvensen rammer noen som nettopp har oppført seg dårlig, skal vi heller ikke underslå at det kan ligge en liten dose skadefryd i konstateringen.
Hva sa vi før vi begynte å bruke ordet karma?
Selve ordet er eldre i Norge enn jeg først trodde. Allerede i 1895 ga Det Norske Teosofiske Samfund i Kristiania ut et foredrag med tittelen Reinkarnationen og Karma. Den gangen var karma først og fremst et religiøst og filosofisk begrep, kjent i miljøer som interesserte seg for østlige religioner, teosofi og reinkarnasjon.
Ordet dukker senere opp i norsk litteratur. Det Norske Akademis ordbok har blant annet et eksempel fra 1943. Men det er fortsatt karma i den opprinnelige betydningen det handler om.
Den mer hverdagslige bruken vi kjenner i dag ser vi tydeligere rundt årtusenskiftet. NAOB har eksempler på «dårlig karma» fra 2001 og 2003, brukt omtrent slik vi fortsatt bruker uttrykket: Noe du gjør kan komme tilbake og påvirke hvordan det går med deg.
Det betyr ikke at nordmenn plutselig oppdaget tanken rundt år 2000. Den hadde vi språk for lenge før karma ble en del av dagligtalen:
- «Som man sår, skal man høste.»
- «Som man reder, ligger man.»
- «Han fikk som fortjent.»
- «Det straffer seg.»
De betyr ikke nøyaktig det samme som karma, men de gjør mye av den samme språklige jobben. En handling får en konsekvens.
Fra gamle ordtak til moderne karma
Kortere språk er ikke nødvendigvis fattigere språk. «Som man sår, skal man høste» og «som man reder, ligger man» er fortsatt fullt forståelige uttrykk, men vi bruker dem ikke alltid når situasjonen oppstår.
Ord kommer inn fra andre språk, teknologi, populærkultur og andre tradisjoner, og får etter hvert en naturlig plass i dagligtalen. Ofte følger heller ikke hele den opprinnelige betydningen med. Slik har det også gått med «karma». Vi har lånt ordet, forenklet betydningen og tatt det i bruk på vår egen måte.
Har språket blitt fattigere eller bare mer effektivt?
Uttrykk som «å få som fortjent», «det straffer seg» og «som man sår, skal man høste» ligger ganske nær den måten vi ofte bruker karma på i norsk dagligtale.
Når vi sier at noen «fikk karma», mener vi som regel bare at en handling fikk en passende konsekvens.
Vi bruker til og med ordet «karmapoeng» med glimt i øyet. Holder du døra for noen, hjelper en kollega eller gjør noe du egentlig ikke måtte, kan du spøke med at du i det minste fikk noen karmapoeng. Da er vi ganske langt unna den opprinnelige religiøse betydningen. Ordet har blitt en del av hverdagsspråket vårt. Ingen fører regnskapet. Ingen vet vekslingskursen. Likevel skjønner alle hva vi mener.
Det interessante er derfor kanskje ikke at de gamle uttrykkene har forsvunnet. De er fortsatt forståelige, og vi bruker flere av dem fortsatt. Kanskje språket ikke har blitt fattigere, men bare mer effektivt.
