For noen handler suksess om penger og status, for andre om trygghet og mening. Jeg har kjent begge sider. I mange år jaget jeg etter mer – høyere inntekt, finere bil og større mål. Jeg nådde dem, men gleden var kortvarig. Det føltes aldri som ekte suksess.
I dag definerer jeg suksess som å ha nok: et hjem, mat på bordet, en bil når jeg trenger å komme meg rundt – og viktigst, et godt mentalt liv og indre ro. Mange møter dette med skepsis og lurer på hva jeg egentlig driver med. Svaret er enkelt: jeg gjør mye, men føler ikke behov for å rope om det. Suksess handler ikke om å imponere andre, men om å leve på en måte som gir mening for meg selv.
Når mer blir mindre
Dette er ikke bare en personlig erfaring. Psykologer snakker om «hedonistisk tilpasning». Begrepet forklarer hvorfor materielle ting ofte ikke gir varig tilfredshet: man venner seg til statusen eller gleden, og trenger stadig mer for å oppnå samme følelse igjen. Det er som å drikke saltvann: jo mer du får, jo tørstere blir du. Og drikker du bare saltvann, tørker du ut – både i kroppen og i sjelen
I praksis betyr det at jakten på «mer» ofte gjør oss mindre lykkelige. Vi blir fanget i et hamsterhjul som aldri stopper, fordi vi ikke våger å stille spørsmålet: Når er nok egentlig nok?
Bedrifter og jaget etter mer
Den samme logikken gjelder i arbeidslivet. I en bedrift måles suksess i tall – vekst, overskudd og marginer. En virksomhet kan gå godt, skape trygge arbeidsplasser og levere solide resultater år etter år. Likevel er det aldri nok. Alt skal bli større, mer effektivt og mer lønnsomt.
Tidligere var mange bedrifter familieforetak der suksess handlet om at butikken gikk rundt og kunne gi levebrød til familien og lokalsamfunnet. I dag preger finansmarkedene og børspress tanken om at stabil drift ikke er «god nok» med mindre selskapet viser vekst. Økonomer som Joseph Stiglitz (wikipedia) advarer mot dette tvingende fokuset på aksjonærverdi. Det er, ifølge ham, en kunstig og ofte skadelig logikk som ikke er et tegn på sunn forretningsdrift.
Mange selskaper ender opp med å suboptimalisere i jakten på kortsiktig gevinst: de kutter ned på kvalitet, service eller arbeidsvilkår for å presse marginene. Det kan fungere en stund, men ofte undergraver det selskapets fremtid. Vi har sett store navn gå til grunne, ikke fordi de hadde for lite, men fordi de aldri klarte å være fornøyd med det de allerede hadde.
For meg ville ekte suksess som bedriftsleder vært noe helt annet. Det ville vært å skape trygge arbeidsplasser, sørge for at folk hadde en grei inntekt, og gi dem mulighet til å gå hjem fra jobb med hodet hevet. Det burde være mer enn nok.»
Money is a tool, not a goal.
Freedom is the goal!
Suksess handler sjelden om én person alene. Noen ganger blir det tydelig gjennom humor, som jeg skrev i “Bak enhver suksessfull mann…“. Andre ganger ser vi det i samspill og fellesskap som i et orkester, hvor alle må spille sammen for å skape noe større, noe jeg utdypet i “Når suksess handler om mer enn solister“.
Fanget i sammenligning
Med fremveksten av aksjeselskap og børser (fra 1600-tallet, men særlig på 1800–1900-tallet), kom et nytt tankesett: eierskap ble spredt, og investorene forventet avkastning. Dermed ble vekst og utbytte en sentral målestokk.
Jeg tror mye av jaget etter suksess handler om nettopp dette: vi sammenligner oss med andre. Naboen som har større hus. Kollegaen med høyere lønn. Vennegjengen på sosiale medier som alltid ser ut til å leve mer spennende liv. Vi ser andres fasade og føler at vi må matche. Men sannheten er at dette sjelden gjør oss lykkeligere. Tvert imot skaper det en konstant følelse av å ikke være nok.
Når jeg har reist i land og kulturer der folk lever med langt mindre enn oss, har jeg ofte opplevd at de likevel virker lykkeligere. Kanskje fordi de ikke hele tiden bombarderes med bilder av hva andre har, men lever mer på egne premisser. På mange måter er det som sosiale medier: jo mer vi ser andres «lykke» og «suksess», jo lettere er det å jage etter noe som egentlig ikke gir oss det vi tror.
Den samme logikken gjelder på samfunnsnivå. Norge, et av verdens rikeste land, har lett for å sammenligne seg med andre for å måle velstand. Vi kommer ofte godt ut, men spørsmålet er om vi måler på riktig måte. Kanskje burde vi heller spørre: får vi nok ut av de enorme ressursene vi allerede har? Bruker vi dem på en måte som faktisk skaper livskvalitet, eller bare høyere tall i statistikken?
Når land jager som selskaper
Ser vi enda større på det, finner vi det samme mønsteret på samfunnsnivå. Land måler suksess i BNP. Bruttonasjonalproduktet skal alltid opp, selv når økonomien går godt. Politikerne snakker om vekst som om det er et mål i seg selv. Men er det egentlig det?
Dagens økonomiske system er i stor grad bygget på en vekstlogikk. Når BNP øker, betyr det flere arbeidsplasser, mer handel og høyere skatteinntekter til staten. Vekst gjør det lettere å finansiere velferd, pensjoner og gjeld, og derfor forventes det nesten som en naturregel at økonomien alltid skal ekspandere. Uten vekst frykter man stagnasjon, arbeidsledighet og sosial uro.
Problemet er at BNP i seg selv ikke sier noe om hvordan vi egentlig har det. Tallene viser hvor mye vi produserer og forbruker, men de fanger ikke opp fordeling, livskvalitet eller miljøkostnader. En oljelekkasje som må ryddes opp, øker BNP. En ny motorvei gjør det samme, selv om den ødelegger natur. På papiret ser alt bedre ut, selv når regningen betales av mennesker og planet.
Vekst kan være nødvendig når mennesker mangler det grunnleggende. Men når et land allerede har høy levestandard, burde ikke målet handle mer om livskvalitet, helse og bærekraft enn om tall på et ark? Hvis vi aldri stopper opp og spør «når er nok nok», risikerer vi at vekst skjer på bekostning av både mennesker og miljø. Og at vi mister det som egentlig skulle være målet med økonomien: et godt liv for flest mulig.
Dette jaget etter mer er ikke nytt. Allerede i antikken blandet man billigere metall inn i sølvmyntene for å få «mer verdi ut av mindre». Effekten ble kortvarig, og til slutt mistet pengene tilliten. På samme måte kan vår tids vekstjag bli en illusjon – vi ser større tall, men verdien vi sitter igjen med, er mindre.
En parallell til eiendeler
For et år siden skrev jeg en artikkel om sitatet «Eier du mer enn syv ting, eier tingene deg». Poenget var at eiendeler ofte ender med å eie oss, fordi de krever tid, ressurser og energi å vedlikeholde. I dag ser jeg at det samme gjelder for selve idéen om suksess: Når vi hele tiden jager mer, er det ikke vi som eier suksessen, men suksessen som eier oss.
Jeg har kjent det på kroppen. I noen år kjørte jeg Porsche 911 som daglig bil, en barndomsdrøm jeg hadde hatt siden barndommen. Men ble jeg lykkeligere? Nei. Tvert imot økte jaget etter penger, for utgiftene vokste i takt med bilen jeg kjørte. Og gleden ble kortere og flatere når ting kom for enkelt, sammenlignet med følelsen jeg fikk de gangene jeg måtte spare og jobbe lenge for å oppnå noe.
Hva vi kan lære
Hvis vi virkelig ønsker å leve et godt liv som mennesker, som bedrifter og som samfunn, trenger vi å endre hvordan vi måler suksess. Det betyr ikke at penger og vekst er uviktige, men at de ikke kan være de eneste måleparametrene.
Her er tre perspektiver vi kan ta med oss:
- På individnivå
Tenk gjennom hva som faktisk gir deg ro og mening. Ofte er det mindre enn du tror. - I arbeidslivet
Sett menneskene foran marginene. Bedrifter som investerer i ansatte og kunder bygger mer varige verdier enn de som bare jager tall. - Som samfunn
Våge å spørre om vekst alltid er nødvendig. Kanskje bør vi heller måle trivsel, helse, rettferdighet og bærekraft.
For meg har dette fått en konkret betydning. Min drøm er å skape varige arbeidsplasser og utvikling i en liten by nord i Hellas som heter Drama. Helt siden jeg satte foten der første gang, har stedet føltes som hjemme og gitt meg en ro jeg aldri har funnet andre steder. Den ultimate suksessen for meg er å kunne leve av å gjøre det jeg liker, samtidig som jeg skaper verdi for andre i et lokalsamfunn som betyr så mye for meg selv. Klarer jeg det, har jeg oppnådd ekte lykke.
Suksess på mine premisser
For meg er suksess ganske enkelt å ha nok. Nok til å leve et godt liv, nok til å skape trygghet rundt meg, nok til å slippe jaget. Ikke mer og ikke mindre.
Kanskje ligger den virkelige suksessen i å våge å definere den selv, i stedet for å la andre gjøre det for oss. Vi trenger ikke alltid følge flokken. Noen ganger er det godt å stoppe opp, tenke selv og tørre å gå sin egen vei.
Ja, så dro du på tur til den lokale stranda i ferien, mens kompisene dine reiste til andre siden av jorden og på sosiale medier tilsynelatende hadde det kjempefint. Men hva så? Var din ferie dårligere? Ikke nødvendigvis. Det sies at «de beste minnene aldri havner på sosiale medier» – kanskje fordi vi ofte glemmer å dokumentere lykken når vi virkelig opplever den. Da teller øyeblikket mer enn mobilkameraet.
Til syvende og sist må vi gjøre opp med en misforståelse som preger både mennesker, bedrifter og samfunn: lykke, glede og suksess kan ikke måles i penger eller materialistiske goder. Vi må slutte å sammenligne oss med naboen, konkurrenten eller andre land. Det som virkelig betyr noe, er om vi får nok ut av ressursene vi allerede har, og om vi lever et liv som faktisk gir mening.
For min egen del handler det i dag om noe så enkelt som å få til noe som gjør at økonomien går rundt, så jeg får noe inn og ikke bare bruker kapital. Det er min eneste bekymring, og det setter ting i perspektiv: når de grunnleggende behovene er på plass, kan fokuset flyttes til det som virkelig teller. Kanskje er jeg for snill som ofte hjelper andre å lykkes uten selv å ta betalt.
Det minner meg om Maslows behovspyramide, som beskriver hvordan de grunnleggende behovene danner fundamentet for det vi kaller suksess. Men er det egentlig mening og selvrealisering som er den egentlige suksessen? Les mer om Maslows behovspyramide her.
