Nylig kom jeg over et innlegg som Hadar Carmel, global salgssjef da jeg jobbet i StarLeaf, hadde skrevet på LinkedIn, og som fikk meg til å stoppe opp. Det handlet ikke om kunstig intelligens, produktivitet, karriere eller fem ting en god leder bør gjøre før frokost. Det handlet om sønnen hans, som hadde mistet noen penger.
Pengene som forsvant
Hadar fortalte at sønnen hadde mistet noen penger fra lommen og sagt: «Det går bra. Jeg håper de havnet hos noen som virkelig trengte dem.» For Hadar ble dette en påminnelse om noe han selv hadde brukt mange år på å forstå, og som han kjente igjen fra møter med mennesker langt utenfor arbeidslivet: at glede og omtanke for andre ikke nødvendigvis følger av hvor mye vi selv har.
Jeg ville nok selv først ha irritert meg over å miste pengene, mens han så muligheten for at noen andre kunne få nytte av dem. Det fikk meg til å tenke på hvor mye av livet vi bruker på å oppnå mer, og hvor sjelden vi stopper opp og spør hva som egentlig er nok.
Når er nok faktisk nok?
Fra vi er unge lærer vi å prestere. Først måles vi gjennom karakterer, senere gjennom resultater, lønn, ansvar, budsjetter og måloppnåelse. Vi lærer å bli mer effektive, bygge kompetanse og skape fremgang, og det er ikke noe galt i det.
Problemet oppstår når fremdriften blir selve målet, og det vi allerede har oppnådd, først og fremst blir et utgangspunkt for det neste vi skal få til. Først skal vi fullføre utdanningen, så få den riktige jobben, høyere lønn, større bolig eller en mer interessant karriere.
Det betyr ikke at ambisjoner er feil eller penger uviktige. Hvis du sliter med å betale husleien, kjøpe mat eller håndtere en uventet regning, kan mer penger gjøre en svært konkret forskjell. Men når vi stadig venner oss til det vi har og flytter målstolpene videre, blir det vanskelig å vite når jakten på trygghet har gått over til å bli en jakt på mer.
Jeg har tidligere skrevet at vi dør bare én gang, men lever hver dag. Livet består først og fremst av vanlige dager, og mye av det som gir dem verdi, ligger i samtalene vi har, hvordan vi reagerer når noen gjør en feil, om vi tar oss tid til å lytte, og om vi klarer å glede oss over andres fremgang uten straks å sammenligne oss. Dette er vanskelig å måle, og kanskje nettopp derfor lett å undervurdere.
Det samme gjelder ledelse
En leder skal levere. Budsjettet må henge sammen, prosjektene fremover og kundene ivaretas, men resultatene forteller ikke hele historien om det lederen har skapt.
En leder kan levere gode tall og samtidig skape et miljø der medarbeiderne blir redde for å gjøre feil, slutter å komme med ideer og begynner å se seg om etter noe annet. En annen kan stille like tydelige krav, men også gi mennesker ansvar, rom til å prøve og mulighet til å finne løsninger lederen selv ikke ville kommet på. Hvem som har skapt mest verdi, avhenger derfor også av hvor langt frem vi velger å se.
Jeg har tidligere skrevet om en kollega som ønsket å lære mer om Excel. Jeg kunne ha vist nøyaktig hvordan jeg selv ville løst oppgaven, og det ville gått raskere der og da. I stedet viste jeg noen muligheter og lot personen arbeide videre, med det resultatet at løsningen ble bedre enn den jeg selv hadde laget.
Som leder må jeg kunne glede meg over at andre finner bedre løsninger enn mine egne, og bidra til at de får muligheten til det. Det høres kanskje selvfølgelig ut, men det er ikke alltid like enkelt når vi selv er vant til å være den som har svarene.
Det viktigste er vanskelig å måle
Når vi tenker tilbake på mennesker som har hatt betydning for oss, er det sjelden resultatrapportene deres vi husker. Vi husker læreren som så noe i oss, sjefen som ga oss en mulighet, eller kollegaen som tok seg tid. Vi husker også dem som fikk oss til å føle oss små, og som behandlet mennesker som virkemidler på vei mot egne mål.
Det er kanskje her karakter får praktisk betydning, gjennom de små valgene vi tar når det ikke finnes noen åpenbar belønning. Hvordan vi behandler mennesker vi ikke trenger noe fra, om vi deler æren når vi kunne beholdt den selv, og hvordan vi reagerer når andre lykkes, sier noe om hvem vi er.
Det er lett å tenke at vi skal få mer tid til det som betyr noe for oss når vi får den jobben, når prosjektet er ferdig, eller når det blir mindre travelt. Problemet er at «senere» har en tendens til å bli erstattet av et nytt «senere».
Hva blir igjen etter oss?
Vi bruker mye tid på å spørre hvordan vi kan få mer ut av livet. Kanskje vi også bør spørre hva andre får ut av at vi er en del av deres, enten det er hjemme, blant venner eller på jobb, der valgene våre kan få stor betydning for mennesker vi har ansvar for.
Jeg tror verden ville blitt et bedre sted om vi var mindre opptatt av å jage etter flere ting, større hus og det vi har lært å forbinde med suksess. En bedrift med overskudd kan bruke noe av det til å gi de ansatte bedre økonomisk trygghet, slik at de slipper å bekymre seg for hvordan hverdagen skal gå opp. Den kan ansette flere, åpne for mer fritid, investere i egen virksomhet eller bidra til at andre bedrifter får mulighet til å utvikle seg. Hvis overskuddet på den måten kunne skape trygghet og muligheter for flere, fremfor å fylle lommene til noen få, ville det for meg vært suksess.
En karriere varer ikke evig. Stillingen overtas av noen andre, prosjektene erstattes, teknologien blir gammel og resultatene ender kanskje som en linje i et regneark ingen åpner. Men noe kan bli igjen: mennesker som vokste fordi de fikk tillit, som våget mer fordi noen trodde på dem, og som kanskje behandler andre bedre fordi de selv en gang ble behandlet slik.
Ikke alt dette er like lett å lese ut av kvartalsrapporter og KPI-er, men det kan likevel være blant de viktigste resultatene vi skaper.
