De fleste av oss oppfører oss forskjellig på jobb enn vi gjør hjemme. Vi tilpasser oss situasjoner, mennesker og forventninger uten å tenke særlig over det. Noen er utadvendte og handlekraftige på jobb, men stille og tilbaketrukne privat. Andre opplever det motsatte. Selv om det kan føles som om vi skifter personlighet, er dette en helt naturlig del av det å være menneske. Da jeg begynte å lese om temaet, oppdaget jeg at forskningen setter ord på flere mekanismer som mange av oss kjenner igjen, uten nødvendigvis å være klar over dem.
To versjoner av meg selv
Jeg har lenge hatt følelsen av at det finnes en jobb-Raymond og en privat-Raymond. På jobb er jeg strategisk, sosial og beslutningsdyktig. Jeg håndterer utfordringer fortløpende, navigerer komplekse situasjoner og tar valg uten å bruke mye tid på dem.
Hjemme blir jeg roligere og mer tilbaketrukket. De enkleste avgjørelsene kan plutselig ta unødvendig lang tid, selv når svaret egentlig er opplagt. Av og til opplever jeg også at ting som virker krystallklare i hodet mitt, blir vanskeligere å sette ord på.
I mange år syntes jeg denne kontrasten var merkelig. Det kunne nesten føles som om jeg vekslet mellom to forskjellige personer. Først da jeg kom over Goffmans teori om Front stage og Back stage, begynte brikkene å falle på plass. Tanken om at vi tilpasser oss ulike roller avhengig av situasjonen, forklarte mye.
Jeg tror ikke forklaringen bare handler om roller heller. Jeg har store deler av livet vært vant til å stå på egne bein, ta ansvar og finne løsninger når utfordringer oppstår. Når man bruker mye energi på å ha kontroll og ta beslutninger gjennom arbeidsdagen, er det kanskje ikke så rart at behovet for det motsatte melder seg når man kommer hjem.
Goffmans teatermetafor: Front stage og Back stage
I boken The Presentation of Self in Everyday Life (1959) beskrev sosiologen Erving Goffman hvordan vi tilpasser oss ulike situasjoner og mennesker. Han brukte teateret som metafor og delte hverdagen inn i to arenaer:
- Front stage er scenen vi viser offentlig. På jobb, i møter eller andre formelle sammenhenger tilpasser vi oss forventningene som følger med rollen vi har. Vi fremstår gjerne mer profesjonelle, strukturerte eller utadvendte enn vi kanskje gjør ellers.
- Back stage er området bak kulissene. Her slipper vi fasaden litt ned, senker skuldrene og trenger ikke å tenke like mye på hvordan vi blir oppfattet. Det er ofte her de mer spontane, avslappede eller sårbare sidene av oss kommer frem.
Vi tar ofte beslutninger om mennesker basert på det vi ser på scenen, uten å vite hva som foregår bak kulissene. Med Front stage og Back stage i bakhodet blir det lettere å minne seg selv på at det ofte finnes mer bak et menneske enn det vi ser der og da. Det kan spare oss for både misforståelser, feilvurderinger og unødvendige konflikter.
Rolleteori og sosiale forventninger
Rolleteori beskriver hvordan vi inntar ulike sosiale roller som kollega, venn, partner eller forelder, og hvordan hver av disse rollene har sine egne normer og forventninger. Jobbrollen innebærer ofte forventninger om planlegging, struktur og sosial deltakelse, mens privatlivet gjerne gir større rom for spontanitet og sider av personligheten som ikke alltid kommer like tydelig frem i arbeidslivet.
Når forskjellen mellom rollene blir stor, kan det føles som om vi er to forskjellige personer. Noen vil kanskje oppfatte dette som falskt, men evnen til å tilpasse seg ulike situasjoner er en viktig sosial ferdighet. For noen kommer den naturlig, mens andre i mindre grad justerer seg etter omgivelsene. Her kommer begrepet selvmonitorering inn i bildet.
Selvmonitorering: Hvorfor vi oppfører oss forskjellig i ulike situasjoner
Da jeg leste om selvmonitorering, falt flere brikker på plass. Begrepet beskriver hvor mye vi tilpasser oss menneskene og situasjonene rundt oss, og de fleste av oss befinner oss et sted mellom ytterpunktene.
På den ene siden: Høy selvmonitorering
Disse personene er svært tilpasningsdyktige og legger merke til sosiale signaler og justerer seg etter situasjonen. De kan være ekstroverte og energiske i et salgsmøte, men rolige og lyttende i en én-til-én-samtale. Fleksibiliteten gjør det lett å bygge nettverk, men kan også gi en følelse av å være “flytende” i identitet.
Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg lar ofte ting gli forbi fordi jeg ikke orker å ta små kamper. Kanskje kjøpte jeg en sandwich med ost og skinke og ba om å få den varmet og presset, men så ble den ikke presset. Jeg kunne sagt fra, men orker ikke. Jeg spiser den som den er. Samme gjelder i sosiale settinger – jeg glir inn, ler på de rette stedene, men kan oppleves som overfladisk til man blir kjent med meg.
Jeg har også hørt at jeg er en snill mann med et godt hjerte, men at jeg må passe meg så det ikke blir utnyttet. Dette har nok med graden av selvmonitorering å gjøre. Når man alltid justerer seg etter andre, blir det fort til at man også svelger noen kameler – kanskje for mange. Tilpasning er en styrke, men om den blir for automatisk, kan det gå på bekostning av egne behov og grenser.
På motsatt side: Lav selvmonitorering
På motsatt side finner vi personer med lav selvmonitorering. De tilpasser seg i mindre grad omgivelsene og opptrer ofte mer likt på tvers av situasjoner og relasjoner. Dette gjør dem forutsigbare og tydelige, men kan også gjøre det vanskeligere å tilpasse seg ulike sosiale forventninger.
De fleste av oss befinner seg et sted midt imellom. Vi tilpasser oss når situasjonen krever det, samtidig som vi beholder en relativt stabil opplevelse av hvem vi er.
En viktig ting å huske på er at selvmonitorering skjer ofte automatisk, mens selvinnsikt er mer bevisst. Du kan være en mester i å tilpasse deg uten nødvendigvis å forstå hvorfor du gjør det. Selvinnsikt handler om å være klar over egne mønstre, reaksjoner og drivkrefter, mens selvmonitorering handler mer om hva du gjør i ulike situasjoner.
Når du hjelper andre å lykkes, men glemmer deg selv
Høy selvmonitorering dreier seg ikke bare om å tilpasse seg ulike situasjoner. Mange som scorer høyt på dette, er også flinke til å lese mennesker, forstå behov og bidra til at andre lykkes. Det er egenskaper som ofte verdsettes i arbeidslivet, enten det handler om samarbeid, kundekontakt eller ledelse.
Baksiden med dette er at man over tid blir så vant til å fokusere på andres behov og suksess at det blir vanskeligere å se verdien av egen innsats. Når man er opptatt av helheten og resultatet, havner egne bidrag lett i bakgrunnen, og tvilen kan melde seg: Var det jeg som bidro til resultatene, eller var jeg bare en støtte for dem som stod i front?
Det som har vært åpenbart i praksis, kan plutselig være vanskelig å sette ord på. Dette blir ofte tydelig når man må beskrive egen verdi, enten i et jobbintervju, en medarbeidersamtale eller på en CV.
Emosjonelt arbeid
Sosiologen Arlie Hochschild introduserte begrepet emosjonelt arbeid i boka The Managed Heart (1983).
Hun beskriver hvordan enkelte yrker krever at vi regulerer følelsene våre for å fremstå profesjonelle, positive og imøtekommende. Dette gjelder særlig yrker med mye kundekontakt, som helsearbeidere, flyvertinner og ansatte i servicebransjen. Smilet blir en del av jobben, selv på dager hvor man kanskje ikke føler for å smile.
Når vi bruker mye energi på å regulere følelser og tilpasse oss andre gjennom arbeidsdagen, er det kanskje ikke så rart at behovet for å senke skuldrene melder seg når vi kommer hjem. Det kan være en av forklaringene på hvorfor forskjellen mellom jobbmodus og hjemmemodus oppleves så stor for mange.
Hochschild peker også på at emosjonelt arbeid over tid kan føre til emosjonell utmattelse. Kanskje er det derfor noen av oss virker mer sosiale, tålmodige og energiske på jobb enn vi gjør hjemme.
Når vi forstår hvor mye energi som kan gå med til å regulere følelser gjennom arbeidsdagen, blir det lettere å forstå hvorfor en partner, venn eller et familiemedlem kan virke mer sliten, stille eller kortfattet når de kommer hjem. Noen ganger handler det ikke om relasjonen, men om behovet for å hente seg inn igjen etter en dag med høye krav til tilstedeværelse og følelsesmessig kontroll.
Derfor er du ikke den samme på jobb og hjemme
Hvis du føler at du er én person på jobb og en annen hjemme, er du langt fra alene. Gjennom teorier som Front stage og Back stage, rolleteori, selvmonitorering og emosjonelt arbeid ser vi at dette ikke nødvendigvis handler om at vi har flere personligheter. Det handler om hvordan mennesker naturlig tilpasser seg ulike situasjoner, forventninger og roller.
Samtidig er ikke personlighet så statisk som vi ofte tror. Selv mennesker som opplever seg som introverte kan fremstå som både utadvendte og handlekraftige når oppgavene er tydelige og rammene er på plass. Når disse rammene forsvinner, får gjerne andre sider av personligheten mer plass.
Kanskje er det derfor mange kjenner seg igjen i begreper som ambivert eller introekstravert. Vi er ikke nødvendigvis enten det ene eller det andre. Rollen vi har, menneskene rundt oss og situasjonen vi befinner oss i, påvirker hvilke sider av personligheten som kommer til uttrykk.
Jo mer vi forstår disse mekanismene, jo lettere blir det å navigere mellom jobbmodus og hjemmemodus uten å miste oss selv.
Men dette er bare én brikke i det store puslespillet. Hva skjer når systemet rundt oss setter rammer for hvem som blir lyttet til og hvem som blir oversett? Hvorfor får noen autoritet gjennom titler og formell kompetanse, mens andres erfaringer tillegges mindre verdi? Les også: Hvorfor må man ha en doktorgrad for å tenke nytt?
Hvis du vil dykke dypere i temaet i denne artikkelen, kan du lese følgende bøker og artikler:
- Goffman, E. (1959:. The Presentation of Self in Everyday Life.
- Snyder, M. (1974): Self-monitoring of expressive behavior.
- Hochschild, A. R. (1983): The Managed Heart.
- Micaelsen, T.H. (2012): Masteroppgave i Kultur, sosial- og samfunnspsykologi
