De fleste teorier som undervises i dag, startet som noens skepsis til det etablerte. Noen som stilte spørsmål ved det alle andre tok for gitt. Men i dag ser det nesten ut som vi har snudd på det – som om man må ha en doktorgrad for å stille spørsmål, i stedet for for å finne svar. Hvorfor må man ha en tittel for å bli tatt på alvor, selv om historien viser at de største gjennombruddene ofte kom fra dem som ikke hadde det?
De første hadde ingen lærebok
Utdanning er i bunn og grunn en strukturert form for kunnskapsdeling. Noen før oss prøvde, feilet og fant ut hva som fungerte – og så skrev de det ned. Det ble starten på et fag, en skole, et system. Men de første som fant ut av ting, hadde ikke et pensum å følge. De hadde nysgjerrighet, observasjonsevne og en vilje til å prøve seg fram.
- Den første legen hadde ikke medisinsk utdanning.
- Den første ingeniøren hadde ingen ingeniørgrad.
- Den første psykologen hadde ikke lest Freud – han skrev ikke den første boka, men han skrev den som endret alt.
Alle som kom etter, lærte hva de gjorde. De første lærte hvordan. Forskjellen er enorm.
Wilhelm Wundt, som regnes som den første moderne psykologen, bygde hele faget på nysgjerrighet og observasjon – ikke på pensum. Freud, Pavlov og de som fulgte etter, bygde videre på tanker som allerede var satt i gang av dem som turte å utforske det ukjente.
Når kunnskap blir en klubb
Problemet er ikke utdanning. Den er viktig, nødvendig og verdifull for de fleste. Men problemet oppstår når kunnskap blir en lukket klubb.
For hva skjer med alle de som lærer på andre måter? De som bygger erfaring gjennom praksis, observasjon og feilskjær, og som faktisk forstår hvordan ting fungerer? De blir stående utenfor. Ikke fordi de mangler innsikt, men fordi de mangler et papir.
Og det paradokset går igjen overalt – vi sier vi vil ha folk som tenker nytt, men vi krever samtidig at de først må bevise at de passer inn i det gamle.
Hvorfor må man ha en doktorgrad for å tenke nytt?
Vi snakker varmt om innovasjon og nye tanker, men de fleste dører åpnes først når du kan vise til formell autoritet. Det betyr i praksis at de som allerede er en del av systemet, ofte er de eneste som får lov til å utfordre det.
Men da må man stille spørsmålet: Hvordan skal noe nytt slippe til, hvis det må godkjennes av det gamle?
Noen ganger føles det som vi har forvekslet kunnskap med godkjenning. Som om ideer bare får verdi når de er trykket mellom to permer og referert i en akademisk artikkel – ikke når de faktisk løser et problem i praksis.
Utdanning eller forståelse?
Kunnskap handler ikke bare om å kunne mest, men om å forstå best.
Du kan ha lest alt om psykologi, men fortsatt ikke forstå mennesker.
Du kan ha toppkarakterer i økonomi, men fortsatt ikke forstå verdien av tillit.
De beste ideene kommer ofte fra dem som står midt i virkeligheten – som ser hvordan ting faktisk fungerer.
Men systemet vårt er fortsatt laget for å måle hvordan du lærte, ikke hva du faktisk kan.
Og da mister vi mye talent på veien.
Kunnskap er ikke et papir – det er erfaring
Kanskje vi burde snakke mindre om titler, og mer om innsikt.
Mindre om utdanning, og mer om forståelse.
For i psykologien finnes et begrep som kalles autoritetseffekten – tendensen vi har til å tro mer på dem som fremstår som eksperter. En tittel, en hvit frakk eller et fancy begrep på CV-en får hjernen vår til å koble inn tillit, ofte uten at vi stiller spørsmål.
Dette ble vist allerede på 1960-tallet, da Stanley Milgrams berømte lydighetseksperiment avslørte hvor langt mennesker er villige til å gå når en autoritet sier at det er riktig. Effekten lever fortsatt i beste velgående – bare i nye former. I dag er det ikke laboratoriefrakker som gir autoritet, men doktorgrader, LinkedIn-titler og PowerPoint-presentasjoner.
Men kunnskap handler ikke om å få andre til å tro på deg – det handler om å forstå, formidle og utfordre. For alt vi i dag underviser i, startet med at noen våget å spørre: Hva om det ikke stemmer? Uten dem som turte å tenke nytt, hadde vi aldri hatt noe å undervise i.
Før vi avviser de som lærer på egen måte, bør vi kanskje minne oss selv på én enkel sannhet: Noen måtte skrive bøkene først. Så kanskje det er jeg eller du som skriver den neste?
Les også: Hvorfor må alle gå samme vei for å komme opp og frem?
