Mange etablerte teorier har blitt utfordret og videreutviklet fordi noen stilte spørsmål ved det andre tok for gitt. Men i dag kan det nesten virke som om vi har snudd på det – som om man må ha en doktorgrad for å stille spørsmål, i stedet for å ta en for å undersøke dem. Hvorfor skal en tittel avgjøre om vi lytter, når kunnskap også kan utvikles gjennom erfaring, selvstudier og nysgjerrighet? Noen måtte tross alt skrive bøkene først.
Kunnskapen kom før pensumet
Utdanning er blant annet en strukturert form for kunnskapsdeling. Mennesker før oss undersøkte verden, løste problemer og delte det de fant ut. Over tid ble erfaringer, metoder og forklaringer samlet og videreutviklet. Det som en gang var et ubesvart spørsmål, kunne etter hvert bli et kapittel i en lærebok.
Men noen måtte finne ut av det før andre kunne lese seg til det. De kunne lære av mennesker rundt seg, bygge på tidligere erfaringer og hente kunnskap fra andre områder. Likevel måtte de tilføre noe som ennå ikke var beskrevet.
Før noen kunne ta eksamen i kunnskapen, måtte noen utvikle den.
Wilhelm Wundt, en av grunnleggerne av eksperimentell psykologi, illustrerer hvordan et nytt fag kan vokse fram. Han hadde medisinsk doktorgrad og bygde videre på fysiologi og filosofi da han etablerte sitt psykologiske laboratorium i Leipzig i 1879. Han brukte altså kunnskap fra eksisterende fag til å være med på å utvikle et nytt.
Poenget er ikke at pionerene manglet forkunnskaper, men at fag må begynne å ta form før noen kan ha en grad i det. Kunnskap kan utvikles før det finnes et ferdig utdanningsløp som dokumenterer den. Og den muligheten forsvinner ikke når lærebøkene først er skrevet. Det finnes fortsatt problemer å løse, erfaringer å undersøke og sammenhenger vi ennå ikke har forstått.
Når kunnskap blir en klubb
Utdanning gir oss tilgang til kunnskap, metoder og perspektiver vi ellers kunne brukt lang tid på å finne fram til. Den har stor verdi. Problemet oppstår når vi gjør én vei til kunnskap til den eneste veien vi anerkjenner.
For hva skjer med dem som lærer på andre måter? De som leser på egen hånd, bygger, reparerer, observerer og prøver igjen? De som bruker år på å forstå et problem fordi de møter det i arbeidet sitt, eller fordi nysgjerrigheten ikke slipper taket?
Den kunnskapen er ikke alltid samlet i et vitnemål. Den kan vise seg i løsninger, gode vurderinger, presise spørsmål og evnen til å forklare hvorfor noe fungerer. Men vi må gi mennesker anledning til å vise den før vi kan vurdere den.
Tenk på en søker som har løst relevante oppgaver i årevis, men mangler graden i stillingsutlysningen. Hvis vedkommende blir sortert bort før erfaringen blir vurdert, har vi da undersøkt kompetansen godt nok?
Vi sier at vi ønsker mennesker som tenker nytt. Da må vi også gi rom for mennesker som har lært på andre måter enn oss selv.
Hvorfor må man ha en doktorgrad for å tenke nytt?
Det må man selvfølgelig ikke. Men det kan være forskjell på å ha en idé og å få noen til å lytte til den. En akademisk tittel kan gi troverdighet før argumentene er lagt fram. Den som mangler tittelen, kan måtte begynne med å forklare hvorfor det er verdt å høre etter.
Relevant fagkompetanse er en god grunn til å lytte. Men mangelen på en bestemt grad bør ikke alene være nok til å avvise et spørsmål, en observasjon eller et forslag.
Hvordan skal vi oppdage hva andre kan bidra med, hvis vi bare lytter til dem som har fulgt en vei vi allerede anerkjenner?
Noen ganger virker det som om vi har forvekslet kunnskap med godkjenning. Som om det viktigste er at kompetansen har riktig innpakning. Men når noen kan forklare et problem, vise hvordan de har undersøkt det og dokumentere en løsning, bør det telle med i vurderingen.
Å bli hørt er ikke det samme som å få rett. Ideer må tåle spørsmål, kritikk og utprøving. Det kravet bør gjelde alle, uansett hvilken tittel de har.
Hva kan du – og hvordan bruker du det?
Du kan ha lest mye om psykologi og fortsatt streve med å forstå mennesket foran deg. Du kan ha toppkarakterer i økonomi og likevel undervurdere betydningen av tillit. Kunnskap må også kunne brukes, settes i sammenheng og tilpasses situasjonen.
Den som arbeider tett på et problem, kan legge merke til detaljer andre overser. Den som har studert teoriene, kan se sammenhenger som er vanskelige å oppdage gjennom erfaring alene. Når disse perspektivene møtes, får vi flere muligheter til å forstå hva som faktisk foregår.
Erfaring kan feiltolkes, og teori kan brukes feil. Derfor trenger vi både vilje til å dele det vi vet, og vilje til å justere det når vi lærer noe nytt.
Hvis vi legger for stor vekt på hvordan noen har lært, kan vi overse hva de faktisk kan. Da risikerer vi å miste både talent og løsninger på veien.
Når tittelen får siste ord
En tittel forteller oss noe om en persons bakgrunn. Den avgjør ikke om hvert enkelt argument holder. Likevel kan det være fristende å la status gjøre vurderingsjobben for oss. Spørsmålet er om vi lytter til begrunnelsen, eller lar oss overbevise av hvem som snakker.
Stanley Milgrams lydighetseksperimenter fra 1960-tallet undersøkte en annen side av autoritet: viljen til å følge instruksjoner om å gi det deltakerne trodde var elektriske støt til et annet menneske. Forsøkene handlet om lydighet, ikke direkte om hvordan vi vurderer kunnskapen til noen med en akademisk tittel.
I møte med et faglig argument bør vi spørre: Hva bygger dette på? Hvordan er det undersøkt? Hva kan tale imot? Slike spørsmål hjelper oss videre, enten den som snakker er professor, håndverker eller selvlært.
Kunnskap er mer enn et papir
Et vitnemål dokumenterer en utdanning. Det rommer ikke alt et menneske har lært gjennom et liv. Selvstudier, praktisk arbeid, samarbeid og egne undersøkelser kan også gi verdifull innsikt.
Derfor burde vi gi større plass til dem som har gått alternative veier. Invitere dem inn i samtalen, be dem vise hva de kan, og undersøke bidragene deres med samme åpenhet og grundighet som andres.
For det er dette spørsmålet om den første boka handler om: Før kunnskapen kunne stå på en pensumliste, måtte noen utvikle den. Og det finnes fortsatt noe å finne ut av.
Noen måtte skrive bøkene først. Hvis vi bare lytter til dem som har studert det som allerede står der, risikerer vi å overse dem som har noe å tilføre den neste. Kanskje er det jeg eller du?
Les også: Hvorfor må alle gå samme vei for å komme opp og frem?
Om bildet: Einstein brukte en variant av utsagnet om utdanning, men tilskrev det selv en ikke navngitt person. Les om sitatets opphav.
