Å være tidlig ute, se muligheter før andre og utvikle løsninger før behovet blir åpenbart, er tross alt selve kjernen i innovasjon. Men det finnes en grense for hvor langt frem det er mulig å gå før man mister kontakten med dem man prøver å nå. I en tidligere artikkel spurte jeg: Hvor langt foran skal vi gå?. Den handlet om hvorvidt rike land kan gå så langt foran i utslippskutt at de i praksis ender opp med å løpe alene. Men spørsmålet gjelder egentlig langt mer enn klima.
Hvis avstanden til dem du ønsker å lede blir for stor, slutter det etter hvert å ligne ledelse. Da begynner det å ligne ensomhet. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor langt frem man kan tenke, men hvor langt foran man kan gå før andre ikke lenger ser veien man forsøker å vise.
Når fremtiden kommer for tidlig
I teknologibransjen lærte jeg tidlig at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen som vinner. Ofte er det snarere den løsningen markedet er klar for som til slutt får gjennomslag, fordi produkter og tjenester først lykkes når de er lette å kommunisere, selge, kjøpe og bruke.
Jeg har flere ganger opplevd at vi satt med teknologi som fungerte utmerket. Den var stabil, gjennomtestet og i praksis klar til bruk, men ble likevel ikke lansert fordi timingen ikke var riktig. Noen ganger manglet infrastrukturen som måtte være på plass for at løsningen faktisk skulle fungere slik den var tenkt. Andre ganger manglet vanene, kompetansen eller rett og slett behovet. Teknologien kunne være ferdig utviklet, mens verden rundt den fortsatt ikke var det.
Et godt eksempel var da vi hadde en videokonferanseløsning for bærbare PC-er klar. Teknologien fungerte, men de færreste hadde kraftige nok maskiner eller god nok internettforbindelse til å levere den kvaliteten vi ønsket å stå for. I stedet for å lansere for tidlig, ventet vi til både maskinvaren og infrastrukturen hadde tatt igjen ambisjonene.
I slike situasjoner handlet utfordringen ikke om å utvikle mer teknologi, men om å vente til omgivelsene hadde modnet nok til å ta den i bruk.
For mange som jobber med teknologi kan dette oppleves frustrerende, fordi det nesten ligger i ryggmargen at utviklingen alltid skal bevege seg fremover. Likevel ser vi gang på gang at en løsning som kommer for tidlig kan være like dømt til å mislykkes som en løsning som kommer for sent.
Paradokset: Først betyr ikke alltid best
Dette leder til et velkjent paradoks i teknologihistorien, hvor det sjelden er de som er først ute som til slutt vinner.
Et godt eksempel er nettbrettet, som i dag forbindes med Apple og iPad, selv om ideen er langt eldre. Allerede tidlig på 2000-tallet lanserte Microsoft sine første Tablet PC-er. Teknologien fungerte, men kombinasjonen av tunge maskiner, svake batterier, lite tilpasset programvare og manglende bruker vaner gjorde at teknologien i praksis forsvant ut av markedet.
Da Apple senere lanserte iPad, hadde maskinvaren blitt lettere og mer effektiv, internett var raskere, et økosystem av apper hadde vokst frem, og smarttelefonene hadde gjort folk vant til berøringsskjermer. Selve ideen var i stor grad den samme, men tidspunktet var et helt annet.
Kanskje et av de tydeligste eksemplene på hvor feil man kan ta, finner vi hos Kodak. Selskapet trekkes ofte frem som noen som ikke forstod den digitale fremtiden, men ironisk nok utviklet ingeniøren Steven Sasson verdens første digitale kamera allerede i 1975. Utfordringen lå ikke i teknologien, men i omgivelsene den skulle fungere i, fordi digitale kameraer forutsatte datamaskiner, lagringskapasitet, skjermer og en helt ny måte å håndtere bilder på, noe som på den tiden knapt fantes i vanlige hjem.
Kodak så med andre ord fremtiden før nesten alle andre, men da digitalfoto til slutt slo gjennom flere tiår senere, var det andre selskaper som tok ledelsen.
Brukerne må lære å krype før de kan gå
Før mennesker kan ta i bruk avanserte løsninger, må de først bli komfortable med de enklere. Nye vaner må etableres, tillit må bygges opp og kompetanse må utvikles over tid. På mange måter må både brukere, organisasjoner og markeder lære å krype før de kan gå.
Vi ser dette i alt fra videomøter og skyløsninger til kunstig intelligens. Teknologien kan være klar lenge før bruken tar av, men det er først når mennesker, organisasjoner og systemer har tilpasset seg at innovasjonen får bredt gjennomslag. Et godt eksempel er smarttelefonen. Da iPhone først ble lansert, var den i utgangspunktet en avansert telefon med nettleser og noen få funksjoner, selv om teknologien for langt mer allerede eksisterte. Først etter at brukerne hadde vent seg til berøringsskjerm og mobil som plattform, åpnet Apple for App Store og et helt økosystem av apper.
For alle som jobber med utvikling og endring er dette en viktig påminnelse. Innovasjon handler nemlig ikke bare om teknologi, den handler minst like mye om mennesker.
Å lede betyr å bli fulgt
I organisasjoner, arbeidsliv og samfunnsutvikling ser vi den samme dynamikken. Endringer lykkes sjelden fordi noen presser dem gjennom raskest mulig, men fordi folk faktisk klarer å følge etter.
Å ligge litt foran kan være en styrke, fordi det skaper retning og fremdrift. Samtidig oppstår det en utfordring når avstanden blir for stor. Da risikerer man ikke bare at folk mister orienteringen, men at de gir opp før de i det hele tatt kommer i gang, og det som var ment som ledelse begynner å ligne mer på avstand.
Ledelse handler derfor ikke bare om å være først ute, men om å være akkurat langt nok foran til at andre fortsatt ser veien, og opplever at den er mulig å følge.
Den vanskelige balansen
Ligger man for langt bak, ender man opp med å reagere på det andre gjør. Ligger man for langt foran, risikerer man at løsningene aldri blir tatt i bruk.
Den virkelige kunsten ligger et sted imellom. Å være tidlig nok til å skape utvikling, men ikke så tidlig at man mister dem man forsøker å nå.
Dette er kanskje noe av det vanskeligste i både teknologi, strategi og ledelse, og det finnes ingen enkel oppskrift på hvor denne grensen går, fordi den hele tiden flytter seg i takt med teknologi, økonomi og menneskelige vaner.
Vi har sett det flere ganger. For eksempel hydrogenbiler og fyllestasjoner ble bygget med ambisjon om å gå foran, men uten at teknologi, marked og brukere utviklet seg i takt. Resultatet ble at mye av satsingen aldri fikk det gjennomslaget man håpet på.
Likevel er det én ting som går igjen. Fremtiden formes sjelden av de som er først ute, men av de som klarer å være langt nok foran til å vise vei, og nær nok til at andre faktisk følger.
