Du vet den følelsen: Når man begynner på noe nytt, alt er spennende, progresjonen er tydelig, motivasjonen skyhøy og læringen går lynraskt. Men så skjer det noe. Etter hvert som man forstår det grunnleggende, flater kurven ut. Det som først føltes gøy og givende, blir plutselig tungt. Og mange mister interessen før de rekker å bli virkelig gode.
Dette handler sjelden om latskap eller manglende evne. Ofte handler det om hvordan vi lærer, og kanskje også om hvordan vi har lært å lære.
Hvorfor lærer vi det vi lærer?
Vi vokser opp i et system der læring handler mest om hva og hvordan. Men sjelden spør vi hvorfor. Hvorfor lærer vi akkurat det vi lærer? Hvorfor er skolen bygget slik den er? Og hvorfor stiller vi ikke flere spørsmål ved hvordan vi faktisk lærer best?
Mange av oss tar denne tankegangen med oss videre i arbeidslivet. Der blir vi ofte vurdert ut fra hva vi kan dokumentere, ikke hvorfor vi kan det. Men verden endrer seg raskt. Der teknologi, metoder og regler skifter hele tiden, blir evnen til å lære på nytt viktigere enn hva vi lærte i utgangspunktet.
Skolesystemet ble i sin tid laget for en verden som trengte lydige arbeidere. I dag trenger vi mennesker som tenker kritisk, lærer selvstendig, og tilpasser seg endringer. Likevel henger mange fortsatt igjen i tanken om at læring er en rett linje fra pensum til eksamen og fra utdanning til jobb.
Læring som verktøy, ikke mål
For mange stopper læringen opp når behovet forsvinner. De lærer for å løse et problem. Og når målet er nådd, går de videre. Og kanskje er det helt greit.
For noen fungerer læring best når den er drevet av nysgjerrighet, relevans og praktisk behov. De lærer ikke for å samle poeng, men for å forstå, løse og skape. For dem er læring et verktøy, ikke et mål i seg selv.
Den personlige verktøykassa
Denne tilnærmingen bygger en bred og fleksibel kompetansebase.
I stedet for å bli ekspert på ett felt, utvikler man en personlig verktøykasse som er full av erfaringer, ideer og metoder som kan brukes på tvers av fag og situasjoner.
Man trenger ikke huske alt. Det viktige er å vite hvor man finner informasjonen, og hvordan den henger sammen med det man allerede vet. Slik kan man møte nye utfordringer med trygghet, uansett hvor raskt verden endrer seg.
Kunnskap som et nettverk av knagger
Læring kan ses som et nettverk av knagger – erfaringer og innsikter vi bygger videre på over tid.
Jo flere knagger vi har, desto lettere blir det å forstå nye sammenhenger og bruke kunnskapen i praksis.
I starten av livet – og i begynnelsen av enhver læringsprosess – setter vi opp mange nye knagger. Vi lærer språk, bevegelser, begreper og mønstre. Men etter hvert som vi blir eldre, eller mer erfarne, blir det sjeldnere at vi setter opp nye. I stedet henger vi stadig mer på de knaggene vi allerede har.
Derfor er det ikke nødvendigvis et problem å vite “litt om mye”. Tvert imot kan det være en styrke. Det gjør det mulig å se mønstre, koble ideer og finne løsninger som andre kanskje overser – nettopp fordi man har flere steder å henge ny kunnskap på.
Når skolen og arbeidslivet møtes
Både skolesystemet og arbeidslivet stiller oss ofte de samme spørsmålene: Hva kan du? Hva har du dokumentert?
Men sjelden: Hvorfor kan du det du kan?
Hva om vi heller begynte å spørre:
- Hvorfor lærer vi akkurat dette?
- Hvorfor trenger vi akkurat denne kompetansen?
- Og hvordan kan vi lære på en måte som holder oss oppdatert i takt med endringene rundt oss?
Kanskje handler fremtidens læring mindre om å pugge fakta – og mer om å forstå sammenhenger, stille spørsmål og lære å lære.
En kontinuerlig prosess
Kanskje ligger nøkkelen til god læring nettopp her: i å se læring som en kontinuerlig prosess av observasjon, anvendelse og refleksjon – heller enn en rett vei mot et ferdig mål.
Når man forstår hvorfor man lærer, blir det også lettere å se hvordan kunnskapen kan brukes.
Og da blir utviklingen både raskere, dypere og mer meningsfull – både for den enkelte og for samfunnet.
