Systemet vårt gjør det nesten umulig å prøve og feile uten å møte en mur av krav. Har du en liten idé, en sidegeskjeft eller ønsker å teste om noen vil kjøpe det du tilbyr, må du raskt forholde deg til registrering av selskap, gebyrer, regnskapssystemer og regelverk. Alt dette kommer før du har tjent din første krone.
Det sies at vi gjør det lettere å starte for seg selv. Men gjør vi egentlig det? Tidligere var det gratis å opprette enkeltpersonforetak. Nå må du betale gebyr for registrering, og i praksis er du nødt til å ha et regnskapssystem for å håndtere bilag og rapportering. Kostnadene starter altså før inntektene. Det er som å kreve at du betaler medlemskap og kjøper fullt profesjonelt utstyr før du får prøve om sporten passer for deg.
Hvorfor er det slik?
Myndighetene ønsker orden i systemet. Alle skal betale skatt, levere mva og rapportere korrekt. Det er forståelig. Men når kravene blir så strenge at de hindrer folk i å teste en idé, mister vi mange små gründerdrømmer som aldri får muligheten til å vokse frem.
Hva om jeg vil teste om noen vil betale for en tjeneste jeg kan levere på fritiden faktisk får kunder? Det kunne kanskje blitt en bedrift på sikt, men jeg får aldri sjansen, fordi terskelen er for høy allerede på startstreken. Noen vil hevde at terskelen ikke er så høy, men for mange kan selv de 3000 kronene som kreves for å registrere et enkeltpersonforetak, være en barriere stor nok til å stoppe forsøket før det begynner.
Skapertrang krever lav risiko
Vi snakker mye om hvor viktig innovasjon og entreprenørskap er. Samtidig møter vi mennesker som ønsker å prøve noe nytt, med et system som i praksis sier: Først må du bevise at du kan alt, deretter får du lov til å starte. Dette er bakvendt.
Skapertrang handler om å våge, teste, feile og lære. Men i dag er risikoen ofte altfor høy. For mange betyr det å selge verdier de allerede har – og å stå på bar bakke dersom det går galt.
Mange selger boligen sin for å satse på en idé. Går det galt, står de igjen uten noe å bygge videre på. Jeg har selv solgt for å frigjøre kapital til å teste ut noen idéer, og jeg vet godt hvor vanskelig det vil være å komme meg inn på boligmarkedet igjen etter fylte 50 dersom jeg feiler. Det er en høy pris å betale bare for å få muligheten til å prøve.
I praksis betyr det at bare de tøffeste, de som virkelig våger å sette alt på spill, tør å satse. Men er det et system som bare belønner dem som risikerer alt vi vil ha? Når risikoen blir så stor før du i det hele tatt har kommet i gang, er det ikke rart at mange legger idéen i skuffen i stedet.
Og er det ikke ironisk at vi gjør akkurat det samme ellers i arbeidslivet – vi skriker etter folk som kan tenke utenfor boksen, men krever først at de beviser at de passer inn i den.
50 000-regelen og dens begrensning
Det finnes en grense på 50 000 kroner der inntekten kan regnes som hobby. Dette gjelder bare når du selger noe på egen hånd, for eksempel hjemmelagde produkter, småtjenester eller en digital idé.
Det gjelder ikke når du utfører arbeid for andre bedrifter. Da regnes inntekten enten som lønn, som arbeidsgiver rapporterer, eller som næringsinntekt, som krever registrert foretak. Du kan altså selge vafler i nabolaget uten å starte firma, men du kan ikke sende faktura på 10 000 kroner til et selskap uten å være registrert.
Her møter mange den største utfordringen. Idéen kan ikke prøves ut i praksis uten å gå gjennom hele systemet på forhånd.
Hva om vi endret på det?
Hva om vi åpnet for at de første 50 000 kronene kan rapporteres på en enkel måte, uten krav om regnskapssystem og registrering? Når aktiviteten faktisk viser seg å fungere, kan man gå inn i systemet. En slik testmodell ville gjort det mulig å prøve seg frem uten å møte unødvendig høy risiko fra starten av.
Dette gjelder ikke bare for små idéer rettet mot privatpersoner (B2C), men også når man tester en løsning for bedrifter (B2B). For i praksis er forskjellen mindre enn vi liker å tro – til syvende og sist handler det om mennesker som kjøper og prøver ut noe nytt, enten det skjer på jobb eller hjemme. (Les mer om hvorfor B2B og B2C egentlig er to sider av samme sak.)
Resultatet kunne blitt mer innovasjon, mer kreativitet og flere bedrifter som vokser seg store, nettopp fordi de fikk lov til å begynne i det små.
Til ettertanke
Dette handler ikke om å fjerne skatt eller slippe unna rapportering. Det handler om å senke terskelen slik at flere får muligheten til å prøve ut en idé uten å møte en mur av krav før de i det hele tatt har tjent en krone.
Når jeg først har en inntekt og tjener penger, kan jeg selvfølgelig registrere selskap, betale for et regnskapsprogram eller bruke en regnskapsfører. Men la meg nå først få muligheten til å tjene inn de utgiftene jeg allerede har lagt ut – for eksempel domene, PC eller annet jeg trengte for å starte opp og teste idéen. Først da kan jeg bevise om den faktisk har livets rett.
Vi sier vi ønsker mer innovasjon, flere gründere og nye arbeidsplasser. Da må vi gjøre det enklere å komme i gang, og fjerne unødvendige barrierer som skremmer bort mange før de i det hele tatt har begynt. Og her finnes det flere sider av saken: Det er ikke bare systemet som kan legge hindringer i veien, men også hvordan kapital beskattes og brukes. Jeg har tidligere skrevet om hvordan vi kan gjøre det mer attraktivt for de som har midler å investere i nye gründere og oppstartsbedrifter, slik at flere får muligheten til å skape noe.
Hva tenker du? Er dagens regler et nødvendig vern for systemet, eller står de faktisk i veien for at folk får prøve seg?
