Når takk uteblir

Du vet hvordan det er – noen må alltid stille opp. Du organiserer dugnader, fikser praktiske ting, sender e-poster, holder styr på medlemslister og steker vafler i kiosken. Fellesskapet flyter fordi noen gjør jobben i kulissene. Men ofte er det ikke takk du hører, men klager på det ene som gikk galt: den glemte kaffekannen, den feilskrevne datoen eller den gangen vaflene tok slutt før pausen var over.

Negativity bias i praksis

Artikkelen ble til etter at jeg så hvordan én liten feil nesten overskygget alt det gode som var gjort. En som hadde stått på i månedsvis, gjorde en glipp – og plutselig handlet alt om den. Kommentarene kom raskt, og stemningen ble amper. Heldigvis løste alt seg til det beste, men det var ikke gitt.

Og dette var heller ikke unikt. Én feil kan overskygge hundre gode bidrag. Og det er nettopp der negativity bias, hjernens tendens til å huske det negative sterkere enn det positive, kommer snikende inn i lag- og foreningslivet.

Denne mekanismen er så kraftig at den ligger til grunn for hvordan vi håndterer traumer. Hjernen er rett og slett designet for å huske det som gjorde vondt, for å unngå at det skjer igjen. Det er derfor man trenger traumebehandling – for å hjelpe hjernen å «omskrive» minner som ellers ville dominert alt annet.

Men i hverdagen fungerer det på samme måte i mindre skala: en liten feil, et surt blikk eller en kritisk kommentar kan feste seg dypere enn all rosen i verden. Og for den som står på frivillig, kan det kjennes som utakknemlighet.

En ung kvinne ser ned med et alvorlig uttrykk, mens uklare tomler i bakgrunnen viser både opp og ned – et visuelt bilde på hvordan negative opplevelser ofte overskygger de positive.
I en tidligere artikkel skrev jeg om hvordan vi mennesker husker kritiske kommentarer bedre enn komplimentene. Det samme skjer i foreningsarbeid. Det er ikke nødvendigvis ond vilje fra de andre, men bare hjernen som henger seg opp i det som gikk galt.

Når ildsjeler mister gnisten

Frivillighet bygger på lyst, fellesskap og mening. Men når innsatsen gjentatte ganger tas for gitt, eller kritikken veier tyngre enn anerkjennelsen, skjer noe farlig: de mest engasjerte begynner å trekke seg unna.

Det starter gjerne med små signaler: den som alltid pleide å stille opp, sier nei en gang. Så enda en. Til slutt er de borte. Ikke fordi de manglet vilje, men fordi gnisten ble slukket av manglende takk.

Konsekvensene merkes raskt. Foreninger mister erfaring, kontinuitet og drivkraft. Fellesskapet mister sine bærebjelker. Og de som blir igjen, må dekke enda flere oppgaver – en spiral som tærer på hele miljøet.

Når du gjør det for din egen del

Et lite triks for å bevare motivasjonen, er å skifte fokus: å gjøre ting for sin egen del, kanskje fordi du selv finner glede i å bidra, være sosial, eller se at ting fungerer.

Det minner meg om dataverden: Den beste tilbakemeldingen en god driftstekniker kan få, er ofte ingen tilbakemelding i det hele tatt. Ingen ringer for å si: «Nettverket fungerer strålende i dag, takk skal du ha!» De ringer bare når noe er galt. Betyr det at jobben ikke er viktig? Tvert imot – det er jo nettopp fordi alt flyter sømløst, at folk kan gjøre jobben sin.

Slik er det også i foreninger. Når ting glir fint, er det lett å overse hvem som sørget for at det ble slik. Derfor er det viktig å minne seg selv på at verdien av innsatsen ligger i fellesskapet man bygger, og i den gleden man selv kan hente ut av å bidra – ikke bare i applausen.

For sannheten er at når du gjør en god jobb, hører du sjelden noe. Så lenge ingen klager, betyr det egentlig at alt fungerer som det skal.

Den lille store forskjellen

Heldigvis er det ikke rakettforskning som skal til for å løfte et annet menneske. Små ord og handlinger kan gjøre stor forskjell:

  • Si takk – ofte og konkret.
  • Synliggjør innsatsen, også de små tingene som få legger merke til.
  • Del på oppgaver slik at ikke de samme alltid brenner lyset i begge ender.
  • Ha rom for feil, og minn hverandre på alt som faktisk gikk bra.

Det er ikke alle som trenger applaus eller blomsterbuketter – men alle trenger å vite at innsatsen blir verdsatt.

Skal vi virkelig miste de beste på grunn av kaffekoppen?

Mange lag og foreninger står og faller på noen få personer som trekker lasset. Skal vi virkelig risikere at de gir opp fordi alt folk husker, er den gangen kaffekoppen manglet eller vaflene ble svidd?

Hvis vi vil bevare fellesskapene våre, må vi gi mer plass til takknemlighet. Det er ikke bare for å være hyggelig, men fordi det er livsviktig for å holde på ildsjeler.

Så neste gang noen stiller opp – si takk.

Ikke la den ene lille feilen overskygge de hundre tingene som gikk bra.

Uten ildsjelene, er det ingen som setter på kaffen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *