Denne uka har jeg tenkt mye på hvordan ting fungerer – eller rettere sagt, hvordan de ikke fungerer. Hvorfor holder det ikke å faktisk kunne noe lenger – du må også bevise at du har lært det på ‘riktig’ måte? Jeg var litt inne på temaet sist søndag men skal fortelle litt mer om meg selv i denne. Hvorfor vurderes en CV med titler og studiepoeng høyere enn faktisk kompetanse?
Kompetanse uten utdanning, hvorfor så mange faller utenfor arbeidslivet
Er det ikke ironisk at arbeidslivet skriker etter folk som kan tenke utenfor boksen, men samtidig krever at du først må bevise at du passer inne i den?
Det store paradokset er at alle teoriene vi underviser i dag, startet som noens nye tanker. De fantes ikke i en lærebok, men kom fra mennesker som turte å tenke fritt. Likevel har vi skapt et system der de som tenker utenfor boksen, sjelden får slippe til.
Jeg er ikke imot utdanning. Tvert imot anerkjenner jeg hvor viktig den er for de aller fleste. Og sett i lys av hvor mye tid jeg har måttet bruke på å lære meg ting underveis, ofte bare for å bekrefte det jeg allerede visste, ville nok en tittel å lene seg på vært en raskere og enklere vei til troverdighet.
Men utdanning passer ikke for alle. Likevel har den blitt den eneste veien til anerkjennelse i dagens arbeidsliv: diplom, grad, sertifisering. Og det virker nesten som det har blitt verre de siste årene. Man skriker etter arbeidskraft, men selv folk med høy utdanning blir stående utenfor. Og for oss som lærer annerledes, og som har bygget kompetanse gjennom praksis, ikke pensum, blir det enda vanskeligere. For uten riktig stempel på papiret kvalifiserer vi sjelden til mer enn én prosent av jobbene.
Når praktisk kompetanse ikke passer inn i skolesystemet
Jeg prøvde. Jeg gjorde virkelig det. Etter grunnskolen vurderte jeg et utvekslingsår i USA. Jeg kom gjennom intervjuer og kvalifisering, fikk til og med tildelt en vertsfamilie – men økonomien satte en stopper for det.
I stedet startet jeg på allmennfag, første steg mot studiekompetanse. Da jeg kom til andreåret, valgte jeg å gå førsteåret om igjen for å forbedre karakterene mine. Helt bortkastet. Jeg brukte det første vitnemålet uansett, for det var radio og TV som fikk tiden min – ikke pensum.
Andreklasse holdt jeg ut til jul. Det var fag som norsk og tysk som tappet meg for motivasjon. Tysk har jeg hatt nytte av. Men Hamsun? Aldri har noen spurt meg om noe av det vi ble tvunget til å pløye oss gjennom.
Høsten etter prøvde jeg mekaniske fag. Jeg fikk gode karakterer, men strøk – ikke fordi jeg ikke kunne faget, men fordi jeg hadde for høyt fravær. Læreren min ba meg om å holde ut de siste månedene for å få vitnemål. Men da han sa “du har jo bestått, du må bare møte opp”, ble det helt tydelig: Systemet er mer opptatt av fraværsgrenser enn av hva du faktisk kan.
Og da mistet jeg troen. Ikke på meg selv, men på hele opplegget. Jeg hadde lært det jeg trengte. Så jeg brukte heller tiden på det jeg elsket: å skape. Radio. TV. Jeg trengte ikke det vitnemålet, for jeg visste at jeg kunne hvis jeg ville. Og det holdt for meg.
Da erfaring ble mitt vitnemål
Jeg utviklet ferdigheter, bygget karriere, leverte resultater. Jeg nådde målene jeg satte meg som ung – reiste, kjøpte bolig, bil, og hadde penger til overs. Og da jeg endelig kunne kjøpe drømmebilen jeg hadde jobbet for siden jeg var 14, en Porsche 911, føltes det som mitt vitnemål. Mitt fagbrev. Min doktorgrad – alt i ett.
Første 911-en var søndagsbilen. Etter to år solgte jeg den. Jeg hadde opplevd drømmen, trodde jeg. Men ett år senere kom lengselen tilbake. Og da forsto jeg at jeg egentlig bare hadde gjort det man “burde” – tatt den ut på solskinnsdager og latt den stå og skinne.
Så jeg kjøpte en ny. Og denne gangen brukte jeg den. Hver dag. Hele året. Den var bruksbilen. Jeg kjørte mer Porsche på fire år enn mange eiere gjør på tjue. Det var upraktisk. Det kostet en formue. Og det ga ingen mening, sett med økonomiske eller fornuftige briller. Men det var verdt det – fordi jeg levde ut drømmen. På min måte.
Når det å velge riktig straffer seg
Da det britiske selskapet jeg jobbet for ble lagt ned, tok jeg meg en velfortjent pause. For første gang valgte jeg å stoppe opp litt, finne ny retning – og jeg var på god vei. Jeg var i samtaler, klar for å lande neste jobb. Men så ble mamma, en person som hadde vært en bauta i livet mitt, og var mer enn god venn enn mor, brått syk.
For første gang i livet valgte jeg å legge karrieren til side for å være der for noen andre. Hele livet hadde jeg satt jobb og ambisjoner først. Nå var det hennes tur. Og det føltes riktig. Et valg jeg aldri kommer til å angre på – for kort tid etter var hun borte. Bare 67 år gammel.
Ironisk nok var det da jeg endelig prioriterte noe viktigere enn meg selv – og hadde mer å tilby enn noensinne – at karrieren raste sammen. Ikke fordi jeg manglet kompetanse. Men fordi jeg hadde vært borte for lenge.
Og plutselig betydde ingenting av det jeg hadde oppnådd noe som helst. Ikke fordi jeg ikke kunne jobben – men fordi jeg ikke hadde papir på det. For arbeidslivet bryr seg ikke om lojalitet, omsorg eller menneskelighet. Det bryr seg om hull i CV-en. Om at du nærmer deg 50. Og at du mangler en formell utdanning.
Så kanskje er det like greit å skape noe selv. Bruke energien på noe eget.
Og la dem en dag lese i avisa hva én samtale – og et blikk for mer enn bare en CV – faktisk kunne ha ført til.
Hvem skrev bøkene først?
Utdanning er i bunn og grunn en oppsamling av kunnskap. Noen har vært før oss, prøvd, feilet og kommet frem til konklusjoner. Disse konklusjonene er blitt skrevet ned, systematisert og undervist til neste generasjon. Det er sånn vi bygger videre på det vi allerede vet.
- Den første legen hadde ikke en medisinsk utdanning.
- Den første ingeniøren hadde ikke en ingeniørgrad.
- Den første psykologen hadde ikke en psykologiutdannelse.
Noen måtte finne ut av det før det ble etablert som et fag.
Så hvorfor er det så vanskelig for dagens arbeidsliv å anerkjenne de som fortsatt lærer på denne måten? De som ikke har gått den akademiske veien, men som likevel har bygget reell kompetanse?
Systemet vårt premierer de som lærer på den riktige måten, men ikke nødvendigvis de som faktisk kan noe. Det er et paradoks.
Vi elsker de kreative – men bare når de har riktig tittel
Arbeidslivet sier det ønsker innovasjon og nye perspektiver, men rekrutterer ofte etter de samme mønstrene som alltid.
For å få en jobb må du gjerne ha en akademisk bakgrunn, men når du først er inne, forventes det at du skal utfordre det etablerte og tenke nytt. Det er en selvmotsigelse.
“Ja, vi ser du har utdanning – men kan du tenke som om du ikke hadde det?”
Ofte er det vanskelig. Ikke fordi utdanning er feil, men fordi den også former hvordan vi ser verden. Når noe er etablert som «best praksis», blir det naturlig å stole på det – selv om løsningen kanskje finnes et helt annet sted.
Og da sitter jeg igjen med spørsmålet:
Er det kunnskap vi vil ha, eller bare bekreftelse på at kunnskapen kommer fra et godkjent sted?
Du må tenke utenfor boksen – men bare etter at du har bestått testen som bekrefter at du tenker innenfor den.
Når utdanning blir en tankeboks
Jeg har ingenting imot folk med høy utdanning. Jeg beundrer dem som har investert tid og innsats i å spesialisere seg. Men jeg har også sett hvordan utdanning kan bli en begrensning.
For når du lærer at slik fungerer verden, blir det vanskelig å stille spørsmål ved om den faktisk gjør det.
Hvis du lærer at en løsning er best praksis, vil du instinktivt stole på den – selv om en nykommer utenfor systemet kanskje kunne funnet noe bedre.
Det er derfor vi ofte ser at innovasjon skjer utenfor de etablerte rammene. Fordi de som ikke er en del av systemet, også er de som lettere kan se feilene i det.
Men hva gjør vi med det?
Vi trenger en annen vei inn
Jeg sier ikke at utdanning skal avskaffes. Men jeg mener vi trenger flere veier inn for mennesker som lærer gjennom praksis, erfaring og problemløsning.
Hvis du har jobbet med noe i 20 år, men mangler papirene, får du ofte ikke engang sjansen til å vise hva du kan.
Vi snakker mye om livslang læring, men læring utenfor akademia verdsettes sjelden på samme måte. Det er ikke alltid kunnskapen som vurderes – men hvor den kommer fra.dsettes. Det er ikke selve kunnskapen som teller – det er hvor du har fått den fra. Og det er det jeg mener vi må gjøre noe med.
Men la meg nyansere litt
Dette handler ikke nødvendigvis om ekspertene – de som har jobbet med det samme faget i 20 år og blitt best i det. Mange av dem får anerkjennelse nettopp fordi de er tydelig spisset og kan dokumentere verdien sin.
Utfordringen er ofte større for oss som har gått bredt, men likevel dypt. Vi som har jobbet med salg, strategi, utvikling, markedsføring og mennesker – uten nødvendigvis å kunne sette én tydelig tittel bak navnet.
Vi har jobbet på tvers av fag, fylt hullene mellom spesialistene og lært oss å se helheten. Vi bygger broer, ser systemene, oppdager mønstre og vet når noe fungerer – og hvorfor.
Og det er nettopp denne kombinasjonen som ofte blir oversett, fordi den ikke passer inn i en standardisert rollebeskrivelse.
Konklusjon: Vi må slutte å kaste bort talent
Vi snakker mye om livslang læring og verdien av erfaring, men vurderer fortsatt mennesker ut fra titler og studiepoeng. Vi vet at kunnskap kan komme fra mange steder, men systemet vårt insisterer fortsatt på at den må komme fra ett bestemt sted for å telle.
Kanskje er det på tide å tenke nytt. For hvis vi virkelig ønsker innovasjon, omstilling og nye perspektiver – hvorfor er vi så redde for dem som lærte på en annen måte?
Det mest ironiske er kanskje at man leter etter mennesker som kan tenke utenfor boksen, samtidig som de først må bevise at de passer perfekt inni den.
Og som om ikke det er nok, blir du gjerne sendt gjennom tester som hevder å måle potensial og problemløsningsevne, men som ofte ekskluderer nettopp dem som tenker annerledes.
For er det ikke ganske fascinerende, at du hele tiden må tenke innenfor boksen for å få sjansen til å bevise at du kan tenke utenfor den?
Og hvis det handler om mennesker. Om psykologi, erfaring, nysgjerrighet, resultater og nye ideer, Er det da utdanning vi snakker om? Eller handler det om noe langt større? Det ser jeg nærmere på i søndagens artikkel om hvorfor jeg skriver om psykologi i mange av artiklene mine.
