Men hvem bryr seg egentlig om hvem som sa det først?

Vi nærmer oss valget i 2025, og debattene ruller som vanlig over skjermen. Jeg har irritert meg litt i det siste. Eller kanskje mer kjent på en stille fortvilelse over politikere som bruker taletiden sin på å minne oss om at «dette foreslo vi allerede i 2007!», som om det viktigste er hvem som sa det først, ikke at det faktisk ble gjort.

Å ha rett er ikke det samme som å få gjennomslag

Joda, jeg skjønner greia. De vil vise at de hadde rett hele tiden, og at alt ville vært bedre hvis vi bare stemte på dem litt tidligere. Det er strategi, posisjonering og politikk. Men helt ærlig? Ingen har alltid rett. Verden endrer seg. Det gjør også hva folk er klare for å høre, og når de er klare til å handle.

Noen ganger er det rett og slett sånn at forslaget må komme fra noen andre før det får gjennomslag. Vi ser det i politikken, i arbeidslivet og til og med i vennegjenger – hvor noe først blir ledd av eller nedstemt, for så å bli løftet frem som verdens beste idé når det kommer fra en annen person. Det er urettferdig, men også menneskelig.

Kanskje ideen var god allerede i 2007, bare det at tiden ikke var moden. Eller kanskje folk måtte høre det fra noen andre før den kunne bli virkelighet. Og når det først skjer? Da burde man si: «Endelig! Bra jobba. Takk for at dere fikk det til.» Å gi ros til dem som faktisk gjennomfører, viser overskudd og samarbeidsevne, og forteller oss at du bryr deg mer om målet enn om æren.

Politikk og arbeidsliv har mer til felles enn vi liker å tro

Politikk, slik som arbeidslivet, handler ikke om å få rett. Det handler om å få gjort. Får du gjennomslag for en idé gjennom en motstander, kan det faktisk være det sterkeste beviset på at ideen din var god.

Dette har jeg kjent på kroppen selv, riktignok utenfor politikken. Jeg har påvirket, argumentert og lagt frem ideer som andre har tatt med seg videre, ofte under nytt navn eller i ny form. Og ja, resultatet kom, og det var det som betydde noe.

Likevel har jeg kjent på den bitre følelsen. Den følelsen som får deg til å tenke at du aldri mer gidder å si noe til den personen. For det føles urettferdig. Som om du blir usynlig i det øyeblikket noen andre får applausen. Men hva hjelper det? Jeg foreslo jo noe for å skape endring, ikke for å få en statue i parken.

Lobbyister vet det: Det handler ikke om overskrifter

I bunn og grunn er det nettopp dette lobbyister driver med, hver eneste dag. De påvirker, argumenterer og forsøker å dytte på systemet. Men det er sjelden du ser dem stå frem i avisene og rope: «Det var vi som fikk det til!» De vet at det handler om å få gjennomslag, ikke om å havne i overskriftene.

Slik burde vi andre også tenke. Enten vi er politikere, ansatte, gründere eller rådgivere. Når idéen din blir realisert, er den ikke lenger bare din. Da har den blitt til noe felles. Og det er da den virkelig begynner å virke.

Vil du vise at du var tidlig ute? Vis det – men vær raus

Og hvis du vil vise at du var tidlig ute? Lag en oversikt. Gjør det ryddig og stilig. Som denne:

Tydelig, ærlig og helt fri for bitterhet. Og så kan du bruke energien din på neste gode idé. Faktisk kunne alle partier laget en slik oversikt, med eksempler på saker de har foreslått, og latt velgerne selv vurdere hvem som har vært mest fremtidsrettet. Da slipper vi å bruke dyrebar taletid på å krangle om hvem som sa det først, og kan heller fokusere på hva vi faktisk får gjort fremover.

Når man klager på at målet ble nådd, bare ikke på din måte er det som å klage og sutre over at du vant én million i Pantelotteriet når du egentlig ville vinne i Lotto. Og dette skjer hele tiden i politikken.

Dette er bare ett eksempel. Det finnes mange måter å minne folk på at du har vært fremtidsrettet over tid. Kanskje gjennom egne nettsider, brosjyrer, innlegg eller små drypp i samtalen. Det er bare kreativiteten som setter grenser. Men når du først får taletid i media, i en debatt eller et intervju, vinner du langt mer tillit ved å løfte andre frem enn ved å insistere på at du var først.

Gi æren videre når det er fortjent. Det viser at du ikke bare vil ha rett, men at du vil ha gjennomslag. Og det er dét folk stemmer på.

Ingen bygger noe stort alene

Dette gjelder ikke bare politikere. I arbeidslivet er det mange som tråkker på hverandre i jakten på status og anerkjennelse. Men ingen bygger noe stort alene. Vi er alle avhengige av hverandre. Kanskje var det noe du hørte i en lunsjpause som tente en gnist i deg. Kanskje ble noen andres refleksjon til et avgjørende forslag i din munn. Det er helt i orden. Sånt skjer, og det er nettopp slik gode ideer utvikles.

Men tenk om politikken var litt mer som arbeidslivet

I mange jobber og relasjoner lærer vi at samarbeid er nøkkelen. Vi heier hverandre frem, bygger på hverandres styrker og gir æren videre når noen hjelper oss med å lykkes. Slik fungerer gode team. Det er slik tillit bygges. Og ofte er det slik ideer får leve videre, fordi noen andre så potensialet og sørget for at det faktisk skjedde.

I politikken derimot, virker det ofte som om det viktigste er hvem som får æren, ikke at noe faktisk blir gjort. Selv når partiene i prinsippet er enige, bruker de måneder og år på å diskutere hvordan det skal gjennomføres. Ikke fordi målet er uklart, men fordi ingen vil gi motstanderen seieren.

Tenk om vi i stedet kunne si: «Det var faktisk en god idé. La oss gjøre det sammen.» Hvor mye raskere kunne verden beveget seg da?

I arbeidslivet sier vi ofte at tid er penger. Men i politikken kan man bruke år på noe man i praksis er enige om, bare fordi det handler om å vinne æren. Kanskje er det på tide å tenke litt annerledes. Kanskje er det tid for å dele både ideene, gjennomføringen og æren.

Kred koster deg ingenting – men gir andre alt

Men husk hvor du snappet det opp. Du møter de samme folkene på vei ned som du møtte på vei opp. Du mister ikke verdi ved å bygge videre på andres grunnidé. Tvert imot viser du at du følger med og evner å utvikle. Kanskje ville ideen din aldri blitt noe av hvis du måtte bære den alene. Da er det jo fantastisk at noen andre fikk det til.

Men én ting bør du være særlig varsom med. Hvis du får anerkjennelse, eller kanskje til og med en bonus, for noe du egentlig fikk fra noen andre, så si det høyt. Det koster deg ingenting å gi æren videre. Men det kan bety alt for den som aldri fikk stå i spotlighten.

Avslutning – en stille påminnelse

Du mister ikke noe ved å løfte andre. Tvert imot viser du at du har skjønt hva det egentlig handler om. Å få ting til å skje. Sammen.

Og vet du hva? Det gjør deg ikke mindre. Faktisk viser forskning at vi ofte oppfatter mennesker som rause og anerkjennende som både sterkere og tryggere. De som gir æren videre, blir gjerne sett på som mer kompetente. Når du løfter andre, blir du selv løftet. For tillit bygges ikke gjennom å rope høyest, men gjennom å vise overskudd.

Jeg, for eksempel, kan ha ideer, visjoner og gjennomføringsevne. Men uten folk som heier, sparrer, utfordrer og bygger videre, blir det bare en tanke i et hjørne av internett. En stemme i et ekkokammer.

Og det er kanskje fint, det. Men det forandrer ingenting. Hvis du virkelig vil sette spor, handler det ikke om å eie æren. Det handler om å dele den. For ideer vinner ikke valg. Det gjør handling.