Vi mennesker har et merkelig forhold til skyld og ære. Når noe går galt, er det nesten som om vi trener på hvem som først kan peke på noen andre som årsak. Og når noe går bra, da står vi ofte fremst i rekka og tar all æren selv. Hvorfor skjer dette, og hva betyr det for oss som enkeltmennesker, i relasjoner og i organisasjoner?
Peker vi på andres feil for å føle oss bedre?
Det er ikke tilfeldig at vi ofte skylder på andre. Å plassere skyld eksternt kan være en enkel måte å slippe ubehaget ved å innrømme egne feil på. Uten å være bevisst det, kan vi forsøke å skjule svakhet og beskytte selvtilliten ved å overføre ansvaret til noen andre. Det er et psykologisk forsvar som kortsiktig kan få oss til å føle oss bedre, men som på lang sikt undergraver vår evne til reell læring og vekst.
Når skyld blir et sosialt fenomen
Skyld handler ikke bare om individuell reaksjon. I sosiale kontekster som på arbeidsplassen eller i politikk, blir det lett en «blame culture» hvor ansvar skyves nedover eller bortover for å beskytte status og posisjon.
I slike miljøer ender problemløsning ofte som en sekundær prioritet. Frykten for klandring gjør at folk forsøker å unngå feil i stedet for å finne løsninger, og viktig kunnskap kan gå tapt fordi ingen tør å si hva som faktisk skjedde.
Det paradoksale er at dette ofte skjer nettopp der ansvaret formelt sett er størst. Toppolitikere og ledere i store virksomheter har ofte ekstra lønn, bonusordninger eller andre goder som nettopp begrunnes med økt ansvar. Likevel er det i disse strukturene vi oftest ser at ansvar fragmenteres, delegeres bort eller forklares vekk når noe går galt.
Ansvar er noe mange gjerne tar betalt for, men som i praksis kan være langt vanskeligere å bære når konsekvensene blir reelle.
Hvorfor skylder vi?
Når noe går galt, reagerer vi ofte på én av to måter. Enten forsøker vi å flytte ansvaret bort fra oss selv, eller så tar vi det. Innen psykologien omtales dette gjerne som forskjellen mellom blame-shifting og det å ta ansvar.
Blame-shifting er ofte en subtil, nesten usynlig teknikk der ansvar gradvis skyves over på andre, samtidig som det skapes tvil om hva som egentlig skjedde, og hvem som gjorde hva. Ikke nødvendigvis med onde hensikter, men som et forsøk på å beskytte ansikt, posisjon eller selvbilde.
Samtidig vet vi at det å skylde på andre sjelden blir godt mottatt. Å ta ansvar for egne feil oppfattes i dag som et tegn på styrke og modenhet, mens ansvarsfraskrivelse ofte vekker mistillit. Likevel gjør vi det nettopp fordi frykten for konsekvensene kan veie tyngre enn ønsket om å fremstå redelig.
Når det ikke handler om å skylde på andre
Samtidig finnes det et annet mønster, som sjelden får like mye oppmerksomhet. Noen av oss har aldri hatt særlig problemer med å ta på seg skyld, også når vi vet at den egentlig ikke er vår. Dette gjør vi fordi situasjonen tilsier at konsekvensene blir mindre hvis ansvaret havner hos oss selv.
For meg har det vært sånn helt siden barndommen. Jeg har levd godt med å bære ansvar jeg visste ikke var mitt, nettopp fordi jeg også visste sannheten. Og når man lever greit med sannheten selv, trenger man ikke nødvendigvis at alle andre gjør det samme.
I arbeidslivet har dette blitt en forlengelse av samme tankegang. Jeg bryr meg sjelden om hvem sin feil noe er. Det viktige er at det blir løst. At vi kommer videre. At energien brukes på fremdrift, ikke på pekefingre.
Likevel har også dette en pris. For når man gang på gang tar støyten, skaper ro og rydder opp uten å lage sak, kan ansvaret bli usynlig, fordi omgivelsene venner seg til at noen alltid tar det. Over tid kan det slite på balansen.
I praksis kan det også sette en selv i et dårlig lys oppover i systemet. Det som oppleves som trygghet og ansvarlighet for medarbeidere, kan for en leder fremstå som usikkerhet, manglende oversikt eller lavere faglig tyngde. Spesielt når ansvaret tas stille, uten behov for å forklare alt som faktisk ligger bak.
Det samme gjelder når man stiller det «dumme spørsmålet» man egentlig allerede vet svaret på, bare fordi ingen andre tør. For teamet skaper det rom for læring og trygghet. For ledelsen kan det, paradoksalt nok, skape avstand når man spør på vegne av andre, uten å tydeliggjøre at det er nettopp det man gjør.
Fra skyld til tankeeksperiment
Videoen med problemløseren er nettopp ikke en guide til problemløsning. Den er en satirisk bruksanvisning i hvordan man overlever i systemer der ansvar er farligere enn feil.
Gjennom et tilsynelatende rasjonelt flytskjema blir det tydelig hva som faktisk belønnes: å holde seg unna, holde kjeft, skylde på andre og ta æren der det er mulig. Ikke fordi det løser problemer, men fordi det løser posisjonen.
Det humoristiske grepet avslører et alvorlig poeng. I noen systemer er det tryggere å forklare bort enn å forklare. Tryggere å skyve ansvar enn å ta det. Og farligst av alt: å havne i situasjoner der du verken kan skjule feilen eller skylde på andre.
I det lyset blir spørsmålet om skyld mindre interessant enn spørsmålet om insentiver. Hva slags atferd er det egentlig vi belønner?
Hva skjer når vi tar ansvar i stedet for å skylde?
Når ledere og enkeltpersoner tar ansvar for feil i stedet for å skylde på andre, skjer det noe avgjørende: det bygger tillit og skaper en kultur hvor folk faktisk tør å gjøre feil og lære av dem.
Jeg husker en gang tidlig i arbeidslivet da jeg gjorde en feil. I stedet for reaksjoner eller sanksjoner, fikk jeg mer ansvar. En kollega reagerte sterkt på det. Han opplevde det som urettferdig, og tok det videre med sjefen. Svaret var enkelt: Den som ikke gjør noe, kan heller ikke gjøre noe feil.
Det finnes et gammelt ledelsesprinsipp som sier at gode ledere gir teamet all æren når noe går bra – og tar all skyld når noe går galt, eller i det minste anerkjenner den. Prinsippet peker på noe viktig: ansvar handler ikke om straff, men om tillit. Om hvem man våger å gi rom til å lære, utvikle seg og faktisk få ting til å skje.
Avsluttende refleksjon: det modne valget
Skyld kan være en nyttig sosial mekanisme når vi må forklare hva som gikk galt og hvordan vi kan unngå det neste gang. Men når skyldbruk blir en vane som hindrer læring, utvikling og samarbeid, har den mistet sin verdi.
Vi er tross alt bare mennesker. Ingen er feilfrie. Likevel velger mange av oss å fremstå som om vi er det – særlig i offentlige roller. Det er et forståelig valg, men ikke et gratis valg. Når man først bygger et bilde av å være feilfri, følger det også en forventning om å leve opp til det. Da blir ethvert avvik et fall, ikke et steg i en utvikling.
Alternativet er mer krevende der og da, men ofte mer bærekraftig over tid. Å være åpen om at man ikke alltid har vært den man er i dag, gir rom for feil, læring og endring. Det handler ikke om å bortforklare det man har gjort, men om å erkjenne det – og ta eierskap til at feilene har vært med på å forme den man er blitt.
Vi ser det tydelig i dag, når mennesker dømmes for handlinger og holdninger de hadde for tiår siden. Spørsmålet er om vi virkelig tror at mennesker formes utelukkende av det de har gjort riktig. Eller om det ikke snarere er slik at vi formes like mye, kanskje mer, av feilene vi har gjort, og det vi har lært av dem.
Jeg er ikke den samme personen som for tretti år siden. Jeg har utviklet meg. Lært. Justert kurs. Og hvis vi ikke gir rom for at mennesker kan endre seg, hva er da alternativet? Et samfunn der ingen tør å ta ansvar, fordi enhver feil, også de gamle, kan bli brukt mot dem senere.
Kanskje det er nettopp derfor spørsmålet «Kan man skylde på noen?» sjelden er det viktigste. Kanskje det viktigste spørsmålet er om vi faktisk gir hverandre rom til å vokse, eller om vi er mer opptatt av å holde hverandre fast i det vi en gang var.
