Når en erfaren medarbeider vurderer å slutte, bør bedriften først prøve å forstå hvorfor. Handler det om lønn, arbeidsmengde eller manglende utvikling? Eller er det noe ved arbeidshverdagen som kan endres, for eksempel at ansvaret ikke følges av myndighet til å utføre jobben?
Hvorfor slutter erfarne medarbeidere – og kan bedriften gjøre noe?
Da jeg ble headhuntet til en annen bedrift, holdt jeg ledelsen orientert mens jeg vurderte tilbudet. Jeg fortalte at jeg vurderte å takke ja, og ledelsen sa at de ville strekke seg langt for å beholde meg. Likevel var fokuset på å tilby mer lønn. Det jeg savnet, var en tydelig avtale mellom ansvaret jeg hadde og myndigheten jeg trengte for å utføre det. Mer lønn ville ikke løst det.
I en STAMI-studie med 12 485 arbeidstakere i norske virksomheter hang tanker om å slutte særlig sammen med rollekonflikter – når ulike krav og forventninger ikke stemmer overens. Studien viser en sammenheng, ikke at alle oppsigelser kan forhindres med en enkel justering. Men den understreker verdien av å forstå hva som faktisk ikke fungerer, før man svarer med et lønnstilbud eller begynner å planlegge overleveringen.
Når en erfaren medarbeider slutter, tar hen også med seg erfaringer, vurderinger og kjennskap til kunder og arbeidsmåter. Derfor bør bedriften både lytte mens det fortsatt er mulig å gjøre noe, og sørge for en god overlevering hvis medarbeideren likevel slutter.
Når en medarbeider slutter, leveres PC-en tilbake, tilganger stenges og oppgaver fordeles. Dokumentene er på plass. Hvis det finnes en sjekkliste, er også den krysset av. Alt ser ryddig ut på papiret – helt til noen stiller et spørsmål ingen kan svare på:
Hvorfor valgte vi denne løsningen, og hva prøvde vi før? Hvilke små tegn får deg til å skjønne at noe er i ferd med å gå galt? Når følger du ikke den vanlige rutinen, og hvordan avgjør du det? Hva kan skje hvis denne kontrollen droppes? Og hvem hos leverandøren bør vi kontakte når saken stopper opp?
Taus kunnskap på arbeidsplassen: erfaringen som ikke står i rutinene
Jeg har tidligere skrevet om hvordan god dokumentasjon sparer tid og frustrasjon. Bilder, forklaringer og tydelige rutiner gjør det enklere for flere å utføre de samme oppgavene. Men dokumentasjonen forteller ikke alltid hele historien.
Se for deg at en kunde tar kontakt om et tilbud. Den faste kontaktpersonen har sluttet, og en kollega overtar. I kundesystemet finner hun tilbudet og et kort møtereferat, men ikke at kunden vil vente med beslutningen til budsjettet er avklart. Den tidligere kontaktpersonen visste når det passet å følge opp, hvem som måtte involveres, og hva kunden var mest opptatt av.
Nå må kunden forklare saken på nytt, og den nye kontaktpersonen må prøve å sette sammen historikken. Hvis tidligere avtaler blir glemt eller kunden mister tilliten, kan det i verste fall føre til at kunden velger en annen leverandør. Forskning viser at et skifte av kontaktperson kan svekke kundeforholdet, men også at relasjonen kan utvikle seg positivt når overgangen håndteres godt.
Slik kjennskap bygges opp over tid. Den erfarne medarbeideren lærer seg å tolke situasjoner, stille de riktige spørsmålene og vurdere hva som bør skje videre. Denne praktiske forståelsen kalles gjerne taus kunnskap. Noe kan forklares og skrives ned, men mye læres gjennom erfaring og ved å jobbe sammen.
Dokumenter hvorfor løsningen ble valgt
Når dokumentasjon blir en naturlig del av arbeidet, trenger den ikke å føles som en ekstraoppgave. Når en rutine opprettes eller endres, kan dere samtidig notere kort hvilket problem løsningen skal løse, og hvorfor dere valgte akkurat den framgangsmåten.
Tenk deg at bedriften en gang betalte den samme leverandørfakturaen to ganger. For å hindre at det skjer igjen, innfører dere en ekstra kontroll før betaling. Rutinen beskriver hva medarbeideren skal sjekke, og hvorfor kontrollen ble lagt til: Den skal fange opp dobbeltregistreringer.
Noen år senere får økonomisystemet automatisk varsling om duplikater. Da kan medarbeiderne vurdere om den manuelle kontrollen fortsatt er nødvendig. Når begrunnelsen står sammen med rutinen, blir det enklere å forbedre den uten å fjerne et viktig sikkerhetsledd ved en feil.
Når dere dokumenterer en rutine, kan dere derfor også notere:
- Hvilket problem skulle løsningen løse?
- Hvorfor valgte vi denne framgangsmåten?
- Hvilken risiko eller hvilke unntak skal kontrollen fange opp?
- Hva kan endre seg slik at løsningen bør vurderes på nytt?
Slik får den som overtar, hjelp til å forstå både hva som gjøres og hvorfor – og til å se når det kan være på tide å gjøre det annerledes.
Kunnskapsoverføring skjer gjennom felles arbeid
Når det er mulig, bør den som slutter og den som overtar, jobbe sammen en periode. I en salgsrolle kan de for eksempel besøke de viktigste kundene sammen. Den avtroppende selgeren får tatt ordentlig farvel, kunden møter den nye kontaktpersonen, og de kan snakke gjennom historikken, avtalene og forventningene.
En gjennomgang av mapper og rutiner er nyttig, men mye av læringen skjer når kollegene løser faktiske oppgaver sammen. Først kan den erfarne vise hva hen undersøker, hvilke tegn hen legger merke til, og hvorfor hen velger en bestemt løsning. Deretter kan den som overtar, prøve selv mens den erfarne følger med og svarer på spørsmål.
Stopp gjerne opp ved vurderingene som ellers går på autopilot: Hvorfor sjekket du akkurat dette? Hva fikk deg til å kontakte leverandøren? Hva ville fått deg til å velge en annen framgangsmåte?
Når den nye prøver selv, blir det tydelig hva som fortsatt er uklart. Da kan dere rette opp mangler i opplæringen og dokumentasjonen mens det ennå er tid. Spørsmålene kan også få begge til å se på gamle vaner og vurdere om de fortsatt gir mening.
Begynn før oppsigelsen kommer
I artikkelen om onboarding og offboarding beskriver jeg kunnskapsoverføring som en del av offboardingen. Arbeidet blir enklere når kunnskapsdeling allerede er en del av hverdagen. Sett av tid til det, så overføringen ikke må klemmes inn mot slutten.
La flere få prøve kritiske oppgaver. Forklar viktige vurderinger når de gjøres. Oppdater rutinene når dere oppdager unntak, og sjekk om andre faktisk klarer å bruke dokumentasjonen.
Samtidig bør ledere være nysgjerrige på hva som gjør arbeidshverdagen unødvendig vanskelig. En medarbeider som vurderer å slutte, bør møtes med spørsmål før bedriften kommer med løsninger. Hva savner du? Hva hindrer deg i å gjøre jobben godt? Hva måtte vært annerledes for at du skulle ønske å bli?
Noen overleveringsmøter kan ikke erstatte erfaringen medarbeideren har bygget opp over tid. Men god kunnskapsdeling gir kollegene et bedre utgangspunkt – og det å lytte i tide kan gjøre at bedriften slipper å miste kunnskapen i utgangspunktet.
Den viktigste testen på en god overlevering er om de som blir igjen, klarer å komme videre når noe uventet skjer.


