NRK-serien LIS, ble på kort tid en av de mest omtalte norske dramaseriene på lenge. Som Norges første rene sykehusdrama har den truffet både seere og fagmiljøer, fordi den oppleves troverdig. Serien følger leger i spesialisering gjennom en hektisk sykehushverdag, og mye av responsen handler om det samme, at dette ligner mer på virkeligheten enn mange kanskje er komfortable med.
Derfor velger helsepersonell vikarjobber fremfor faste stillinger
Underbemanning, sykemeldinger, innsparinger og stadig nye krav til effektivisering uten økte ressurser ligger som et konstant bakteppe i serien. I episode 6 møter vi en vikar som har reist verden rundt. Hun forteller at det er mulig fordi hun jobber via vikarbyrå, med bedre lønn, større fleksibilitet og full kontroll over egen arbeidshverdag. Det er vanskelig å ikke forstå valget hennes.
Og det er akkurat der utfordringen ligger. Det hun beskriver er et resultat av hvordan systemet er skrudd sammen. Det som utspiller seg i LIS, handler sjelden om enkeltpersoner alene, men om rammene de står i. Dette er heller ikke noe vi kun ser på TV. Det samme bildet går igjen i nyhetsdekningen av helsevesenet, hvor presset på bemanning og økonomi preger hverdagen.
Samtidig er det verdt å minne om at dette ikke skjer fordi det mangler penger i systemet. Norge bruker enorme summer på helse hvert eneste år. Utfordringen er at vi ikke får nok ut av ressursene slik vi har valgt å organisere oss. Når store beløp går til å dekke hull i turnuser gjennom innleie, i stedet for å bygge stabile strukturer, svekkes både effekten og bærekraften.
Når en vikar tjener bedre enn den som har fast jobb året rundt, og fleksibiliteten er større utenfor systemet enn innenfor, blir det nesten naivt å tro at folk ikke tilpasser seg. Dette handler ikke om lojalitet eller mangel på ansvarsfølelse. Det handler om frihet, om å ha et liv, ikke bare leve.
Hvorfor deltidsstillinger og vikarbruk skaper et dyrere helsevesen
Ansatte jobber i praksis mer enn fulltid, men sitter likevel med deltidskontrakter, mens hullene fylles med ekstravakter og innleie. Det alene burde fått noen varsellamper til å blinke.
Konsekvensene er ikke teoretiske. De merkes i hverdagen.
- Ansatte får en uforutsigbar inntekt og en hverdag som er vanskelig å planlegge, både økonomisk og privat
- Pasientene møter stadig nye ansikter og mister kontinuitet og trygghet i behandlingen
- Systemet påfører seg selv høyere kostnader, samtidig som kvalitet og stabilitet svekkes
Det er uforståelig for meg at det brukes milliarder på vikarbyråer hvert eneste år, mens mange av de som allerede er i systemet, ønsker større stillinger og mer stabile rammer. Det er et regnestykke som ikke bare er vanskelig å forstå, men som i praksis ikke går opp.
Og kanskje enda viktigere, det er et system hvor verdiskapningen i for stor grad flyttes bort fra de som står i arbeidet, og over til mellomledd som tjener godt på at ubalansen består. Personlig mener jeg det finnes en grense for hva man bør bli rik på. Ikke fordi det er galt å tjene penger, men fordi det sier noe om prioriteringene våre når gevinsten ligger i å opprettholde problemet fremfor å løse det.
Det er ikke nødvendigvis galt at noen tjener penger på å levere tjenester. Men når det blir mer lønnsomt å fylle hull enn å tette dem, da er det ikke markedet som er problemet, men systemet.
Systemet jobber mot seg selv med vikarbruk i helsevesenet
Vikarer er ikke problemet i seg selv. De er en nødvendig del av et system som må håndtere fravær og variasjoner. Problemet oppstår når vikarbruk blir en permanent løsning på noe som egentlig er strukturelt.
Konsekvensene merkes raskt i hverdagen:
- Faste ansatte må bruke tid på opplæring og oppfølging av stadig nye vikarer
- Kunnskap og erfaring forsvinner ut like fort som den bygges opp
- Belastningen øker på de som allerede står i turnus
Når en vikar endelig begynner å bli en ressurs, går veien videre til neste oppdrag. Da starter prosessen på nytt.
Samtidig tilbyr vikarbyråene det mange savner i faste stillinger, nemlig bedre lønn, mer fleksibilitet og større kontroll over egen arbeidshverdag. Da blir det ikke et spørsmål om rett eller galt, men om hva som faktisk lønner seg.
Hvorfor vikarbruk blir langt dyrere enn faste stillinger
Noe av utfordringen ligger i hvordan dette ser ut fra et budsjettperspektiv. Faste stillinger fremstår som en langsiktig forpliktelse, mens vikarbruk ofte håndteres mer fleksibelt og dermed kan virke billigere på kort sikt.
På papiret gir det mening. I praksis ser det ofte annerledes ut:
- Innleie koster mer per time enn faste ansatte
- Kontinuiteten svekkes, både faglig og relasjonelt
- Indirekte kostnader øker gjennom opplæring, koordinering og økt belastning på faste ansatte
Summen av dette er et system som prøver å spare penger, men som i realiteten betaler mer for mindre. Det er litt som å gi systemet hodepinetabletter når det egentlig trenger en kur.
For meg fremstår det nesten så enkelt at jeg blir litt usikker på om det er noe jeg ikke ser. Det er nesten litt flaut å publisere dette, i frykt for at jeg har oversett noe åpenbart.
Hvis vi løfter blikket, dukker det opp et ganske enkelt spørsmål. Hva om de samme pengene ble brukt på egne ansatte? Hele stillinger, bedre lønn og mer fleksible turnuser er ikke radikale tiltak. Det er grep som allerede er testet i praksis, og som viser at folk faktisk blir værende når rammene er gode nok.
Regulering som første steg mot et mer bærekraftig helsevesen
Hvis vi ønsker å endre dette, holder det ikke å peke på enkeltaktører. Problemet ligger ikke hos de som utnytter systemet, men i rammene som gjør det mulig.
Derfor mener jeg at regulering må være første steg. Ikke for å fjerne vikarer over natten, men for å redusere en avhengighet som over tid har blitt en del av normalen.
Det handler blant annet om:
- tydeligere krav til bruk av innleie
- bedre kontroll med bemanningsmodeller
- mindre rom for store lønnsforskjeller
Men regulering alene er ikke nok. Man må samtidig gjøre det mer attraktivt å være fast ansatt i stedet for å jobbe for et vikarbyrå, både når det gjelder lønn, fleksibilitet og forutsigbarhet.
Det er fort å tenke at dette kan bli kostbart, særlig når man skal konkurrere med vikarbyråer. Men som jeg tidligere har skrevet, er det sjelden lønn alene som avgjør om folk blir værende over tid. Den må være god nok, men forskjellen skapes andre steder.
Arbeidsmiljø, opplevelsen av mestring og muligheten til å ha en hverdag som faktisk går opp, veier ofte tyngre enn man tror. Nettopp dette har også fått mye plass i LIS, som er utviklet med hjelp fra helsepersonell som kjenner hverdagen fra innsiden. Det handler sjelden om lønn, men om presset, tempoet, relasjonene og det å stå i en arbeidshverdag som ikke alltid går opp.
Når ansatte føler seg sett, får utvikle seg og har en balanse mellom jobb og fritid, øker både trivsel og lojalitet.
Det handler om hvordan vi tenker
Dette er i bunn og grunn ikke bare en diskusjon om helsevesenet. Det er et eksempel på hva som skjer når vi optimaliserer for kortsiktige behov i stedet for å bygge strukturer som fungerer over tid.
Vi løser dagens utfordringer, samtidig som vi forsterker morgendagens.
LIS er kanskje bare en TV-serie, men den fungerer også som en påminnelse om noe ganske grunnleggende. Når systemet begynner å jobbe mot seg selv, hjelper det lite å løpe fortere.
Da må vi tørre å justere retningen.
