Jeg satt nylig og hjalp gudbarnet mitt på 7 år med leksene. Hun var i dårlig humør fordi hun ikke fikk leke før skoleleksene var gjort, og brukte mer tid på å klage enn selve oppgaven egentlig tok. Resultatet var at hun gikk glipp av verdifull tid til lek og moro etterpå. Det slo meg hvor likt dette er arbeidslivet. For hvor mange ganger har jeg ikke sett at noen bruker mer energi på å motsette seg enn å bare gjøre jobben, dermed gjør livet vanskeligere for både de selv og for arbeidsgiver.
Det er helt både sunt og naturlig å være uenig, og helt på sin plass å si meningene sine. Kanskje du hadde en bedre idé, så utfordringer ingen andre la merke til, eller argumenterte hardt for en annen løsning. Men når en beslutning først er tatt, handler det ikke lenger om hvem som hadde rett. Det handler om hva du velger å gjøre videre. Vil du være en medarbeider eller en motarbeider?
Noen trekker seg tilbake, ruller med øynene og mumler et «Hva var det jeg sa?», mens de leverer et halvhjertet bidrag. I verste fall håper de til og med at løsningen skal feile, bare for å bevise at de hadde rett. Andre justerer mentaliteten, legger meningene sine til side og gjør sitt beste for å få det til å fungere, selv om de var skeptiske.
Lederens rolle er å gi folk en grunn til å bli med
Motstand oppstår ofte fordi folk ikke føler seg hørt. Forskning viser at ansatte er langt mer positive til endringer når de opplever at prosessen har vært rettferdig, og at stemmene deres har blitt tatt seriøst.
I forsvaret kan man forsvare en «need to know»-basis. Men i arbeidslivet ellers er det motiverende å vite grunnen til at noe skal gjøres. Selv om du hadde en bedre idé, kan det hende lederen har tenkt sju steg lengre frem, og at akkurat denne løsningen passer bedre i det store bildet. Når folk forstår sammenhengen, er de langt mer villige til å legge egne meninger til side og bidra helhjertet.
- Psykologisk trygghet er nøkkelen
Når ansatte føler at de kan komme med innspill uten frykt for konsekvenser, blir de mer engasjerte i endringsprosessen – selv om de ikke får viljen sin.
- Synlig rettferdighet gjør en enorm forskjell
Hvis beslutningen oppleves som gjennomtenkt og basert på en åpen prosess, vil motstanden reduseres dramatisk. Folk trenger ikke alltid få det som de vil. Men de trenger å vite at de ble lyttet til.
- Åpenhet gir eierskap
Ledere som forklarer hvorfor en beslutning ble tatt, og hvordan ulike innspill ble vurdert, skaper større forståelse. Dette gjør det lettere for ansatte å omstille seg fra kamp til samarbeid.
- Respekt for medarbeideres kompetanse og innsikt er avgjørende
Ledelsen har ikke alltid alle svarene, og gode ideer kan komme fra hvem som helst i organisasjonen, uavhengig av tittel eller erfaring. Det er ledelsens plikt å lytte til innspill og gjøre vurderinger basert på fakta, ikke på hvem som kommer med dem.
Når ledere tar disse grepene, er det langt lettere for ansatte å gå fra å være skeptikere til ambassadører. For folk kan akseptere en beslutning de ikke er enige i så lenge de vet at de har blitt hørt.
Motarbeideren er en skjult bremsekloss
Så hva skjer når du velger å ikke bidra? Kanskje du ikke saboterer direkte, men du kan likevel bli en usynlig bremsekloss:
- Den passive motstanderen
«Vel, dette får de bare slite med selv.» En holdning som skaper usikkerhet og gjør overgangen tyngre for alle.
- Den stille skeptikeren
«Vi får nå se hvor lenge dette varer.» Denne typen stilltiende negativitet sprer seg lett til andre og kan gjøre at selv en god idé får en dårlig start.
- Den indirekte sabotøren
Bevisst eller ubevisst gjør du ting saktere, følger ikke opp oppgaver like godt, eller gir et halvhjertet bidrag. Og når ting ikke fungerer tenker du «Hva sa jeg?»
Problemet er at denne holdningen både svekker løsningen og gjør din egen hverdag tyngre. For ingenting er verre enn å møte opp med en negativ innstilling.
Men det er viktig å huske at ingen er «på topp» hele tiden. Alle har dårlige dager og perioder der motivasjonen er lavere eller humøret skranter. Det er helt naturlig. Forskjellen ligger i hvordan du håndterer det: Om du velger å være åpen om at du står i en tøff periode, eller om du lar frustrasjonen gli over i passiv motstand. Det første skaper forståelse og rom for støtte, det andre gjør både din og andres hverdag tyngre.
En del av løsningen, ikke problemet
Hvis du til tross for din opprinnelige skepsis, bestemmer deg for å bidra aktivt til at beslutningen faktisk lykkes skjer det mirakler?
- Du gir endringen en reell sjanse.
Hvis du gjør ditt beste og det likevel går galt, vet du at feilen lå i beslutningen og ikke i gjennomføringen.
- Du bygger tillit.
Ledelsen og kollegene dine vil merke at du evner å være profesjonell og tilpasningsdyktig. Det gir deg mer innflytelse neste gang viktige avgjørelser skal tas.
- Du skaper et bedre arbeidsmiljø.
Jobben blir rett og slett lettere og hyggeligere når folk drar i samme retning i stedet for å dytte hverandre ned.
Og ja. Selv om du har vitenskapen på din side, er det fortsatt din jobb å følge retningen som er satt. Så lenge du er ansatt, er det også din plikt å gjøre ditt ytterste for selskapet også når du ikke er enig.
For det er ikke nødvendigvis ditt problem at ledelsen velger å overse fakta. Kanskje ser de noe du ikke ser. Kanskje finnes det faktorer som vitenskapen ikke har regnet med. Kanskje lykkes de mot alle odds. Uansett hva utfallet blir, vet du én ting sikkert: Hvis du har gjort ditt beste, kan du stå rakrygget og vite at du ikke var en del av grunnen til at det eventuelt feilet.
Les min tidligere artikkel om når ansvaret er ditt selv om problemet ikke er det.
Ingenting er så galt at du om ikke annet, i alle fall kan lære noe av det.
Valget er ditt
Forskjellen mellom en medarbeider og en motarbeider handler ikke om hvorvidt du er enig eller uenig i en beslutning, men om hvordan du håndterer realiteten av at den allerede er tatt.
Det er slitsomt med motarbeidere. Jeg har jobbet sammen med dem, hatt dem under meg og rundt meg. Selv lærte jeg tidlig å gjøre ting jeg ikke var enig i så godt jeg kunne, selv om jeg fortsatt sto fast ved min egen mening etter å ha hørt begrunnelsen eller delt mitt syn. Og noen ganger har jeg underveis oppdaget at jeg faktisk tok feil.
Derfor tenker jeg at neste gang du står overfor en avgjørelse du er skeptisk til, bør du spørre deg selv: Vil jeg bruke energien på å bevise at jeg hadde rett, eller på å bidra til at vi faktisk lykkes?
For akkurat som med leksene til en sjuåring kan du bruke mer tid på å klage enn selve oppgaven egentlig tar, og da mister du verdifull energi som kunne vært brukt på noe som faktisk gir deg glede. Til syvende og sist handler det ofte om å gjøre det beste ut av det, slik jeg har skrevet litt om i artikkelen om å finne det positive i alle situasjoner.
Og akkurat som i arbeidslivet gjelder dette også på større skala. Når en hel bygd eller bedrift velger samarbeid fremfor motarbeid, skjer det virkelig magiske ting. Det skal jeg skrive mer om på Lørdag.
