Vi liker å tro at produktivitet først og fremst handler om holdning, disiplin og moral. Om å stille opp, ta ansvar og gjøre det som må gjøres, også de dagene det butter litt imot. Men hva om det ikke alltid handler om vilje?
NRK omtalte nylig en studie publisert i Science Advances som viser at mental skarphet kan utgjøre rundt 40 minutters forskjell i produktivitet per dag. Forskjellen mellom en god og en dårlig dag kan i praksis være opptil 80 minutter, fordi hjernens kapasitet faktisk svinger fra dag til dag.
Mental skarphet påvirker produktiviteten mer enn viljestyrke
Studien fulgte 184 studenter over 12 uker og målte blant annet søvn, humør, motivasjon, hukommelse og impulskontroll. Det viste seg at når den mentale skarpheten var høy, fikk studentene gjort mer, satte seg mer ambisiøse mål og gjennomførte det de hadde planlagt. På dager hvor skarpheten var lavere, hjalp det ikke nødvendigvis hvor pliktoppfyllende de var. Kapasiteten var rett og slett redusert.
Dette utfordrer forestillingen om at det alltid finnes et ekstra gir hvis vi bare skjerper oss. Men dette handler ikke bare om moral og vilje, det handler også om biologi. Hjernen påvirkes av søvn, belastning, emosjonell tilstand og restitusjon, og responderer deretter.
Balanse mellom jobb og fritid er en biologisk nødvendighet
Da jeg tidligere skrev om balanse mellom jobb og fritid, var poenget mitt at dette ikke først og fremst handler om komfort eller ønsket om å jobbe minst mulig. Det handler om evnen til å fungere over tid.
Studien NRK omtaler setter egentlig bare tall på noe mange allerede kjenner igjen fra egen hverdag. Søvn påvirker hvor skarp du er dagen etter. En periode med høy belastning uten tilstrekkelig pause gjør det vanskeligere å konsentrere seg. For mange er hodet også skarpest tidligere på dagen, før tempoet og forstyrrelsene gradvis tar over.
Hver enkelt faktor virker kanskje liten isolert sett. Men over tid begynner summen å merkes.
Oppgaver som tidligere gikk raskt og effektivt, krever plutselig mer energi. Ting som før var enkle, tar lengre tid fordi kapasiteten er lavere. Vi kan presse oss gjennom enkeltdager, men klarer sjelden å presse oss forbi biologien over tid.
Fravær i arbeidslivet handler om kapasitet, ikke bare ansvar
I debatten om fravær reduseres problemstillingen ofte til spørsmål om ansvar og moral. Er du lojal, møter du opp. Er du sliten, tar du deg sammen, sier vi.
Men hvis mental skarphet varierer naturlig, og denne variasjonen påvirker kvalitet og gjennomføringsevne direkte, blir det vanskelig å late som om alt bare handler om vilje. Å være fysisk til stede er ikke nødvendigvis det samme som å være mentalt påkoblet.
Dette betyr ikke at ansvar forsvinner. Tvert imot. Ansvar handler også om å forstå egen kapasitet og regulere den før det går utover kvalitet, helse eller samarbeid med andre. For arbeidsgivere innebærer det å legge til rette for bærekraftig innsats fremfor å optimalisere for ren tilstedeværelse.
Når vi begynner å se kapasitet som en ressurs som må forvaltes, blir fraværsdebatten mindre moraliserende og mer realistisk.
Når arbeidstiden flyter ut, svekkes mental kapasitet
I teksten om arbeidstid som flyter over i fritid skrev jeg om hvordan tilgjengelighet gradvis kan tømme energien hos en medarbeider. En rask e-post på kvelden, en kjapp telefon i helgen, eller en oppgave som aldri helt slipper taket.
Studien NRK omtaler viser at langvarig belastning over flere dager reduserer mental skarphet. Det betyr at det ikke bare er de store krisene som sliter oss ut. Ofte er det summen av små overskridelser som hindrer full restitusjon.
Når arbeidstiden aldri får en tydelig slutt, får heller ikke hjernen en tydelig pause. Uten pause reduseres kapasiteten gradvis, og til slutt sitter man igjen med følelsen av å jobbe mye, men få mindre igjen.
Restitusjon er en forutsetning for varig prestasjon
Det mest interessante med forskningen er kanskje at den gjør balanse mer konkret, og viser at mental kapasitet ikke er uendelig og ikke fullt ut kan kompenseres med viljestyrke.
Dette kjenner vi egentlig godt fra idrett og trening. Kroppen blir ikke sterkere av konstant belastning, men av vekselvirkningen mellom belastning og restitusjon. Muskler brytes ned under trening, og bygges opp igjen i hvile. Uten restitusjon stopper utviklingen opp, og i verste fall brytes kroppen ned.
Akkurat det samme prinsippet gjelder for hjernen.
40 minutter ekstra produktivitet per dag høres kanskje lite ut isolert sett. Over et år blir forskjellen betydelig. Organisasjoner som forstår hvordan mental kapasitet fungerer, vil derfor kunne hente ut mer enn de som overser den.
I stedet for å spørre hvordan vi kan hente mest mulig ut av folk, kunne vi oftere spørre hvordan vi legger til rette for at folk fungerer på sitt beste. Hvis hjernen er vårt viktigste arbeidsverktøy, er det lite logisk å organisere arbeid på en måte som systematisk svekker den.
Svingninger i kapasitet er en del av det å være menneske. Spørsmålet er ikke om de finnes, men hvordan vi organiserer arbeid slik at det faktisk tas høyde for dem.
