Jeg leste nylig en sak hos NRK om at Rusta bruker en KI-chatbot til å gjennomføre første intervju med sommervikarer, og helt ærlig ble jeg litt usikker på hva jeg egentlig mener om det. På den ene siden skjønner jeg det veldig godt. Når hundrevis av søknader skal gjennomgås på kort tid, er det kanskje ikke så rart at flere bedrifter begynner å bruke kunstig intelligens i rekrutteringsprosessen. På den andre siden handler arbeidslivet om mer enn bare riktige svar, gode formuleringer og effektiv sortering av mennesker.
Hvorfor de beste kandidatene ikke alltid har den beste CV-en
Noe av det jeg har lært gjennom arbeidslivet er at mange av de beste menneskene ofte ikke ser best ut på papir. De er kanskje ikke best til å skrive CV, ikke best til å formulere seg i en søknad og heller ikke nødvendigvis best i et intervju hvor man forventes å presentere seg selv på en profesjonell og kontrollert måte.
Men når de først kommer inn døra, merker du dem nesten med en gang.
Noen har en ro som gjør at kunder føler seg trygge. Andre har humor som smitter over på både kunder og kollegaer. Enkelte er flinke til å lese mennesker, mens andre bare har en naturlig energi som gjør miljøet rundt dem bedre.
Det er jo ofte disse menneskene man husker etterpå. Ikke nødvendigvis fordi de sa alt riktig, men fordi de fikk deg til å føle deg velkommen, sett eller trygg.
Spesielt i serviceyrker betyr slike ting enormt mye. Det handler ofte om ting som er vanskelige å måle i et system:
- hvordan man får andre til å slappe av
- evnen til å lese mennesker
- varme og tilstedeværelse
- humor og energi
- hvordan man håndterer stress og uforutsette situasjoner
- den gode følelsen kunder sitter igjen med etter møtet
Teknologi kan analysere ord, struktur og svarmønstre, men det er fortsatt mye ved mennesker som er vanskelig å måle. Du kan lære noen rutiner og systemer, men det er vanskeligere å lære bort varme, tilstedeværelse og evnen til å skape gode opplevelser for andre mennesker.
KI i rekruttering forsterker et problem som allerede finnes
Men vi skal også være ærlige og innrømme at dette problemet ikke startet med KI. Arbeidslivet har lenge favorisert mennesker som er flinke til å forstå systemene rundt seg. De som vet hvordan man bygger en god CV, bruker riktige ord og presenterer seg selv på en profesjonell måte, har ofte hatt et fortrinn lenge før kunstig intelligens ble en del av rekrutteringsprosessen.
Mange dyktige mennesker faller allerede utenfor fordi de:
- ikke liker å selge seg selv
- blir nervøse i intervjuer
- mangler formell utdanning
- kommuniserer annerledes
- ikke passer naturlig inn i standardformatene
Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det selv. Jeg vet at jeg er god på mye av det jeg gjør, enten det handler om problemløsning, relasjoner, strategi eller det å se helheten i ting. Men jeg har aldri vært spesielt flink til å gjøre meg selv mest mulig “salgbar” på papiret.
Jeg tror heller ikke jeg er alene om det. Mange mennesker fungerer rett og slett bedre i praksis enn de gjør i teorien.
Når jobbintervjuer handler om å forstå algoritmene
Det interessante med KI er derfor kanskje ikke at teknologien skaper et nytt problem, men at den kan gjøre et eksisterende problem enda tydeligere. For når algoritmer blir en del av ansettelsesprosessen, vil folk naturlig begynne å tilpasse seg dem, akkurat som vi allerede gjør med Google, LinkedIn og sosiale medier.
Plutselig lærer man hvilke ord som fungerer, hvordan man bør formulere seg, hvilke svar som gir best respons og hvordan man fremstår mest mulig «riktig». Da handler det plutselig ikke bare om å være kvalifisert til jobben, men også om å forstå hvordan algoritmene fungerer.
Og det er kanskje der jeg kjenner at det begynner å skurre litt. For risikerer vi da å finne de beste kandidatene, eller finner vi dem som er best til å forstå systemet? Det er ikke nødvendigvis det samme.
Hva mister vi når KI vurderer personlighet?
Jeg tror helt oppriktig at Rusta sikkert får mange gode medarbeidere gjennom denne prosessen, og dette handler heller ikke om at KI er feil eller at teknologi ikke har en plass i arbeidslivet.
Samtidig tror jeg man risikerer å gå glipp av noen av de beste menneskene, nemlig de som kanskje ikke svarer perfekt, ikke er polerte eller ikke har lært seg å snakke “algoritmespråk”. For arbeidslivet handler til syvende og sist om mer enn riktige svar og gode formuleringer. Det handler om energi, kjemi, menneskeforståelse, trygghet og hvordan mennesker får andre mennesker til å føle seg.
En chatbot kan analysere ordene dine, men den kjenner ikke energien du tar med deg inn i et rom.
Kanskje er det nettopp det vi må passe litt på når algoritmer begynner å avgjøre førsteinntrykket vårt.
