Livet er ikke et prosjekt med fast fremdriftsplan og milepæler. Det er mer som en dårlig testversjon som stadig krasjer midt i en oppdatering. Og uansett hvor mange ganger du prøver å “tenke positivt”, så hjelper det lite når du står midt i stormen og alt du vil, er å skrike ut i frustrasjon.
Men kanskje det ikke handler om å smile seg gjennom dritten. Kanskje det handler om å komme seg gjennom den og faktisk lære noe på veien.
Realistisk hverdagsstyrke
I en tidligere tekst skrev jeg om å finne det positive i enhver situasjon. Denne gangen handler det om det jeg egentlig mente mellom linjene: å la være å dyrke det negative.
For positiv tankegang handler ikke om å late som om alt er greit. Det betyr bare at du ikke gir det som suger mer plass enn nødvendig. Å fokusere på dritten gjør jo ikke at den forsvinner. Det er litt som å stå og stirre på en sølepytt i håp om at den skal tørke fortere – det skjer ikke.
Men hvis du i stedet ser deg rundt etter muligheter, oppdager du kanskje at du kan gå utenom, eller til og med bruke den som et speilbilde på hvor du står akkurat nå.
For det jeg mener er at når du heller velger å se etter noe positivt. En erfaring, en lærdom eller bare en påminnelse om hva du ikke vil gjenta, flytter du fokuset fra alt som gikk galt til alt du fortsatt kan bygge videre på.
For det finnes alltid noe. Og hvis du ikke ser det med en gang, dukker det som regel opp senere når bitene begynner å falle på plass og du ser sammenhengene.
Vi må slutte å rive statuer
Tenk på det som med gamle statuer. Kanskje reiste man den for å hedre en person som gjorde noe stort, men senere viser det seg at vedkommende også hadde slaver. Så blir løsningen å rive statuen. Men hva lærer vi da?
Jeg mener vi burde la den stå som et symbol på læring.
Det er akkurat det samme med egne erfaringer også. Du kan ikke viske dem ut, men du kan velge hvordan du bruker dem. Så kanskje vi ikke skal rive statuene, men heller rive minneblankettene og erstatte dem med oppdatert fakta som faktisk lærer oss noe.
“Denne statuen ble reist for å hedre, men står i dag som et eksempel på hva man ikke bør gjøre – slik at vi ikke gjentar feilen.”
Traumene som lærer
Har man hatt et traume, hjelper det å snakke om det, men det fjerner det ikke. Likevel blir jeg overrasket over å stadig møte mennesker som har gått i behandling i årevis uten å ha fått det viktigste spørsmålet: Hva kan du faktisk ta med deg videre? For det som skjedde, skjedde. Det forsvinner ikke, uansett hvor mye man analyserer det.
Jeg pleier heller å spørre:
- Hva lærte du av det?
- Hva vet du nå som du ikke visste før?
- Hvordan kan dette gjøre deg sterkere, klokere eller mer bevisst i dag?
Poenget er ikke å bagatellisere smerten, men å slutte å grave seg dypere ned i den. Når du begynner å lete etter det som kan vokse ut av det som var vondt, skjer det noe. Det blir ikke borte, men det blir lettere å bære – fordi du vinner noe på det.
Motgangens ironiske gave
Jeg har oppdaget at de erfaringene jeg helst skulle vært foruten, ofte har vært de mest verdifulle. Det er nesten ironisk – og det er ikke bare min oppdagelse. Jeg har lest om det, hørt andre beskrive det samme, og etter hvert innsett at dette er helt vanlig. Jeg spurte til og med en AI om hvorfor det er sånn, og svaret var egentlig ganske enkelt: hjernen vår lærer mest når vi står i noe som gjør vondt. Det som kjennes brutalt der og da, blir ofte det som former oss mest etterpå.
Du vet de gangene du trodde du var på vei oppover, og plutselig fant deg selv med hodet først ned i grøfta? Det er gjerne der nede i grøfta innsikten ligger og venter. Der man får tid til å se ting fra en ny vinkel (bokstavelig talt).
Og ja, det gjør vondt. Det er urettferdig. Og det er helt greit å kjenne på det. For ekte styrke handler ikke om å unngå å knekke, men om å bøye seg uten å brekke helt.
Når alt du orker, er å ikke orke mer
Det finnes dager hvor selv de beste rådene kjennes meningsløse. Da er det lett å føle at du mister alt – kontroll, oversikt og kanskje troen på deg selv. Men noen ganger er ikke-ork også en del av prosessen. Det er hjernens måte å si: “Pause. La meg sortere litt før du prøver igjen.”
For du reiser deg. Ikke nødvendigvis i dag. Kanskje ikke i morgen heller. Men du gjør det. Og når du gjør det, har du med deg en lærdom du ikke hadde før.
Humor som redningsvest
Jeg tror humor er en av de mest undervurderte formene for selvomsorg. Evnen til å le av kaoset – eller av seg selv – er en slags mental trykkventil. Ikke for å bagatellisere, men for å overleve.
Og det høres kanskje rart ut, men dette har jeg opplevd i de fleste begravelsene på morsiden av familien. En begravelse er egentlig aldri morsom, men der sto humoren sterkt. Særlig den mørke, litt på kanten humoren. Midt i sorgen kunne det plutselig komme en kommentar som lettet stemningen akkurat nok til at vi husket personen slik han eller hun faktisk var da de levde. Det gjorde det ikke mindre trist, men det gjorde det litt lettere å puste.
For når alt rakner, og du fortsatt klarer å si «vel, det kunne vært verre», da har du allerede tatt første steg mot å reise deg igjen.
Læringen som alltid kommer etterpå
Når du ser tilbake, er det sjelden de perfekte dagene som lærte deg mest. Det var de ubehagelige. De rotete. De du helst ville slettet.
Men det er også de dagene som, lag for lag, bygde deg opp til den du er i dag. For det er først når du har vært nede, at du virkelig forstår verdien av å komme opp igjen.
Så neste gang alt rakner, prøv å husk at det ikke handler om å tvinge frem det positive, men om å unngå å dyrke det negative. Og du trenger ikke se læringen med en gang. Noe blir først synlig når stormen har lagt seg og hodet får litt rom igjen.
For selv når alt virker mørkt, ligger det alltid noe der som kan tas med videre, også om du ikke oppdager det før mye senere.
