Arbeidslivet snakker mye om spesialister. Samtidig er det ofte de som ikke passer helt i én boks som får ting til å fungere i praksis. De som kan litt om mye, ser sammenhenger, bygger broer og får mennesker, teknologi og prosesser til å spille på lag. Jeg har tenkt en del på dette, fordi jeg selv aldri helt har passet inn i den klassiske boksen.
Verken jeg eller andre har tvilt på meg i de rollene jeg har hatt. Jeg kan mye, men jeg vil nødig kalle meg spesialist på noen av områdene. Jeg har jobbet med blant annet salg, support, markedsføring, produktutvikling, prosjektledelse, IT-drift, opplæring og ledelse. Jeg har vært borti mye, forstått mye og fått til mye.
Jeg har levert, skapt resultater og fått tillit. Utfordringen har aldri vært det jeg gjør når jeg er inne. Den oppstår når jeg står utenfor, ikke kjenner de jeg vil inn til og må forklare verdien min til noen som aldri har sett meg i praksis. Da blir bredden vanskeligere å få øye på, fordi den ikke passer inn i en tydelig boks eller lar seg oppsummere i én enkel merkelapp.
Det er ofte der mange av oss forsvinner litt mellom linjene. Kompetansen finnes, men den er vanskeligere å pakke inn, vanskeligere å selge og dermed også lettere å overse.
Teori er viktig, men teori alene er ikke nok
La oss være ærlige, arbeidslivet trenger folk som er gode i teori. Vi trenger mennesker som forstår metodikk, struktur, økonomi, teknologi, regelverk og faglige sammenhenger på et dypere nivå enn de fleste. Uten dem stopper mye opp. Det er ofte de som ser risikoen før andre, som kan forklare hvorfor noe fungerer, og som sørger for kvalitet, retning og presisjon.
Vi liker å si “show, don’t tell”. Men i praksis er det ikke alltid så enkelt. For noen av de viktigste rollene handler nettopp om å kunne forklare, peke retning og få andre til å lykkes, ikke nødvendigvis om å være den beste til å utføre selv.
En dirigent spiller ikke alle instrumentene i et orkester. Likevel er det dirigenten som får helheten til å fungere, som ser hvordan alt henger sammen, justerer underveis og får musikere med helt ulike roller til å spille i takt.
Slik er det også i arbeidslivet.
For det hjelper lite med en perfekt modell hvis den ikke lar seg bruke i virkeligheten. Det hjelper lite med en flott strategi hvis ingen klarer å omsette den til noe operativt. Og det hjelper lite med teknisk briljans hvis ingen klarer å forklare verdien av det til kunden, kollegaen eller markedet.
Det er i dette mellomrommet mye går tapt. Og det er også her noen av oss har vår største styrke, i å forstå hva som må gjøres, hvorfor det må gjøres og hvordan man får de riktige menneskene til å få det til. Noen bygger ved å utføre. Andre bygger ved å se retning, stille spørsmål, koble kompetanse og få andre til å lykkes bedre.
Hva med oss som kan litt av mye?
Kanskje kjenner du deg igjen i følelsen av å kunne litt av mye. Du forstår nok til å bidra, nok til å se sammenhenger og kanskje til og med nok til å være god, men uten at du nødvendigvis er best i rommet på ett bestemt område.
Du er ikke den skarpeste selgeren, ikke den mest tekniske utvikleren, ikke den mest strukturerte markedsføreren, og heller ikke den som har alt i fingerspissene.
Og hvis du er ærlig med deg selv, har du kanskje tenkt tanken om du egentlig er litt for svak på litt for mye. Jeg har ofte sett på det som en svakhet at jeg ikke er helt rå på én ting:
- god på salg, men ikke oppsøkende
- god på markedsføring, men ikke kontinuitetsmaskin
- kan utvikle, men ikke spesialist
- kan IT-drift, men ikke alt i fingerspissene
- kan lære bort, men ikke alltid best i utførelse selv
Før tolket jeg dette som at jeg var litt for svak på litt for mye, men nå tenker jeg annerledes. For det er nettopp bredden som er styrken.
For det handler ikke om å være best i ett fag, men om å forstå flere godt nok til å se hvordan de henger sammen. Jeg er ikke nødvendigvis den som er dypest i ett område, men jeg forstår nok av flere til å se helheten. Det gjør at jeg ofte ser sammenhenger andre ikke ser, og kan bidra der ting stopper opp mellom fagområder.
Kanskje er det nettopp i ikke å kunne alt i detalj, men å kunne nok til å ta gode valg, stille de riktige spørsmålene og få mennesker, teknologi og prosesser til å spille på lag, at den egentlige styrken ligger.
Arbeidslivet trenger ikke bare spesialister
Det finnes en type kompetanse som ofte blir undervurdert fordi den er vanskeligere å sette merkelapp på. Den er ikke like enkel å føre opp på en CV, og den utløser sjelden samme umiddelbare respekt som en tydelig tittel eller dyp faglig spesialisering. Likevel er det ofte denne kompetansen som får ting til å henge sammen.
Det handler blant annet om å:
- forstå hvordan beslutninger påvirker på tvers av avdelinger
- se sammenhenger mellom teknologi, salg og kundeopplevelse
- oversette mellom fagmiljøer
- redusere friksjon og misforståelser
- sørge for at ting faktisk henger sammen i praksis
Det handler om å kunne sitte mellom utvikling, drift, salg og ledelse og oversette, forklare og koble sammen. Ikke fordi man er best i hvert fag, men fordi man forstår nok til å få folk til å spille på lag.
I praksis betyr det også å kunne tilpasse språket etter hvem man snakker med. Noen ganger handler det om fagterminologi og detaljer sammen med spesialister, andre ganger om å gjøre det forståelig og relevant for kunder eller beslutningstakere. Å kunne veksle mellom disse nivåene, uten at budskapet mister innhold eller retning, er ofte det som gjør at ting faktisk blir forstått og ikke bare sagt.
Det er lett å undervurdere denne rollen, nettopp fordi den ikke alltid ser spektakulær ut. Men i praksis er det ofte her flyten skapes.
Mellom teori og praksis finnes det en bro
Noen er sterke på teori. Noen er sterke på praktisk utførelse. Noen av oss er best når vi står i skjæringspunktet mellom fag, mennesker og virkelighet.
Jeg har erfart at det er i det siste jeg hører best hjemme. Ikke som oppfinneren som finner opp noe helt nytt, men som den som ser at hvis vi kombinerer X, Y og Z, så kan det kanskje bli til noe som faktisk fungerer. Ikke som den som nødvendigvis kan mest om hvert enkelt fag, men som den som ser hvordan alt henger sammen. Ikke som den som alltid vil være best på detaljene, men som den som sørger for at detaljene ikke begynner å trekke i hver sin retning.
Kundeservice lærte meg noe om mennesker
Noe av det jeg vet at jeg er god på, er kundeservice. Jeg har årevis med erfaring i å snu klager til gode opplevelser. Ikke fordi jeg liker klager, men fordi jeg liker å forstå hva som egentlig ligger bak dem.
Det handler ofte om evnen til å:
- lytte uten å avbryte
- forstå hva kunden egentlig reagerer på
- validere følelsen uten å miste kontroll
- finne en løsning som oppleves riktig, ikke bare er riktig
- skape tillit i en situasjon som startet med frustrasjon
Ofte handler ikke misnøyen bare om produktet eller feilen i seg selv. Det handler om følelsen av ikke å bli hørt, ikke å bli forstått, eller ikke å bli tatt på alvor.
Der kommer nok både pedagogen og den snille siden av meg inn. Den delen som leser mennesker, forklarer rolig, tar ansvar og prøver å finne en løsning som faktisk oppleves som god for den andre.
Men det handler ikke bare om å være hyggelig. Det handler om å forstå dynamikken mellom problem, forventning og kommunikasjon. Om timing, tillit og evnen til å skape ro når noe har låst seg.
Ledelse handler ikke om å være venn med alle
Jeg har også kjent på at jeg kan personalledelse, men at jeg ikke nødvendigvis er den varme, inkluderende lederen som vil være venn med alle. Jeg bryr meg, men vi er ikke venner. For meg er det egentlig en ganske sunn erkjennelse.
For meg handler god ledelse mer om å:
- være tydelig på roller og forventninger
- være rettferdig og konsekvent
- være tilgjengelig når det gjelder
- støtte utvikling, ikke nødvendigvis bli likt
- bygge tillit gjennom handling, ikke småprat
Ledelse handler ikke om å bli likt hele tiden. Det handler om å være tydelig, rettferdig og til å stole på. Om å støtte uten å blande sammen det profesjonelle og det private, og om å skape retning uten å måtte være alles venn.
Kreativitet er ikke alltid å finne opp noe nytt
Jeg har heller aldri sett på meg selv som den store oppfinneren. Men jeg er kreativ. Bare på en annen måte.
Jeg liker å se mulighetene som ikke står i bruksanvisningen. Jeg liker å se hva som skjer hvis man setter sammen ting som vanligvis ikke kobles sammen. Kanskje ikke for å lage noe revolusjonerende, men for å skape noe smartere, enklere eller mer nyttig.
Det er lett å undervurdere denne typen kreativitet også, fordi den sjelden roper høyest. Men i praksis er det ofte akkurat dette som skaper forbedring.
Kanskje problemet er at arbeidslivet liker tydelige bokser
Arbeidslivet er ofte glad i kategorier. Utvikler. Selger. Markedsfører. Prosjektleder. Driftsansvarlig. Spesialist. Generalist.
Noen av oss er ikke lett å plassere i én boks, nettopp fordi vi har beveget oss mellom flere. Vi har sett organisasjoner fra ulike vinkler. Vi har jobbet både strategisk og operativt. Vi har snakket både med kunder, teknikere, ledere og brukere. Vi har erfart hvordan ting faktisk fungerer, eller ikke fungerer, når teori møter virkelighet.
Jeg pleier litt spøkefullt å kalle meg selv en «potet», og sier gjerne at jeg sikkert hadde hatt en doktorgrad hvis det faktisk var en studieretning. Det ligger selvfølgelig litt selvironi i det, men også noe reelt. For denne typen bredde er vanskelig å måle, vanskelig å forklare, og enda vanskeligere å plassere i en tradisjonell stillingstittel.
Det gjør oss kanskje vanskeligere å kategorisere. Men det gjør oss ikke mindre verdifulle – snarere tvert imot, fordi vi kan gå inn i flere roller, se helheten og bidra der ting ellers stopper opp.
Så, trenger arbeidslivet de som er gode i teori?
Arbeidslivet trenger mennesker som forstår hvordan ting henger sammen, som ser mønstre, risiko, struktur og retning, og som kan forklare hvorfor noe bør gjøres. Men det trenger også dem som står nær praksis, som vet hva som faktisk lar seg gjennomføre, hva som skjærer seg i virkeligheten, og hva som må justeres for at noe skal fungere utenfor PowerPoint og møterom.
Og så trenger det noen av oss som beveger oss mellom disse verdenene.
Vi som kanskje ikke alltid har alt i fingerspissene, men som forstår nok til å se helheten. Vi som kan gi gode råd, og samtidig kjenner godt til hvor lett det er å gjøre de samme feilene selv, fordi det er forskjell på å forstå noe og å leve det ut i praksis, med tidspress, vaner, mennesker, kompromisser og virkelighetens små og store hindringer.
Kanskje er det nettopp derfor denne typen bredde har verdi. Ikke fordi vi kan mest om alt, men fordi vi ofte ser det som skjer mellom fagområdene, mellom menneskene, mellom strategi og gjennomføring. Vi ser hvor det stopper opp, hva som misforstås, og hva som må oversettes, forenkles eller kobles sammen for at ting faktisk skal fungere.
Så nei, arbeidslivet trenger ikke bare spesialister. Det trenger heller ikke bare teoretisk sterke hoder eller praktiske problemløsere. Det trenger samspillet mellom dem. Og det trenger mennesker som kan bygge bro mellom innsikt og handling.
Kanskje er det også på tide at vi slutter å se bredde som et svakhetstegn. For noen av oss er det nettopp i dette spennet mellom teori og praksis at styrken ligger.
