Vi liker å tro at vi lever i et åpent og tolerant samfunn. At vi verdsetter ærlighet, modige stemmer og ekte engasjement. Men i praksis er det ofte motsatt. Den som våger å si det høyt, det ingen andre sier, risikerer å få høre det resten av livet. Ikke fordi det var feil, men fordi det var upassende, upopulært eller ubeleilig. Og hvis du i tillegg har en fortid med noen skjelett i skapet? Da bør du helst holde munn.
«Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»
– Henrik Ibsen, En folkefiende
Når erfaring diskvalifiserer
Jeg har levd et godt liv. Kanskje litt for godt i tidligere år, sett med politisk korrekte briller. Jeg har hatt det gøy, gjort feil, lært, snublet, reist meg, og fått med meg erfaringer du ikke finner i pensum. Nettopp derfor har jeg noe å si. Likevel vegrer jeg meg for å bli en offentlig stemme – ikke fordi engasjementet mangler, men fordi jeg vet hva slags oppmerksomhet som følger med.
For ærlighet er ikke alltid velkommen. Spesielt ikke når den kommer fra noen som har levd et liv som ikke passer inn i dagens glansede CV-idealer. Et av de beste eksemplene er hull i CV-en. Mange arbeidsgivere ser på det som en svakhet, men egentlig burde det være det motsatte. Er det ikke bedre å ha et hull når du ikke er motivert, og fylle det når du faktisk er klar for å yte?
Det spiller ingen rolle hvor du er i dag – noen vil alltid trekke frem hvem du var i går. Som om innsikt og lærdom ikke teller hvis den ikke er plettfri fra start. Jeg tviler verken på egen kunnskap eller evnen til å lære raskt når det trengs; det har jeg bevist mange ganger. Utfordringen ligger snarere i hvordan erfaringen formidles og oppfattes.
Og det er her prisen viser seg. Mange, meg selv inkludert, holder seg unna politikken. Ikke på grunn av manglende vilje til å bidra, men fordi konsekvensene kan bli for høye. Kanskje hadde vi hatt en god stemme. Kanskje til og med en veldig viktig en – nettopp fordi vi ikke er bundet av utdanningens rammer eller oppdratt i et politisk ungdomsparti fra barnsben av.
Ibsen skrev ikke om perfekte mennesker
Henrik Ibsen hadde skjønt det. Han skrev ikke om helgener. Han skrev om folk. Om mennesker med feil, frykt og forlokkende unnskyldninger. Om de som tier fordi det er tryggere, og de som snakker selv når det koster dem alt.
Men også han fikk kjenne prisen for å si det høyt. I sin egen samtid ble han sett på som en urokråke. Et dukkehjem ble omtalt som skandaløst, En folkefiende som samfunnsopprør. Han ble både beundret og mislikt, og det tok mange år før han ble hyllet som en av de største. Kanskje fordi han skrev om det ubehagelige, det uperfekte, og det mange helst ville slippe å se, at han traff så godt.
Doktor Stockmann i En folkefiende står støtt i stormen, alene. Ikke fordi han ønsker å være martyr, men fordi han nekter å tie når han vet at noe er galt. Det krever mot. Og kanskje enda mer i dag enn på Ibsens tid, for vi har ikke bare et lokalsamfunn å stå til ansvar for. Vi har internett. Kommentarfelt. Screenshot-fingre. Og folk som elsker å minne deg på det du sa før du forsto bedre.
Når stillheten blir samfunnets største svakhet
Det er lett å tenke at dette handler om politikk, men det gjør ikke nødvendigvis det. Det handler om møterom. Om arbeidsmiljø. Om ideer som aldri blir sagt høyt fordi noen er redde for at det skal høres dumt ut. Eller enda verre: For at de selv skal høres dumme ut.
Jeg tror mange gode ideer, og mye god forandring, blir kvalt i det stille. Ikke av mangel på vilje, men av frykt for reaksjoner. Vi har blitt så redde for å trå feil, støte noen, si noe litt klønete, at vi heller lar være. Og da sitter vi igjen med det motsatte av det åpne samfunnet vi skryter av.
Og det er ikke noe nytt. Ibsen forsto det allerede på 1800-tallet. Det som er nytt, er hvordan det hele har blitt forsterket av sosiale medier. Først Facebook, så alt det andre. Nå deles alt i sanntid, og det som sies, tolkes. Og tolkes ofte i verste mening. Ikke som et forsøk på å forstå, men for å finne feil.
Sosiale medier har gitt oss alle en mikrofon, men også et dommerpanel. Resultatet er at mange heller tier. Ikke fordi de ikke har noe å si, men fordi de ikke orker prisen. Det er lettere å jatte med, holde seg til trygge fraser, late som man er enig selv om man ikke er det, bare for å unngå friksjon. Men friksjon er ikke farlig. Det er stillhet som er farlig.
Det handler ikke om å alltid ha rett
Noen ganger handler det ikke om å komme med den perfekte løsningen, men om å bare si det høyt, fordi det kanskje setter noe i gang hos en annen. Kanskje noen bearbeider tanken og gjør den bedre. Kanskje noen sier: «Det der var på bærtur», og så får vi en viktig diskusjon ut av det. Eller kanskje det bare blir stående som en kommentar, en liten observasjon vi kan la ligge.
Men det skjer ikke hvis alle holder kjeft. Det skjer ikke hvis vi bygger et samfunn der det er viktigere å være likt enn å være ærlig. Det skjer ikke hvis vi skaper en kultur der det å mene noe er risikosport, og det å si det høyt er forbeholdt de med perfekt rulleblad.
Vi må tåle å være uenige uten å gå i oppløsning
Det at jeg er uenig med noen, betyr ikke at jeg liker dem noe mindre. Det betyr bare at vi ser ulikt på ting, og det må være greit. Vi kommer ingen vei hvis alle alltid nikker og smiler for å holde freden.
Jeg snakket om dette med en gresk venn av meg her om dagen. Vi var enige om at vi som folk må lære oss å omgås selv om vi ikke alltid er enige. For det er jo egentlig der utviklingen skjer, i møtet mellom ulike perspektiver, ikke i det å alltid være på linje.
Se på kjærlighetsforhold. Hvor ofte går det galt fordi man har bitt i seg ting over tid, små irritasjoner, uenigheter og forskjeller, helt til trykkokeren eksploderer og alt ryker? Ikke fordi man kranglet, men fordi man aldri gjorde det. Fordi man aldri sa: «Dette plager meg.»
Det gjelder på jobb også. I samfunnet. Når vi ikke tør å være oss selv, mister vi tillit, dynamikk og utvikling.
Kritikk er ikke det samme som angrep, det kan være kjærlighet i forkledning
Når jeg sier noe kritisk, så er det fordi jeg bryr meg. Fordi jeg ønsker at noe skal bli bedre. Fordi jeg tror vi kan få det til som mennesker, som kollegaer, som samfunn.
Det er mye farligere når folk slutter å si noe. Når de gir opp. Når de tenker: «Det er ikke vits.» For da er engasjementet borte. Da er det ikke bare stillhet, det er resignasjon.
Kritikk, når den kommer fra et godt sted, er ofte det største tegnet på omsorg. Det betyr at man tar seg tid. At man tør å være ærlig, selv om det kan koste. Og det er dét vi trenger mer av, ikke mindre.
Kanskje hadde verden vært litt bedre med Ibsen på TikTok og Facebook
Jeg tror verden hadde vært bedre hvis Ibsen levde i dag. Ikke fordi han hadde forstått algoritmene, men fordi han hadde forstått menneskene. Han hadde minnet oss på at sannhet noen ganger er ubehagelig, men alltid nødvendig. At det er bedre å være ekte enn å være enig. Og at det ikke finnes noen vei fremover i stillhet.
Vi trenger ikke flere feilfrie fasader. Vi trenger flere modige stemmer med livserfaring. Stemmer som tør å si ting som de er, ikke fordi de vet alt, men fordi de har kjent på kroppen hva som skjer når man lar være.
Når motet knebles av frykt og sannheten drukner i stillheten
Henrik Ibsen skrev om individer som sto alene i møte med et samfunn som ikke ville høre sannheten. Om hva som skjer når man velger stillhet fremfor ubehag. Når flokken blir viktigere enn fakta, og trygghet viktigere enn integritet. I dag ser vi at den samme mekanismen ikke bare finnes i teateret, den finnes overalt rundt oss.
Tall fra KS og Medietilsynet viser at 43 prosent av norske lokalpolitikere har opplevd hatefulle ytringer eller trusler. Over halvparten har vurdert å gi seg, og 15 prosent har allerede gjort det. Ikke på grunn av politikken de står for, men på grunn av måten de blir møtt på. Truslene. Hetsen. Kommentarfeltene.
Det mest urovekkende er ikke hetsen i seg selv, men konsekvensene av den: At stemmer forsvinner. Ikke fordi folk mangler meninger, men fordi de ikke lenger tør eller orker å dele dem.
Da lokalpolitikeren Hasti Hamadi fortalte hvorfor hun ikke ønsket gjenvalg, var det ikke fordi hun hadde mistet engasjementet. Det var fordi truslene hadde lært henne å filtrere alt hun sa allerede før hun ytret det. Og når man ikke lenger får være hel i rollen sin, mister man også evnen til å bidra fullt ut. Det samme skjer med mange andre, ikke bare politikere.
Ifølge Medietilsynet har to av ti som er blitt hetset i nettdebatter sluttet helt å delta. Fire av ti har blitt mer forsiktige. Og når slike stemmer forsvinner, forrykkes balansen. De ekstreme står igjen som de mest hørbare. De nyanserte, reflekterte stemmene, de som kunne løftet debatten, forsvinner i taushet.
Ibsen kalte dette for samfunnets selvbedrag. Når vi kollektivt lar ubehagelige sannheter ties i hjel, og heller hører på det vi ønsker å høre, da undergraver vi oss selv. Han visste at sannhet ikke alltid er populær, men at den er nødvendig. Uten den blir det ikke utvikling, bare overlevelse på laveste fellesnevner.
Et levende demokrati trenger flere som doktor Stockmann, de som våger å stå oppreist når vinden blåser. Men når kostnaden blir for høy, og systemet ikke beskytter de som sier fra, da mister vi mer enn bare stemmer. Vi mister viktige perspektiver, og til slutt mister vi selve grunnlaget for at demokratiet skal fungere.
I Sverige har flere kommuner allerede opplevd at det mangler kandidater til lokalvalget. Ifølge Svenska Dagbladet har partier som Miljöpartiet og Sverigedemokraterna måttet trekke seg fra enkelte kommuner fordi de rett og slett ikke hadde nok folk som ville stille. Det er et tankevekkende signal. For selv om dette eksempelet er svensk, er det ikke vanskelig å se at noe lignende kan skje i Norge også, dersom prisen for å engasjere seg blir for høy. I en slik virkelighet blir Ibsens budskap mer relevant enn noensinne.
Vi ser det samme i dagens «woke»-debatt, der historien risikerer å bli renset for alt som skurrer med dagens idealer. Statuer rives ned, navn fjernes, og mennesker reduseres til sine svakeste sider – som om alt de bidro med blir ugyldig fordi vi i ettertid oppdager feil eller holdninger vi ikke liker. Men historien blir ikke bedre av å slettes. Den blir bare fattigere. Å fjerne ubehag er ikke det samme som å lære av det, og et samfunn som bare tåler fasader, mister evnen til å forstå hvordan vi faktisk har kommet dit vi er i dag.
«Hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme.»
– Henrik Ibsen, Vildanden
En uventet oppdagelse
Det ironiske, og litt fine, er at jeg egentlig aldri har vært spesielt opptatt av kultur. Jeg har ingen utdanning, og kommer ikke fra et sted der Ibsen var noe annet enn et navn på en gate. Ja, faktisk hadde vi ikke engang noen gater oppkalt etter ham. Men vi hadde om ham på skolen. Og det var dritkjedelig.
Men tilfeldighetene ville det annerledes. Jeg ble involvert i et Ibsen-prosjekt, og det gjorde at jeg ved å skrive noen tekster oppdaget hvem han egentlig var. Og han var slett ikke så kjedelig som vi fikk det presentert på skolen.
Faktisk fikk jeg hjelp av kunstig intelligens til å se dette enda klarere. Jeg lastet opp alle blogginnleggene mine og stilte spørsmålet: Har jeg noe til felles med Ibsen? Og svaret overrasket meg.
Vi er begge er selvlærte, og begge skriver med et blikk for det menneskelige. Vi forsøker å forstå psykologien bak valgene folk tar, og bruker erfaring, ikke teori, for å si noe viktig. Og vi tør å stille spørsmål som kanskje gjør litt vondt, men som likevel trenger å stilles.
Jeg sier ikke dette for å sammenligne meg med en gigant. Det er nok mange som meg som finner likheter med Ibsen. For han var mer folkelig enn de fleste aner. Men å oppdage slike likheter med en gigant føles litt som å få en intravenøs sprøyte med selvtillit – et uventet boost som gjør at man tør å stole litt mer på sitt eget blikk.
Poenget er at Ibsen ikke bare tilhører litteraturvitere og teatersaler. Han viser oss noe tidløst om mennesker, valg og stillhetens pris. Og det er like relevant for en som skriver blogginnlegg i dag, som det var for publikum i 1800-tallets teater.
Kanskje er det nettopp derfor en artikkel om Ibsen gir mening: fordi han minner oss på at stemmer med livserfaring, ærlighet og ubehagelige spørsmål trengs. Uansett hvilken scene de står på. For stillheten har aldri skrevet et eneste teaterstykke. Og den forandrer heller ikke verden.
