Det begynte med et ord jeg trodde var nytt for meg: imposter-syndromet. Jeg måtte sjekke hva det var, og innså raskt at jeg kjente det under et annet navn. På norsk kalles det bedragersyndromet. Og plutselig ga mye mening. Ikke fordi jeg later som om jeg kan noe jeg ikke kan, men fordi jeg ofte kjenner på følelsen av å ikke være «god nok». At noen når som helst kan gjennomskue meg, selv når jeg vet at jeg har peiling.
Jeg har skrevet hundrevis av artikler, fått ærlige og varme tilbakemeldinger, og vet det jeg lager treffer. Likevel lar jeg nettstedet leve sitt eget stille liv. Nesten som et hemmelig rom man må snuble over. Ikke fordi jeg ikke tror på innholdet. Men fordi jeg ikke helt tør å eie det.
Les også artikkelen: Ta plassen din – om å være ekte i en verden full av fasader
Hva er egentlig imposter-syndrom?
Imposter-syndrom, eller bedragersyndrom, handler om å ha en følelse av å ikke fortjene anerkjennelsen man får. Det er en indre overbevisning om at man ikke egentlig er kompetent nok, og at man på et eller annet vis har klart å lure omverdenen til å tro noe annet. Man føler seg som en bløff, selv når bevisene peker i motsatt retning.
Ofte tenker man at det man får til skyldes flaks, tilfeldigheter, eller at andre har hjulpet til. Man venter bare på å bli avslørt. Derfor er det tryggere å ikke lage for mye oppstyr, men heller holde en lav profil.
Jeg har ofte fått høre at jeg er flink. At jeg er reflektert, kunnskapsrik og god med ord. Men det kommer sjelden i tilknytning til noe konkret jeg har gjort. Det gjør det vanskelig å ta det helt inn. Når komplimentene blir generelle, er det lett å tenke at de bare sier det for å være hyggelige. Og da blir man stående i en litt merkelig situasjon: Folk sier at du er bra, men du føler deg ikke nødvendigvis sett.
Kjenner du deg igjen?
Det gjorde jeg også.
Når du er selvlært, og uten papirene
Jeg har aldri hatt en formell utdanning. Det har vært et bevisst valg, men også en konsekvens av at det tradisjonelle skolesystemet ikke passet meg. I stedet har jeg lært ved å gjøre. Ved å være nysgjerrig, grave, spørre, prøve og feile. Jeg har bygd kunnskap stein for stein, på ekte.
Men samtidig har jeg ofte kjent på at jeg mangler et stempel. En slags godkjenning fra et system som sier at jeg har lov til å mene noe. At jeg kan si at jeg er ekspert på noe uten å måtte unnskylde det først. Det er en merkelig dobbelthet. For jeg vet at jeg har levert. Jeg har lykkes i jobber, løst komplekse utfordringer og skapt verdifulle ting.
Likevel sniker den følelsen seg inn. Spesielt når det handler om å synliggjøre meg selv.
Jeg skriver. Men deler jeg?
Det er noe dypt menneskelig i ønsket om å bli sett, men også i frykten for å bli dømt. Derfor blir det så fristende å bare legge ut en artikkel og la algoritmene bestemme om noen finner den. Ikke pushe, ikke dele, ikke mase.
Jeg vet at det jeg skriver er godt. At det treffer. At det kan være til hjelp, eller til ettertanke. Men det føles tryggere å la innholdet leve i det stille. Som om jeg har skrevet en god bok, men gjemt den innerst i bokhyllen, med ryggen inn. Og så håper jeg at noen en dag finner den.
Samtidig vet jeg at tekstene mine kunne vært strammere. At mange artikler kunne vært kortere, mer spisset, mindre assosiative. Jeg gjentar meg selv iblant. Blander inn flere temaer enn det som kanskje er vanlig. Men det er sånn jeg skriver. Det er sånn jeg tenker. For meg henger alt sammen. Ingenting skjer i silo. Det handler om det større bildet – og det er det jeg vil formidle.
Jeg skriver ikke for alle
Jeg trenger ikke millioner av følgere. Jeg skriver for de få jeg treffer – de som kjenner igjen følelsene, og som stopper opp et øyeblikk fordi noe traff dem.
For å nå litt flere, hender det at jeg skriver det samme på nye måter. Noen trenger å høre budskapet pakket inn i andre ord. Andre ganger er det jeg selv som trenger å skrive det en gang til, for å forstå det fullt ut. For noen ganger handler det ikke om å lære noe nytt, men om å se det fra en annen vinkel – og plutselig skjønne det man egentlig visste fra før.
Hva kan vi gjøre med syndromet?
Det første skrittet er å anerkjenne følelsen. Å forstå at imposter-syndrom ikke betyr at man faktisk er inkompetent, men at man har vanskelig for å ta eierskap til egen kunnskap og verdi.
Det hjelper å snu tankegangen fra «jeg må bevise at jeg er god nok» til «jeg har noe å dele som kan være verdifullt for andre».
For det handler ikke om å vise frem seg selv. Det handler om å bidra. Om å gjøre det lettere for andre å finne det de leter etter, fordi du faktisk har noe å tilby.
Jeg øver meg på å stå i det. På å ta imot ros uten å forklare den bort. På å dele det jeg lager, selv når jeg føler at det kunne vært enda litt bedre. På å tørre å si at dette er mitt, og at det er bra nok.
Og jeg øver meg på å minne meg selv om dette:
Du kan ikke hjelpe noen med det du har, hvis ingen vet at det finnes.
Hvis du kjenner deg igjen
Kanskje sitter du også med en idé, et prosjekt, eller noe du har laget, som du ikke helt tør å dele. Kanskje tenker du at det ikke er godt nok. At du må lære mer først. At noen andre gjør det bedre.
Men kanskje trenger vi akkurat ditt perspektiv. Dine ord. Din historie.
Og kanskje kan det å dele det være det lille skrittet som gjør at noen andre også tør å ta sitt.
