Jeg hadde hørt om imposter-syndromet før, men ville neppe klart å forklare hva det egentlig var dersom noen hadde spurt meg. Derfor gjorde jeg det jeg ofte gjør når jeg støter på et begrep jeg kjenner igjen, men ikke helt har taket på: Jeg leste meg opp. Jeg har skrevet hundrevis av artikler, fått gode tilbakemeldinger og vet at mye av det jeg lager treffer folk. Likevel har jeg vanskelig for å ta fullt eierskap til det. Ikke fordi jeg tviler på innholdet, men fordi det fortsatt finnes en liten stemme som får meg til å lure på om det egentlig er godt nok.
Hva er imposter-syndrom?
Imposter-syndrom, eller bedragersyndrom, handler om å ha en følelse av å ikke fortjene anerkjennelsen man får. Det er en indre overbevisning om at man ikke egentlig er kompetent nok, og at man på et eller annet vis har klart å lure omverdenen til å tro noe annet. Man føler seg som en bløff, selv når bevisene peker i motsatt retning.
Mange forklarer suksess med flaks, tilfeldigheter eller hjelp fra andre. Ros blir bagatellisert, og prestasjoner forklares bort. Innerst inne sitter følelsen av at man en dag kommer til å bli avslørt.
Jeg kjenner meg igjen i deler av dette.
Jeg har ofte fått høre at jeg er flink. At jeg er reflektert, kunnskapsrik og god med ord. Men det kommer sjelden i tilknytning til noe konkret jeg har gjort. Det gjør det vanskelig å ta det helt inn. Når komplimentene blir generelle, er det lett å tenke at folk bare prøver å være hyggelige. Da blir man stående i en litt merkelig situasjon: Folk sier at du er bra, men du føler deg ikke nødvendigvis sett.
Når du er selvlært og mangler formell utdanning
Jeg har aldri hatt en formell utdanning. Det har vært et bevisst valg, men også en konsekvens av at det tradisjonelle skolesystemet ikke passet meg. I stedet har jeg lært ved å gjøre. Ved å være nysgjerrig, grave, spørre, prøve og feile. Gjennom kurs, sertifiseringer, erfaring og et ønske om å forstå mer. Jeg har bygd kunnskap stein for stein.
Jeg har ofte kjent på at jeg mangler et stempel, en slags godkjenning fra et system som sier at jeg har lov til å mene noe. At jeg kan si at jeg er ekspert på noe uten å måtte unnskylde det først. Det er en merkelig dobbelthet. For jeg vet at jeg har levert. Jeg har lykkes i jobber, løst komplekse utfordringer og skapt verdifulle ting.
Likevel kjenner jeg av og til på følelsen av at jeg mangler retten til å mene noe med tyngde. Spesielt når det handler om å synliggjøre meg selv og kompetansen min.
Når det er vanskelig å ta plass med det du lager
Det er noe dypt menneskelig i ønsket om å bli sett, men også i frykten for å bli dømt. Derfor blir det så fristende å legge ut en artikkel og la algoritmene bestemme om noen finner den. Ikke pushe, ikke dele, ikke mase.
Jeg vet at det jeg skriver er godt. At det treffer. At det kan være til hjelp eller ettertanke. Likevel føles det ofte tryggere å la innholdet leve sitt eget stille liv. Som om jeg har skrevet en god bok, men gjemt den innerst i bokhyllen med ryggen inn, og håper at noen en dag finner den.
Jeg vet også at tekstene mine kunne vært strammere. At mange artikler kunne vært kortere, mer spisset og mindre assosiative. Jeg gjentar meg selv iblant og blander gjerne flere temaer i samme tekst. Men det er slik jeg tenker. For meg henger ting sammen. Ingenting skjer i silo. Det er sammenhengene og det større bildet jeg prøver å formidle.
Jeg trenger ikke millioner av lesere. Jeg skriver for de få jeg treffer, de som kjenner igjen følelsene, stopper opp og tar med seg en tanke videre.
For å nå litt flere hender det at jeg skriver om det samme på nye måter. Noen trenger å høre budskapet pakket inn i andre ord. Andre ganger er det jeg selv som trenger å skrive det en gang til for å forstå det fullt ut. For noen ganger handler det ikke om å lære noe nytt, men om å se det man allerede vet fra en ny vinkel.
Hvordan håndtere imposter-syndrom
Det første skrittet er å anerkjenne følelsen og forstå at imposter-syndrom ikke betyr at man faktisk er inkompetent. Ofte handler det heller om at man har vanskelig for å ta eierskap til egen kunnskap, erfaring og verdi.
For meg har det hjulpet å flytte fokuset fra behovet for å bevise at jeg er god nok til tanken om at jeg kanskje har noe å dele som kan være verdifullt for andre. Da handler det ikke lenger om å vise frem seg selv, men om å bidra ved å gjøre det lettere for andre å finne kunnskap, erfaringer eller perspektiver som kan være nyttige.
Jeg øver meg fortsatt på dette. På å ta imot ros uten å forklare den bort, på å dele det jeg lager selv når jeg ser ting som kunne vært gjort bedre, og på å stå litt tryggere i tanken om at det jeg har skapt faktisk er godt nok.
En påminnelse jeg stadig vender tilbake til, er at du ikke kan hjelpe noen med det du har, hvis ingen vet at det finnes.
Kanskje sitter du også med en idé, et prosjekt eller noe du har laget som du ikke helt tør å dele fordi du føler at det ikke er godt nok ennå. Kanskje tenker du at du må lære litt mer først, få litt mer erfaring eller vente til du føler deg helt klar.
Men kanskje er det nettopp ditt perspektiv, dine erfaringer eller dine ord som kan gjøre en forskjell for noen andre. Kanskje handler det å dele ikke om å vise seg frem, men om å gjøre seg tilgjengelig for dem som kan ha nytte av det man har å bidra med.
