Vi liker å tro at vi er rasjonelle vesener. At vi alltid tar beslutninger basert på fakta, erfaring og strategi. Men i virkeligheten er det ofte én usynlig faktor som styrer mer enn vi liker å innrømme: egoet.
Visste du at ordet ego kommer fra gresk, ἑγώ (egō), og betyr rett og slett jeg? På latin fikk det samme betydning, og derfra fant det veien inn i moderne språk og psykologi. Jeg holder for tiden på å lære meg gresk, og det slo meg hvor ironisk det egentlig er – at et ord som bare peker på selvet, har blitt symbolet på alt som får oss til å miste det.
Egoet er ikke nødvendigvis noe negativt. Det kan være en drivkraft som får oss til å stå oppreist, tro på egne evner og våge å sikte høyt. Det krever mot å se seg selv uten filter, og kanskje enda mer å innrømme det høyt. Noe jeg skrev om noe lignende i Når du tør å si det høyt, der temaet var å stå for sannheten også når det koster.
Men det samme egoet kan også bli vår største hindring, når behovet for å beskytte selvet overskygger ønsket om å skape noe større enn oss selv.
Hvordan sier grekerne «selvopptatt»?
Siden vi på norsk sier at noe er «gresk for oss», må jo grekerne ha sitt eget uttrykk. De sier nemlig at noe er kinesisk. Og på samme måte trenger de jo et annet ord for ego, for på gresk (ἐγώ) betyr det bare «jeg». Men grekerne har flere ord for det vi forbinder med et stort ego:
- εγωκεντρικός (egokentrikós) – egosentrisk, selvsentrert
- αλαζονικός (alazonikós) – arrogant eller selvhøytidelig
- φίλαυτος (phílautos) – «elskende seg selv», altså selvgod eller egoistisk
De beskriver egentlig ulike grader av det samme fenomenet: Når troen på seg selv tipper over i troen på at man vet best.
Når rett blir viktigere enn riktig
Har du lagt merke til hvordan enkelte diskusjoner aldri handler om løsningen, men bare om å vinne?
Når målet blir å få rett i stedet for å få til noe, stopper utviklingen opp.
Det skjer i styrerom, i prosjekter – og i parforhold.
Egoet søker anerkjennelse, ikke læring.
Og det er en dårlig strategi når målet egentlig er å skape resultater sammen.
Kontrollbehovets bakside
Et sterkt ego liker kontroll. Det vil vite, bestemme og eie. Men kontroll og tillit går sjelden hånd i hånd.
Vi har alle møtt lederen som sier «jeg stoler på dere«, men som likevel ber om å bli kopiert på alt.
Jo mer man prøver å styre alt, jo mindre rom får andre til å bidra. Og jo mindre effektive blir vi. De beste lederne vet at ekte styrke handler om å gi slipp på behovet for å alltid ha siste ord. For når folk får eierskap, skjer magien. Forklar hvorfor noen skal gjøre noe, ikke hvordan de skal gjøre det.
Når prestisje dreper læring
Egoet tåler dårlig å ta feil. Det liker ikke å bli korrigert eller utfordret.
Men uten feil lærer vi heller ingenting.
De mest lærende organisasjonene er ofte de som tør å si: «Dette fungerte ikke, la oss finne ut hvorfor.»
Der er ikke nederlag farlig, men nødvendig.
For bak hvert feilskjær ligger verdifull innsikt, hvis man orker å se forbi stoltheten, vel å merke.
Kanskje er det derfor vi lærer mest av de som tør å si «jeg vet ikke».
Resultater handler om samspill
Ego søker status, men resultater skapes gjennom samspill.
Når man legger bort behovet for å være den smarteste i rommet, åpner man døren for noe langt viktigere: kollektiv intelligens.
Da vokser både ideene og menneskene.
Det er ikke et tegn på svakhet å lytte – det er et tegn på trygghet.
Og trygghet skaper rom for vekst.
Egoets to sider
Egoet kan være både en motor og en brems.
Det kan gi kraft, mot og handlekraft – men også støy, stolthet og stivhet.
Nøkkelen ligger i å kjenne forskjellen:
Når egoet driver deg fremover, og når det drar deg bort fra det som faktisk betyr noe.
Kort oppsummert
Egoet vil vinne. Resultater vil utvikle.
Derfor er den virkelige styrken kanskje ikke å temme egoet, men å lære seg å kjenne når det hjelper deg, og når det står i veien.
Egoet trenger publikum. Resultater trenger samarbeid. Og det er sjelden de to står på samme scene.
I arbeidslivet viser egoet seg sjelden som arroganse, men som små, usynlige mønstre: behovet for å ha rett i møter, trangen til å beskytte ideene sine, eller frykten for å bli utfordret. Men i team der trygghet og tillit får plass, skjer det motsatte – folk deler mer, lytter mer og lærer raskere.
For egoet er individuelt, men resultater er alltid kollektive. Og akkurat der skiller gode arbeidsmiljøer seg fra dårlige – ikke på kompetansenivå, men på evnen til å bruke den sammen.
Vil du lese mer om hvordan trygghet og samarbeid skaper rom for vekst, finner du artikkelen Når to åpne sinn møtes her.
