Det begynte med et helt vanlig spørsmål over en kopp kaffe: «Har dere vært på noen turer med bobilen i år?» Svaret var at den hadde vært brukt, men langt mindre enn de hadde sett for seg. En annen fortalte at de hadde båt, men ikke hatt tid å bruke den i sommer. Så kom setningen fra en annen som ble sittende igjen hos meg: «Vi rekker nå ikke over alt. Men vi må på hytta til uka for å male ferdig.»
I løpet av sekunder hadde samtalen beveget seg fra bobil, båt og hytte som symboler på frihet og gode opplevelser, til alt som ikke var blitt gjort, brukt eller vedlikeholdt. Det fikk meg til å tenke på hvor lett det er å kjøpe seg ting som skal gjøre livet rikere, og samtidig ende opp med flere forpliktelser.
Når eiendeler blir en byrde og tar av fritiden vår
Det er lett å forstå hvorfor vi skaffer oss ting som båt, bobil og hytte. De representerer muligheter. Vi ser for oss sommerkvelder på sjøen, kaffekoppen utenfor bobilen eller rolige dager på hytta.
Det er lett å se for seg gleden ved å eie noe, og vanskeligere å forestille seg alt som følger med. Båten skal klargjøres, vaskes, vedlikeholdes og lagres. Bobilen krever service, reparasjoner og oppfølging, og hytta skal males, ryddes, vaskes og holdes i stand. Hver enkelt ting er kanskje overkommelig, men summen av dem kan fort bli stor.
Jeg kjenner meg godt igjen i dette selv. Gjennom arbeidslivet drømte jeg om en dag å ha råd til å kjøpe en Porsche 911. Drømmen ga meg et mål å jobbe mot og motivasjon til å stå på. Den dagen jeg kunne kjøpe bilen, var den fagbrevet, bachelorgraden og doktorgraden i ett. Et håndfast bevis på at jeg hadde klart å jobbe meg opp. Og jeg skulle bruke den. Det gjorde jeg også. Den siste 911-en min hadde jeg som hverdagsbil i fire år.
Men med bilen fulgte bekymringer jeg ikke hadde sett for meg. Når en buss eller lastebil i samme kø laget en ulyd, trodde jeg gjerne at den kom fra min bil, og så straks for meg store verkstedregninger. Servicer og bekymringer for slitedeler tok også plass i hodet. Etter hvert ble bilen nesten mer en byrde enn den opplevelsen jeg hadde ønsket meg. Da jeg solgte Porschen og kjøpte meg en Skoda, føltes det som en oppgradering. Livet på veien ble langt mer harmonisk og bekymringsløst.
Tingene som skulle gi oss frihet, begynner å legge beslag på den samme fritiden de var ment å berike. Helgene fylles med vedlikehold, planlegging og oppgaver. Og selv når ingenting må gjøres, kan eiendelene kreve oppmerksomhet gjennom bekymringer for hva som kan gå galt. Det som opprinnelig var et ønske, kan etter hvert kjennes som en forpliktelse.
Vi kjøper ikke bare ting, men også forpliktelser
Enhver eiendel tar plass i livet vårt. Den koster ikke bare penger, men krever også tid og oppmerksomhet. Det er kanskje den delen av kjøpet vi lettest undervurderer, fordi den ikke står på prislappen. Jo flere ting vi skal ta vare på, desto flere små avtaler inngår vi med fremtiden vår.
Det merkelige er at vi heller ikke trenger å bruke eiendelene for at de skal kreve noe av oss. De kan stå stille i en garasje eller ligge ved en brygge og likevel følge oss rundt i tankene.
Vi burde brukt båten mer. Vi burde tatt en tur med bobilen. Vi burde vært oftere på hytta. Når vi først har brukt penger på noe, oppstår det gjerne en forventning om at det også må brukes nok til å forsvare kjøpet. Dermed blir også bruken en forpliktelse.
Ting som skulle gi glede, kan på den måten skape dårlig samvittighet. Ikke fordi det er noe galt med båten, hytta eller bobilen, men fordi vi har flere muligheter enn vi har tid til å benytte oss av. Det er lett å fylle livet med gode intensjoner og oppdage at kalenderen ikke har plass til alle sammen.
Det betyr selvfølgelig ikke at løsningen er å selge alt vi eier. En hytte kan gi minner for livet, en båt kan samle familien, og en bobil kan gi frihet og opplevelser. Spørsmålet er om det vi eier fortsatt gir oss mer enn det krever. Bruker vi det fordi vi har lyst, eller fordi vi føler at vi bør? Gleder vi oss til å dra på hytta, eller drar vi først og fremst fordi noe må gjøres?
Det finnes ingen fasit, men det finnes en begrensning vi alle deler: Vi har bare et visst antall fridager, helger og sommerkvelder til rådighet.
Kanskje frihet handler om å eie litt mindre
Vi forbinder ofte det gode liv med muligheten til å skaffe oss mer. Men det er forskjell på opplevelser og ting. Opplevelser kan koste penger, men de fyller ikke garasjen, krever ikke vedlikehold og gir oss sjelden dårlig samvittighet fordi de står ubrukt. De blir minner, historier og erfaringer vi bærer med oss videre. Ting, derimot, blir værende. De skal oppbevares, brukes, vedlikeholdes og før eller siden erstattes. Kanskje frihet derfor ikke handler om å ha råd til mest mulig, men om å bruke mer av livet på det som faktisk gir oss noe?
Det kan også være en form for rikdom å ha færre ting som krever oppmerksomhet, og flere dager der ingenting må males, vaskes, repareres eller brukes bare fordi vi føler at vi burde. Da blir det lettere å spørre hva vi har lyst til å gjøre, i stedet for hva vi må rekke over.
Jo mindre behov vi har for å kjøpe, eie og stadig erstatte ting, desto mindre blir også forbruket av råvarer, energi og transport. Færre ting betyr ikke nødvendigvis et fattigere liv. Det kan tvert imot bety mindre avfall, lavere ressursbruk og mer plass til det som faktisk betyr noe.
Det er selvfølgelig ikke slik at miljøutfordringene løses ved at alle selger hytta, båten eller bobilen. Men det kan være verdt å spørre seg om neste kjøp faktisk vil gjøre livet bedre, eller om det bare blir enda en ting som skal ha plass i kalenderen, på kontoen og i hodet.
For det er et underlig paradoks at vi kan bruke både penger, naturressurser og fritid på å skaffe oss ting som senere gir oss dårlig samvittighet fordi vi ikke rekker å bruke dem.
Setningen fra kaffebordet oppsummerte det egentlig ganske godt: «Vi rekker nå ikke over alt.»
