Jeg satt på en kafé i Oslo og spiste lunsj da jeg la merke til en ung kvinne som sto utenfor og forsøkte å stoppe forbipasserende. Hun holdt et magasin i hånda og prøvde igjen og igjen å få noen til å stoppe, men ingen gjorde det. Etter en time ble hun avløst av en annen kvinne, og den første forsvant. I løpet av hele timen fikk hun ikke en eneste krone.
Bakgrunnen for tiggingen i Oslo
De som står på gata i Oslo og tigger, er i hovedsak tilreisende rom og rumenere som lever under svært vanskelige forhold. Dette bekreftes av flere rapporter fra Fafo, Antirasistisk Senter og Kirkens Bymisjon, som over tid har kartlagt situasjonen. Mange kommer fra små landsbyer i Romania og Bulgaria der arbeidsledigheten er høy, boligene mangelfulle, og skolegangen begrenset.
De fleste reiser til Norge på eget initiativ for å tjene penger til familien hjemme. Forskning viser at tiggingen i liten grad er styrt av bakmenn, slik mange tidligere trodde. I stedet handler det som oftest om enkeltpersoner eller familier som forsøker å overleve. Flere bor i telt, biler eller midlertidige leiligheter, og lever på et eksistensminimum.
Oslo kommune har tidligere forsøkt ulike tiltak – fra forbudsforslag til oppsøkende hjelpetjenester – men utfordringen ligger i at mange befinner seg i et grenseland mellom nød og selvstendighet. De har rett til å oppholde seg her som EU-borgere, men mangler tilgang til arbeid og sosiale ytelser. Det skaper et system der de blir synlige, men samtidig usynlige: til stede i gatebildet, men utenfor fellesskapet.
Når god vilje møter begrensning
Synet av kvinnen utenfor fikk meg til å tenke tilbake på en annen dag, for noen år siden, da jeg faktisk satte meg ned og pratet med tre slike kvinner. Jeg kjøpte kaffe til dem, og vi ble sittende en stund. De fortalte at nordmenn var så kjipe – at ingen ville gi. Jeg husker at jeg smilte, for jeg forsto hva de mente, men jeg prøvde å forklare at det ikke nødvendigvis handlet om gjerrighet, men om hvordan vi opplever situasjonen.
Jeg fortalte at jeg nettopp hadde gått ned Karl Johan og mistet tellingen på hvor mange ganger jeg ble stoppet. «Hva om jeg hadde gitt til de to første?» spurte jeg. «Da hadde jeg ikke hatt mulighet til å gi til de neste ti som spurte.» For uansett hvor mye man vil hjelpe, kan man ikke hjelpe alle – og selv om man gir, må noen få nei, og kanskje det var akkurat du som fikk nei denne gangen.
Det ble stille en stund. Det virket som om de forsto, i alle fall litt. For dem handlet det om håp, en sjanse, en menneskelig kontakt. For oss handlet det om å beskytte et slags mentalt rom – ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi det gjør vondt å si nei så mange ganger. Når man stadig blir konfrontert med andres behov, blir det lettere å lukke seg enn å åpne. Og kanskje er det nettopp derfor vi til slutt slutter å gi helt. Jo flere som spør, desto færre får hjelp.
To verdener med ulike koder
Når man stopper opp og observerer, ser man egentlig to verdener som prøver å møtes, men som snakker forskjellige språk. I mange av miljøene disse kvinnene kommer fra, er det vanlig å søke kontakt, være direkte og vise behovet sitt åpent. Hos oss er det motsatt – vi viser respekt ved å la folk være i fred. Der de prøver å nærme seg, trekker vi oss unna.
Akkurat her spiller evnen til å observere en viktig rolle. Når vi faktisk ser menneskene rundt oss – ikke bare handlingene, men intensjonene og følelsene bak – får vi en dypere forståelse av hvorfor vi reagerer som vi gjør. Jeg skrev tidligere om dette i artikkelen «Observasjon – ferdigheten vi glemmer å bruke», hvor jeg reflekterer over hvordan oppmerksomhet og tilstedeværelse kan endre både relasjoner og perspektiver.
Et spørsmål om perspektiv
Empati er ikke mangelvare i Norge, den bare ser annerledes ut. Vi gir gjerne, men helst der vi vet at hjelpen faktisk hjelper. Vi liker system, struktur og mening i det vi gjør, og vil helst være trygge på at innsatsen fører til noe mer enn et øyeblikks lettelse.
Midt i alt dette står mennesker som den unge kvinnen utenfor restauranten – et levende symbol på forskjellen mellom to måter å forstå verden på. Kanskje handler det til syvende og sist ikke om hvem som er kjipe, men om hvem som klarer å se den andres virkelighet.
Og kanskje handler det også om hvordan vi lærer å se. For evnen til å observere og forstå andre henger tett sammen med nysgjerrighet og viljen til å lære. De som stadig søker nye perspektiver, utvikler også større empati. Dette er et tema jeg skriver mer om i artikkelen «Hvordan vår tilnærming til læring former våre interaksjoner», der jeg utforsker hvordan læringsglede kan gjøre oss både klokere og mer medmenneskelige.
