August nærmer seg, og med den starter hverdagen igjen. Noen går videre på studier, andre begynner i ny jobb. Men mange står fortsatt utenfor og lurer på hva som egentlig skal til for å slippe inn.
Er det ikke litt rart? Vi sier at vi verdsetter erfaring og livslang læring, samtidig som vi krever at alt må komme fra riktig sted, helst med stempel og studiepoeng.
Jeg har gått en annen vei. Ikke fordi jeg ville være annerledes, men fordi jeg lærte best i praksis. Jeg bygget karriere, utviklet ferdigheter og leverte resultater. Likevel har jeg, etter å ha vært ute av arbeidslivet en periode, kjent på følelsen av å bli vurdert lavere. Ikke fordi jeg mangler kompetanse, men fordi jeg ikke kan vise til en formell utdanning eller en fersk arbeidsgiver i CV-en.
Og her er det kanskje jeg pirker litt: I dag er det ofte nyutdannede HR-rådgivere i begynnelsen av tjueårene som sorterer søknadene. Ikke for å være nedlatende, men det er et paradoks at mennesker med minst erfaring får ansvaret for å vurdere dem med mest. Når man ikke selv har kjent på hvordan erfaring formes over tid, er det kanskje heller ikke så rart at man går for det som er enklest å forstå. En lineær CV. En bachelor. Et sertifikat.
Denne teksten handler nettopp om det. Om hvordan systemet ofte overser verdifulle mennesker, og hvorfor vi trenger flere veier inn i arbeidslivet. Spesielt nå, når mange står i et veiskille og spør seg selv hva som egentlig teller.
Vil du lese mer om hvorfor det kanskje ikke er deg det er noe galt med – men systemet? Jeg har skrevet en lengre tekst om akkurat det, med spørsmål vi sjelden tør å stille: Hvorfor går vi på skole – og hvorfor lærer vi egentlig det vi lærer?
