I forrige uke havnet en paragliderpilot i buskene nedenfor start på Korylovos. Heldigvis gikk det bra, men situasjonen satte i gang en tanke som er langt større enn én mislykket start i fjellsiden. For det som skjedde der oppe, handler egentlig om noe vi alle gjør langt oftere enn vi liker å innrømme, nemlig å gå halvhjertet inn i ting som krever at vi er helt til stede.
Når vingen ikke får nok fart
Det som skjedde på starten var teknisk sett enkelt. Vingen fikk ikke nok fart, løftet ble for svakt, og resultatet ble en kontrollert, men mislykket takeoff rett ned i vegetasjonen. Hun var ikke den første, og kommer ikke til å bli den siste som havner der. Likevel var årsaken ikke først og fremst teknisk. Som med alle de andre gangene dette har skjedd, lå årsaken i hodet på piloten.
Piloten var litt usikker og litt forsiktig, noe hun også selv kunne bekrefte etterpå. Det er lett å forstå, for starten kan oppleves psykologisk utfordrende de første gangene. Løpebanen ser kort ut, hanget faller bratt unna, og alt gir inntrykk av at du har mindre marginer enn du faktisk har.
Problemet er bare at i det øyeblikket du faktisk starter, har forsiktighet veldig liten verdi hvis den ikke er kombinert med besluttsomhet. En paraglider vinge trenger fart for å bære, og den farten kommer ikke av teknikk alene, men av viljen til å gjennomføre løpet fullt ut.
Jeg vet dette godt selv. Jeg har en gang havnet på akkurat samme sted, og den gangen lærte jeg på den harde måten hvor viktig det er å enten starte fullt og helt, eller å stoppe før du går. Midt imellom finnes det bare busker.
Å prøve er ikke det samme som å gjøre
Denne situasjonen minnet meg om noe jeg ofte sa da jeg var instruktør. En gang sto en elev og slet på start og ropte at hun prøvde å komme i gang. Da svarte jeg at hun aldri måtte prøve. Hun måtte enten gjøre det, eller la være. For i det øyeblikket du bare prøver, legger du ikke hele sjela i handlingen.
Det høres kanskje brutalt ut, men det er sant. Å prøve betyr at du holder igjen litt. Du gir deg selv en mental nødutgang, et lite rom for å si at det egentlig ikke var ment som et fullt forsøk hvis det ikke gikk. Kroppen merker det, selv om du kanskje ikke gjør det bevisst, og resultatet blir akkurat litt for lite trykk i steget, litt for lite fremdrift i løftet, og akkurat nok usikkerhet til at det ikke bærer.
I lufta kan den forskjellen være avgjørende. I resten av livet er den bare mindre dramatisk, men ofte langt mer kostbar.
Halvhjertede livsvalg
Dette gjelder ikke bare paragliding. Det gjelder bedrifter som aldri helt kommer i gang, forhold som aldri får utvikle seg, og mennesker som går rundt og sier at de prøver å endre livet sitt uten noen gang å ta det avgjørende steget.
Når vi sier at vi prøver å starte for oss selv, prøver å få noe til å fungere, eller prøver å gjøre en endring, avslører vi ofte mer enn vi tror. Vi avslører at vi ikke helt har bestemt oss. En del av oss står fortsatt på bremsen, klare til å trekke oss hvis det blir ubehagelig, vanskelig eller skummelt.
Problemet er at nesten alt som er verdt å gjøre i livet, krever at du løper gjennom akkurat de følelsene. Det finnes ingen trygg versjon av et nytt liv, bare en helhjertet og en halvhjertet. Og det er bare den første som har sjanse til å få nok fart til å bære.
Lufta tar ikke imot tvil
Det finnes et brutalt ærlig element i paragliding som jeg tror mange andre områder i livet kunne lært av. Lufta bryr seg ikke om gode intensjoner. Den bryr seg ikke om at du egentlig vil, eller at du har tenkt mye på det. Den responderer bare på fysikk, på fart, vinkel og energi.
Og den viktigste energien kommer fra beslutningen.
Hvis du løper med tvil, løper du saktere. Hvis du løper med forbehold, holder du igjen. Hvis du løper med én fot mentalt på bremsen, får du aldri det løftet du trenger.
Slik er det også når du skal starte noe nytt i livet. Du trenger ikke være trygg. Du trenger ikke være hundre prosent sikker. Men du må være hel. Du må ha tatt beslutningen om at dette er noe du gjør, ikke noe du tester.
Avslutning
Det er lett å tenke at det er klokt å være forsiktig, og det er det også, helt til forsiktigheten gjør deg halvhjertet. Da er den ikke lenger en styrke, men en bremsekloss.
Det gjelder ikke bare på en fjellstart. Det samme ser vi når noen starter noe nytt, en bedrift, et konsept, et sted folk skal få en opplevelse. Man vil teste litt først, ta det steg for steg, oppgradere etter hvert. Og noen ganger er det riktig.
Andre ganger er det nettopp det som gjør at det ikke bærer. For helheten er det folk møter, og førsteinntrykket er ofte det eneste du får. Det hjelper lite at maten er fantastisk hvis resten av opplevelsen signaliserer midlertidighet. Kunden vet ikke hva du har tenkt å forbedre senere. De forholder seg bare til det som er der akkurat nå.
Det har faktisk blitt foreslått å rydde buskene nedenfor starten. Gjøre det “penere”, kanskje tryggere på papiret. Men i praksis ville det vært det motsatte. For buskene tar imot deg hvis noe går galt. De bremser, demper og tilgir feil. Uten dem ville alternativet vært stein.
Enten står du på start og velger å fly, eller så velger du å bli stående. Begge deler er helt greit. Men hvis du først går, bør du gjøre det fullt og helt.
